Skjelvinger...?

[Gjest ikke undertegnet]

Skal vurdere det seriøst.

Litt av problemet ligger i min egen uutrettelige stahet (eller styrke...hvis man vil)

Jeg VIL ikke gi slipp på jobben...karrieremessig er jeg nemlig endelig på vei oppover....delvis derfor jeg er redd for medikamenter også.....

Og jeg vil heller....(håper ingen tar seg nær av dette..er ikke meningen)....dø enn å havne i trygdesystemet...igjen.(har vært "innom" fra tid til annen...)

Men....jeg SER jo at dette ikke går i lengden....

Er redd for at staheten min kommer til å dytte meg helt fram til "the final breakdown"....

En eller annen dag...

På Modum Bad får man ikke en eneste pille, bruker man piller når man kommer inn blir de trappet ned. Så den delen av problematikken behøver du ikke å bekymre deg for.

Vidre så er ikke oppholdene i nærheten av å være så langvarige at man kommer i berøring med trygdesystemet, tidliger kjørte de angstgruppekurs med 6 eller 8 ukers varighet. Helgene har man fri og kan reise hjem.

Terapien er opplagt som gruppeterapi med 8 personer i hver gruppe. Man blir plasert i grupper med personer med lik problematikk. Dagene er opplagt som en skole med timer og timeplan. I tillegg kan man få enkeltsamtaler.

Prøv da vel :-)

[Gjest dett var dett]

..kort sagt...:-(

Jeg stiller meg sterkt tvilende til diagnosene du har fått (eller gitt deg selv?).

Slik jeg ser det har du definitivt ingen dyp depresjon Tristian. At du har det vondt og føler dyp smerte, -se det kan jeg være enig i.

Jeg har lest innleggene dine og vil på det aller varmeste anbefale deg et opphold på Modum. Det du går igjennom, Tristian, kalles livskrise. Glem nå disse diagnosene og be din primærlege søke deg inn på dette stedet.

Du vil ikke forsøke "skolemed." -hvilket jeg i din situasjon støtter fullt ut. Det du trenger er mennesker som kan vise deg den veien du fallt av.

MEN! Du må ville selv. Du må ville leve, du må ville kjempe.

Til gjengjeld lover jeg deg et rikere og helere liv.

[Gjest ikke undertegnet]

På Modum Bad får man ikke en eneste pille, bruker man piller når man kommer inn blir de trappet ned. Så den delen av problematikken behøver du ikke å bekymre deg for.

Vidre så er ikke oppholdene i nærheten av å være så langvarige at man kommer i berøring med trygdesystemet, tidliger kjørte de angstgruppekurs med 6 eller 8 ukers varighet. Helgene har man fri og kan reise hjem.

Terapien er opplagt som gruppeterapi med 8 personer i hver gruppe. Man blir plasert i grupper med personer med lik problematikk. Dagene er opplagt som en skole med timer og timeplan. I tillegg kan man få enkeltsamtaler.

Prøv da vel :-)

Kan ikke tenke meg at det skulle gå utover yrkeskarieren din om du skulle bli sykemeldt i 6 - 8 uker, du kunne jo like godt ramle og bryte foten og bli like lenge borte da.

Og at du er sta er en meget god egenskap å ha når du skal kurere psyksike sykdommer det er nemmelig det som skal til, det får du nok evt. oppdage på Modum Bad :-)

[TRISTIAN]

På Modum Bad får man ikke en eneste pille, bruker man piller når man kommer inn blir de trappet ned. Så den delen av problematikken behøver du ikke å bekymre deg for.

Vidre så er ikke oppholdene i nærheten av å være så langvarige at man kommer i berøring med trygdesystemet, tidliger kjørte de angstgruppekurs med 6 eller 8 ukers varighet. Helgene har man fri og kan reise hjem.

Terapien er opplagt som gruppeterapi med 8 personer i hver gruppe. Man blir plasert i grupper med personer med lik problematikk. Dagene er opplagt som en skole med timer og timeplan. I tillegg kan man få enkeltsamtaler.

Prøv da vel :-)

Mente jeg hadde lest at oppholdene var lenger, men ..6-8-uker?

Holder med en vanlig sykmelding , da jo....:-)

DER...sank den inn....

Takker og bukker...:-)

[TRISTIAN]

Jeg stiller meg sterkt tvilende til diagnosene du har fått (eller gitt deg selv?).

