Et hardt og nådeløst samfunn ?

[Gjest ikke undertegnet]

Har en sønn som har mange gode egenskaper. Snill, empatisk, intelligent, høflig, vennlig, gavmild. Tenker at den jenta som får han er heldig.

Men problemene begynte jo på skolen. Mennesker som er bare snille må jo plages. Det ble mobbing gjennom hele barneskolen. Selvfølelsen rasert.

Han greier på en måte ikke beskytte seg mot folk som er slemme mot han. Har tenkt at hvis alle bare var snille, ville han fåtte t fantastiks liv. Men _hvordan_ skal en lære en slik sårbar sjel å beskytte seg mot alt som er vondt. Siden jeg er en engstlig og sårbar sjel selv, så er det jo vanskelig for meg som mor å lære han det.

Ved å foreslå psykolog (har foreslått det en gang, men vil ikke terpe på det) er jeg redd for at det skal være det samme som å si det er han det er noe galt med. Det er det ikke. Ikke galt, men han har disse 'svakhetene' som kan skape problemer for han.

Han sitter mest hjemme. Jeg ser at han gleder seg de få gangene han er med på noe. Derfor tror jeg det er en beskyttelsesmekanisme når han sier at han trives alene.

Trives på videregående, men har ikke knyttet nye vennskap der. Mener det er bare tulll å bli kjent med noen, hvis jeg 'hinter' litt. Hvorfor skal han det? Er ikke med på klassefestene heller.

Jeg er redd for at han siden han ikke takler omgang med andre han ikke kjenner (han er jo stille og forsiktig og ikke 'kul' som du må være i dag) så er hans strategi å holde seg vekk for å ikke komme opp i en situasjon han ikke takler.

Voksne personer (lærere og andre vi treffer på vår vei) kan ikke få fullrost gutten vår. Superlativene kommer som perler på en snor. Og det er bra. Jeg er helt enig med dem!

Men... det er jo ikke de voksne han skal leve blant nå! Han går jo glipp av hele ungdomstida. Eller er det ikke så farlig?

Jeg tenker med skrekk på hvordan han skal greie seg i militære. Det lyser over hele fjeset hans når han føler seg ille til mote. Er det ikke en veldig hard tone der. Er så redd han skal få en ny mobbeperiode der. Har reist seg etter alt det vonde i barneskolen, men en ny slik opplevelse ville være veldig uheldig.

Tenker også på hvordan han skal tørre å nærme seg jenter. Vil så gjerne han ikke skal bli ensom.

Problemet er jo at vi foreldre ikke er gode nok rollemodeller. Jeg ganske nevrotisk, og faren har jo lidd av sterk sosial angst, som han har fornektet. Er redd det er det jeg ser igjen i sønnen min nå.

Han har godt humør og glimt i øyet. Så det er ikke nåtiden jeg er bekymret for. Pr. idag har han det veldig bra tror jeg. På hjemmebane fungerer ting som det skal.

Men mammahjertet mitt blør når jeg tenker på hvor sårbar selvfølelsen hans er. Og jeg er ikke i stand til å hjelpe han så mye jeg kunne. Andre foreldre ordner kanskje med flotte fester for ungdommene sine og slike ting. Men det er langt over min evne å makte slikt dessverre.

Er det noe jeg kan gjøre? Annet enn å være glad i han.

Han _må_ jo bare takle dette selv på en eller annen måte. Jeg kan ikke leve livet for han. Det er jo problemet, at hva _skal_ en gjøre?

Noen ganger kan en vel ødelegge mer enn det gavner. En vanskelig balansegang. Min mann er for å stikke hodet i sanden. 'Det blir folk av alle'. Andre i familien sier til meg 'Du _må_ jo gjøre noe med det'. Blir helt forvirret.

Har snakket med mine egne behandlere om det oppigjennom. En mente at det var helt på grensen til bekymringsverdig og en mente at jeg måtte la han være som han var.

Noen som har erfaringer fra egne tenåringer? Snakket dere med ungene om det eller holdt dere inne med bekymringene.

Skammer meg over meg selv og alle bekymringene. Men slik er dessverre jeg. _Det_ er jo kan hende også et problem for sønnen min. Men han har jo ingen andre enn den mora og faren han er blitt 'tildelt'. Og det finnes også mye positivt i 'heimen'. Jeg/vi har faktisk tilført han mye bra som må veies mot alle våre andre 'rariteter'.

Takknemlig for å høre hva andre tenker om slikt.

[rodell]

Nå skal ikke jeg "male fanden på veggen". Det er mulig at det går helt greit med din sønn etterhvert. Jeg er ikke så sikker på at militæret er det verste heller. Det kan hende at det heller blir ett skyv i positiv retning. Jeg så mange som "ble voksen" i militæret. At det er så veldig hardt miljø der, tror jeg er overdrevet.

Problemet er at jeg kjenner meg så altfor godt igjen i din beskrivelse av hans problemer i barne- og ungdomsskolen, og hvordan han fungerer i dag. Det kunne vært en beskrivelse av meg på den tiden.

For meg har det på mange måter blitt slik som du frykter at det skal bli for din sønn. Jeg har i dag diagnosen sosial angst, som igjen har ført til tildels alvorlig depresjon.

Jeg vet ikke om det er mulig å få din sønn til å innse at han trenger litt hjelp. Det kan jo hende at han føler han har det OK akkurat nå (det gjorde jeg i perioder). Men når jeg ser tilbake på min egen ungdomstid, så ser jeg at en psykolog kanskje kunne gjort mye og kanskje dermed unngått fremtidige problemer.

Men din sønn må selv føle at han har ett problem. Hvis ikke, blir det vanskelig å få gjort noe.

[neuni]

du beskriver dei gode egenskapene til sønnen din så fint, og eg tenker at....kor har han dei fra? jo, bl.a. fra deg og faren sin. så eg synes ikkje du skal ha dårlig samvittighet over å ikkje gi han styrke, for du har allerede gitt han masse!

og husk at det kan ligge mykje styrke i (såkalt) svakhet. kanskje kan din styrke være det at du kan forstå han...fordi du sjølv sliter med ting. forstår han dette? at du veit åssen det er å ha problemer med å takle omverdenen? eg har ikkje barn, så eg veit ingenting om å være forelder - bare om å være barn av nokon da eg sjølv blei sjuk med depresjon, fikk eg mykje fin støtte fra faren min, som delte erfaringer fra sitt eige liv med meg, ting eg aldri hadde visst eller ant. det gav meg eit nytt syn på pappa og kven han er. mamma takla ikkje sjukdommen min like bra, så ho snakka helst om heilt andre ting med meg, og det gav meir ein avstandsfølelse.

men for å ha ein kommunikasjon om dei vanskelige tinga, må nesten han begynne, ellers vil det oppleves som at du bryter deg inn i hans sfære. men du kan legge ting til rette for at han skal kunne åpne seg og fortelle litt - kanskje ved å vise litt av din eigen følsomhet? vanskelig å gi råd uten å kjenne deg - OG han, men åpenhet er iallfall både sunt og viktig....så sant det er ekte og ikkje påtvunge.

humm....eg avslutter her, eg, før eg seier for mykje tull.... vil berre få gi uttrykk for at du virker som ei svært god og omtenksom mor som har utrolig mykje å tilføre sønnen din!