Noen ganger har jeg tenkt....

[Gjest ikke undertegnet]

...at hvis jeg aldri hadde begynt hos psykolog, så kanskje jeg ikke hadde alle de problemene jeg har idag!

En roter jo opp i så mye, at til slutt så blir en 'rar' enten en vil eller ikke.

Mine problemer var i utgangspunkett ikke så store som de er nå. Jeg ba kun om hjelp til å overkomme en livskrise. Men jeg er i terapi fortsatt... Når en leter så finner en jo mye. Det ville en jo gjort hos alle egentlig.

Nå kanjeg skjønne min venninne. Hun har alltid hatt psykiske vansker. Men nekter å gå til psykolog. Hun tror hun har det bedre uten. pga at det vil rote opp for mye dritt. Heller mer og mer til at dette ville være rett for meg også.

Noen andre som har tenkt slike tanker? At nesten alle kan utvikle seg til et 'psykiatrisk tilfelle' etter å ha blitt bearbeidet innenfor psykiatrien. At en fort kan _få_ problemer en ikke ville fått ellers.

[TRISTIAN]

Nettopp!

Det er min største frykt, i påvvente av psykolog-timen min ....(som ikke er før 25.Mars...?)...at det faktisk skal dukke opp problemer jeg ikke visste jeg hadde..

Jeg HAR jo nok....det skal gudene vite....det er vel derfor jeg har valgt å prøve kognitiv terapi....altså _fremadrettet_ tankeutvikling....prøve å unngå å røre i sur, gammel grøt...blir bare en masse ubehagelige "avgasser".....

Det er vel noe av det samme grunnlaget som hindrer meg i å prøve et nytt AD-medikament.

Frykt for uønskede effekter, altså ikke bivirkninger...men mer personlighetsendringer som kan bidra til å føre meg enda lenger ut på skråplanet.....

Hvis det går an for meg å komme stort lenger da....?