Slik jeg ser det har du definitivt ingen dyp depresjon Tristian. At du har det vondt og føler dyp smerte, -se det kan jeg være enig i.

Jeg har lest innleggene dine og vil på det aller varmeste anbefale deg et opphold på Modum. Det du går igjennom, Tristian, kalles livskrise. Glem nå disse diagnosene og be din primærlege søke deg inn på dette stedet.

Du vil ikke forsøke "skolemed." -hvilket jeg i din situasjon støtter fullt ut. Det du trenger er mennesker som kan vise deg den veien du fallt av.

MEN! Du må ville selv. Du må ville leve, du må ville kjempe.

Til gjengjeld lover jeg deg et rikere og helere liv.

Modum Bad er herved under seriøs vurdering...selv om jeg ynder å hevde at jeg faktisk lider av en depresjon.

At denne depresjonen i større eller mindre grad har sitt opphav i sosial angst.. (det VET jeg at jeg har)...som igjen har sin bakgrunn i omtalte livskrise. (samlivsbrudd)..dèt er nok riktig....så...på sett og vis har du rett. Men TIDEN som har gått er vel nettopp faktoren som gjør at man må kalle det en depresjon.....

Det er gått 5 år siden min siste "livskrise"....og det er den personen(meg) som har vokst fram etterpå som er ....til å dø av......

[Gjest dett var dett]

Modum Bad er herved under seriøs vurdering...selv om jeg ynder å hevde at jeg faktisk lider av en depresjon.

At denne depresjonen i større eller mindre grad har sitt opphav i sosial angst.. (det VET jeg at jeg har)...som igjen har sin bakgrunn i omtalte livskrise. (samlivsbrudd)..dèt er nok riktig....så...på sett og vis har du rett. Men TIDEN som har gått er vel nettopp faktoren som gjør at man må kalle det en depresjon.....

Det er gått 5 år siden min siste "livskrise"....og det er den personen(meg) som har vokst fram etterpå som er ....til å dø av......

Hei!

Jeg sier ikke at du ikke har en depresjon Tristian. Derimot stiller jeg meg, som nevnt, sterkt tvilende til at du har en dyp depresjon (dersom så var tilfelle hadde du aldri verden orket å bruke tid/skrive her på DOL), og det er en vesentlig forskjell mellom dyp og "mild"/moderat form for depresjon.

Du "sitter fast" i en livskrise, (for å bruke et godt norsk uttrukk), og naturligvis føler du angst og tristhet, noe annet ville vært merkelig! Jeg håper virkelig du vil følge rådet om å be din lege søke for deg.

Lykke til!

[TRISTIAN]

Hei!

Jeg sier ikke at du ikke har en depresjon Tristian. Derimot stiller jeg meg, som nevnt, sterkt tvilende til at du har en dyp depresjon (dersom så var tilfelle hadde du aldri verden orket å bruke tid/skrive her på DOL), og det er en vesentlig forskjell mellom dyp og "mild"/moderat form for depresjon.

Du "sitter fast" i en livskrise, (for å bruke et godt norsk uttrukk), og naturligvis føler du angst og tristhet, noe annet ville vært merkelig! Jeg håper virkelig du vil følge rådet om å be din lege søke for deg.

Lykke til!

Jaja..det fører jo ingensteds hen for noen å diskutere min grad av depresjon....

Meningen er jo å bli kvitt den....

Jeg vet bare dette : I snitt 3 av 7 dager i uken går jeg til sengs i håp om å slippe å våkne dagen etter....og er tilsvarende skuffet neste morgen over det faktum at jeg er.....våken.

Antagligvis fordi det er eneste måten jeg kan "slippe unna" på....uten å ta avgjørelsen selv.....

Fordi hver dag er en kamp.

Og jeg vil ha slutt på den.

[tsofia]

Jaja..det fører jo ingensteds hen for noen å diskutere min grad av depresjon....

Meningen er jo å bli kvitt den....

Jeg vet bare dette : I snitt 3 av 7 dager i uken går jeg til sengs i håp om å slippe å våkne dagen etter....og er tilsvarende skuffet neste morgen over det faktum at jeg er.....våken.

Antagligvis fordi det er eneste måten jeg kan "slippe unna" på....uten å ta avgjørelsen selv.....

Fordi hver dag er en kamp.

Og jeg vil ha slutt på den.

Neida. Opp å hoppe :-))

[Gjest ikke undertegnet]

...i et lite "apropos"..

Ellers er det vel ikke å stikke under en stol at jeg både fisker etter og får mye oppmerksomhet i dette forumet da.....

Du kom meg i forkjøpet..:-)

Modum bad ?

Har undersøkt, og vel fått indikasjoner på at jeg sannsynligvis ikke oppfyller kriteriene for å få plass der....

Dèt er en ting....en annen er å få gjennomført et evt. opphold i praksis....?

Vet ikke om det går...

Hva mener du med at det ikke skulle gå å gjennomføe et opphold i praksis?

Hvis det er pga jobben, erdet bare tull! Ingen er uunværlige. Føler du det slik i jobben, har du _ihvertfall_ godt av å komme bort litt. Det er lov å være syk da! Hvis du ble akutt borte, feks ved en ulykke, så _måtte_ de jo bare greie seg uten deg.

Har opplevd i en tidligere jobb at _helt uunværlige_ personer ble akutt syke. Noen ganger ble det et løft for hele organisasjonen, fordi de ble tvunget til å tenke nytt og så se på hele oppbygginga av staben, og hvordan de for ettertiden kunne sikre seg for at ingen _skulle_ være uunværlige. Dvs. ikke _utnytte_ folk som har evne til å stå på litt ekstra.

[Gjest ikke undertegnet]

...foreslår at dere leser denne for å komme HELT inn i min situasjon ...

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1449336

(Hvis det er interessant)

Vet ikke om "ikke undertegnet" var "med" helt fra "begynnelsen"....?

Bare et utdypende spørsmål; hadde du ingen av disse problemene før _etter_ samlivsbruddet?

[Gjest ikke undertegnet]

Modum Bad er herved under seriøs vurdering...selv om jeg ynder å hevde at jeg faktisk lider av en depresjon.

At denne depresjonen i større eller mindre grad har sitt opphav i sosial angst.. (det VET jeg at jeg har)...som igjen har sin bakgrunn i omtalte livskrise. (samlivsbrudd)..dèt er nok riktig....så...på sett og vis har du rett. Men TIDEN som har gått er vel nettopp faktoren som gjør at man må kalle det en depresjon.....

Det er gått 5 år siden min siste "livskrise"....og det er den personen(meg) som har vokst fram etterpå som er ....til å dø av......

Jeg hadde en livskrise i -97.

Har slitt med depresjon og angst i ettertid. Er ikke frisk ennå.

Det jeg vil si er at detter du helt i bånn pga hendelser i livet du ikke kan styre, så kan det ta mange år å komme opp igjen.

Min depresjon har heldigvis aldri blitt av de dypeste, og det er heller ikke din. jeg har holdt meg på mild og moderat.

Dyp depresjon blir ofte tilbragt til sengs i total sjelelig mørke. For dem er det nok totalt uoppnåelig både å gå på jobb og å oppsøke folk utenfor hjemmets fire vegger! I de verste stundene ville en i dyp depresjon ikke greid å holde kontakt med folk på internet en gang.

Med meg har det gått veldig opp og ned. Kjenner meg igjen i mye du har skrevet. De periodene jeg har det verst er når jeg luller meg inn i tankeverdenen minom hvor ille alt er og bekymrer meg for fremtiden, da kommer selvmordstankene. De beste periodene, som en må prøve å holde på og gjøre lengre, er når en gjør noe nyttig for seg selv. Det er jævlig første gangen, så blir det bedre og bedre. Kan være kontakt med venner, trening, kursvirksomhet, sunt kosthold og alt annet som gjør at en føler seg bra. Dette styrker den positive tankegangen.

Jeg har nå forsonet meg med at jeg kanskje kommer til å ha det slik resten av livet. I så fall skal jeg takle det og huske hver gang det blir 'ræva', at det kommer en god periode etter den dårlige.

Jeg er ikke så heldig som deg at jeg har greid å holde på jobben. Maktet det ikke! Så du er heldig! Mye lettere å holde seg på beina da. Jeg har i tillegg den påkjenningen det er med alle kommentarer om at du ikke jobben når en ikke 'ser' syk ut. jeg går i manges øyne 'bare hjemme og later meg'. Det er sårende.

Men så har jeg et pluss i forhold til deg at jeg bor sammen med andre. Noen ganger er det et minus også...

Og så er jeg jævlig sta! Så jeg skal nok skape meg et ok liv, enten det er med eller uten jobb....

[neuni]

eg kjenner godt til fenomenet, eg har også ofte skjelvinger når eg er dårlig (mentalt, altså). særlig hvis angst dominerer. og snømåking..klart det vil påvirke det - slitne muskler i tillegg gjer ikkje skjelvingene mindre, akkurat

for meg har bedringa komme når eg har hatt bedre perioder. eg går jo på ssri, men man kan da ha bedre perioder sjølv om man ikkje går på medisiner. angstmestring og avslapningsøvelser vil kunne hjelpe, tenker eg. særlig angstmestring såklart - men det er jo langsiktig arbeid. men avslapningsøvelser av ulik art vil utvilsomt kunne være bra - både reint fysisk OG mentalt, det vil utvilsomt kunne ha ein effekt på angsten. eg veit jo ikkje om du har prøvd noko før, men yoga, t'ai chi, autogen trening, tøying/strekking, meditasjon....det er mykje å velge blant. prøv!?

[Gjest colama]

Jaja..det fører jo ingensteds hen for noen å diskutere min grad av depresjon....

Meningen er jo å bli kvitt den....

Jeg vet bare dette : I snitt 3 av 7 dager i uken går jeg til sengs i håp om å slippe å våkne dagen etter....og er tilsvarende skuffet neste morgen over det faktum at jeg er.....våken.

Antagligvis fordi det er eneste måten jeg kan "slippe unna" på....uten å ta avgjørelsen selv.....

Fordi hver dag er en kamp.

Og jeg vil ha slutt på den.

At Tristian har det trist og vondt innimellom betviles ikke, men at du har en dyp depresjon er nesten helt utelukket. Mennesker med dype depresjoner er sengeliggende og makter ikke å fungere og gjøre kariere i yrkeslivet. Heller ei å kommunisere på internett.

Gjør som ikke undertegnet har rådet deg til, søk deg inn på Modum Bad, men bruk ikke feil begrep som dyp depresjon i søknaden, det vil tale til din disfavør.

3 av 7 dager skulle jeg foreslått noe ville jeg nesten være enig med torma, les om ustabil personlighetsforstyrrelse eller bipolarlidelse (kanskje rapid cycling)

Jeg synes du fremstår som svingete i humøret, ikke noe galt i det, men hør om du ikke kan få forsøke en stemningsstabilisator.

[Gjest rota]

Jeg kan kjenne igjen litt av dette. Når jeg er på dansekurs, og danser som bare det, så tar det lang tid før kroppen blir rolig igjen etterpå. Jeg får ikke sove, fordi jeg skjelver. Jeg sammenligner det litt med en idrettsutøver som når han slutter som proff må trene seg ned igjen. Når jeg er ute og danser, så bruker jeg kroppen hardt plutselig, og så etterpå så er jeg helt i ro. Det jeg burde ha gjort er nok å gå en rolig tur, eller gjøre noen rolige bevegelser, slik at kroppen kan roe seg ned sakte. Skjelvingene er sikkert et utslag av overspenning. Den spenningen må brukes opp på en måte, ellers blir det skjelvinger, som er kroppens måte og nedjustere systemet igjen til vanlig bruk.

Jeg føler jeg har mye tilfelles med deg ellers også. Sta som et esel, jobben er livet, sverger til egen løsning av problemer via slike tanker som du har. Men siden du er i retning det alternative, lurer jeg på om du har noe tanker om reinkarnasjon? Jeg ser Neuni har skrevet noe om det til en annen lengre ned. Jeg deler hennes syn, og det har hjulpet meg veldig. Jeg ser også mening i galskapen slik som hun skriver. Og det er en veldig god hjelp til å finne seg selv, hvem man er, og hva som gir mening i akkurat mitt liv. Sier ikke at jeg har funnet hele sannheten og at livet ikke er meningsløst fra tid til annen, men jeg kommer ihvertfall lettere opp fra de mørke dager pga den troen jeg har.

Det hadde vært morro og hørt dine betraktninger rundt dette, du som skriver så utrolig fint.

Mulig du har kommet inn i denne livskrisen for å få en mulighet til å finne noe og leve kun for deg selv på. Det er nemlig en veldig stor utfordring. Du skal dermed ikke ha dårlig samvittighet, om du føler at du er egosentrisk i denne perioden, for det er kanskje viktig at du er det akkurat nå, for å finne ut av deg selv. Få et større perspektiv på deg selv. Og slik som du skriver, ser det ut til at du har stor mulighet til å klare det også.

[TRISTIAN]

....nå føler jeg meg psykoanalysert opp og i mente her ! :-)

Det er helt utrolig hvor mange som plutselig hadde meninger om meg og mine personlige problemer.....jeg blir helt...

matt.

Men det er jo intet nytt under solen....

For det første :

Dette har selvfølgelig utviklet seg gradvis, og over lang tid.

Jeg var "stabilt" nedadgående rent mentalt inntil det punkt 15. Nov. da jeg skrev mitt første innlegg her på D.O.L.

Den eneste "oppturene" jeg hadde hatt frem til da, var kun det jeg vil kalle kontrasten mellom arbeid og fritid. Jeg gikk hver dag og gruet meg til arbeidsdagen var slutt, fordi jeg visste hva kveldene hadde å by på...

nemlig ingenting.

Tomhet, håpløshet, Mørke, desperasjon...

Sammenbrudd.

Jeg har hatt noen av dem, helt privat. Noen gråtende i sengen,eller foran PC`en mens jeg prøvde å "spore av" ved å skrive milelange innlegg på denne siden.

Det har tilogmed hendt jeg har kjent tårene presse på allerede i bilen på vei hjem....de gangene har jeg kjørt rundt i timesvis...av redsel for å møte en av naboene i inngangsdøra....

Noen gråtende og skjelvende , halvnaken i dusjkabinettet i to eller tre timer med kun et stanley-blad som selskap.....dette har jeg holdt for meg selv av ren og skjær skam....men jeg har aldri lagd et eneste rift på meg selv...heldigvis.

Å kunne engasjere seg i noe så enkelt som å "velte" ut sine tanker her på D.O.L ...tror jeg faktisk har vært min "redning" opptil flere ganger.....jeg lærte vel noe selv underveis også.

De fleste av mine (tidlige)innlegg her på D.O.L er et utslag av desperasjon...og har vært MIN måte å "slå ihjel" sorgfølelsen og den evinnelige , pulserende og bankende uroen i kroppen.

Og ; det har fungert..ihvertfall sånn halvveis.

Jeg ER bedre nå.

Stort sett.

D.O.L har for meg fungert som en slags....krisepsykiater.

Kanskje nettopp fordi jeg har skrevet..og skrevet...og skrevet....ut i det uendelige.

Jeg har ikke hatt noen "store" sammenbrudd i det herrens år 2003.....takk og pris.

Når det gjelder de mer eller mindre markante humørsvingningene som man kan skimte hvis man skummer igjennom mine siste innlegg...så er nok det en realitet.....men det er også noe nytt ( i voksen alder, ihvertfall..). Hva som har forårsaket det, er vel forsåvidt et utdebattert tema...men at det kan være en latent sak som bunner i en eller annen for for personlighets-forstyrrelse, skal jeg være for god til å avvfeie helt blankt.

Det skal jeg nok finne ut av.

Det var også en som stilte det utdypende spørsmålet om jeg ikke hadde noen av disse problemene FØR samlivsbruddet.....?

Hva skal jeg si...?

Jeg har jo alltid vært MEG....og jeg har aldri vært spesielt sosialt anlagt.....i perioder direkte asosial, men da mer humørbasert og ikke som utslag av noen form for angst. Angstens utvikling tror jeg skrev en utførende beskrivelse av i et innlegg jeg kalte for "Fem steg til Ensom" (jeg po(t)et:-)

Når det gjelder min generelle sinnstilstand i tiden før samlivsbruddet....så var jeg en helt "normal" ung mann, med gode og dårlige dager. Ettersom jeg hadde en enorm gjeldsbyrde å slite med på den tiden, ble det kanskje flere dårlige enn gode...men..jeg var ved livs mot...for å si det sånn.

Så: hvis noe, så blir min konklusjon at sosialangsten er roten til alt ondt....uten den hadde jeg vært i stand til å oppføre meg normalt, få kontakt med mennesker, skaffe meg venner, sluppet ensomhet og fremmedfølelse....osv.osv.

For å si det "poetisk" : Jeg hadde "sluppet unna" meg selv...;-)....og depresjonen.

(Det er vel en mulighet at sosialangsten også har sitt utspring i en tidlig erhvervet holdning..eller personlighetsforstyrrelse..om dere vil..og at hendelser i livet mitt kun har vært "triggere" av noe latent og uungåelig......hvem vet..?)

Men ...jeg er ikke så sikker på om jeg faktisk TRENGER å finne ut av dette....eller om det er særlig smart å begynne å "grave " i.......tror egentlig ikke det.

KOGNITIV TERAPI (for n`te gang...:-)

Jeg Må tenke fremover....ikke bakover.

Gjort er gjort... og dett var dett.

Her er hva jeg akter å gjøre i løpet av 2003 :

1. Psykomotorisk terapi -har time om 14-fjorten-dgr.

2. Kognitiv terapi - har time 25.mars...*venter*

3. Jevnlig akupunktur -behandling..det hjelper enormt...noen dager ihvertfall...ikke dyrt heller.

4. Kjører på Hypericum stada,og blomstermedisin tilpasset mine problemer.(som jeg forøvrig også har fått av akupunktøren)...hvem vet ; kanskje noen av humørsvingningene mine er et resultat av noe av dette...eller SUMMEN av det...(?)

5. Bestilt ny time hos legen neste uke. Skal da snakke om en evt. søknad til Modum Bad.

(det som tar lengst tid..er som regel de tingene man går rundt å TENKER på å gjøre)

Forferdelig flink og effektiv, ikke sant?

Mulig....men det er nettopp HER kontrastene kommer inn :

For alle disse gjøremålene, inkludert det å gå på jobb hver dag, fortoner seg for meg som ren og skjær trass og er resultater av en ukuelig evne til fortrengelse og blir det jeg vil definere som virkelighetsflukt....en urealistisk dagdrøm....på linje med at jeg noengang skal kunne

gå på månen.....

It just ain`t gonna happen....

Jeg kan like godt vandre heden i morgen...hadde vært greit....

Hmm...å dømme etter DETTE innlegget , tror jeg kanskje jeg bør lese definisjonen på schizofreni..også..?

Dette er jo bare...sinnsykt.

*riste på hodet av meg selv*

Frustrerende tankebaner?

Javisst...jeg lever med dem ..hver dag..hele tiden.

Lett blandet.

Non - Stop

[TRISTIAN]

....nå føler jeg meg psykoanalysert opp og i mente her ! :-)

Det er helt utrolig hvor mange som plutselig hadde meninger om meg og mine personlige problemer.....jeg blir helt...

matt.

Men det er jo intet nytt under solen....

For det første :

Dette har selvfølgelig utviklet seg gradvis, og over lang tid.

Jeg var "stabilt" nedadgående rent mentalt inntil det punkt 15. Nov. da jeg skrev mitt første innlegg her på D.O.L.

Den eneste "oppturene" jeg hadde hatt frem til da, var kun det jeg vil kalle kontrasten mellom arbeid og fritid. Jeg gikk hver dag og gruet meg til arbeidsdagen var slutt, fordi jeg visste hva kveldene hadde å by på...

nemlig ingenting.

Tomhet, håpløshet, Mørke, desperasjon...

Sammenbrudd.

Jeg har hatt noen av dem, helt privat. Noen gråtende i sengen,eller foran PC`en mens jeg prøvde å "spore av" ved å skrive milelange innlegg på denne siden.

Det har tilogmed hendt jeg har kjent tårene presse på allerede i bilen på vei hjem....de gangene har jeg kjørt rundt i timesvis...av redsel for å møte en av naboene i inngangsdøra....

Noen gråtende og skjelvende , halvnaken i dusjkabinettet i to eller tre timer med kun et stanley-blad som selskap.....dette har jeg holdt for meg selv av ren og skjær skam....men jeg har aldri lagd et eneste rift på meg selv...heldigvis.

Å kunne engasjere seg i noe så enkelt som å "velte" ut sine tanker her på D.O.L ...tror jeg faktisk har vært min "redning" opptil flere ganger.....jeg lærte vel noe selv underveis også.

De fleste av mine (tidlige)innlegg her på D.O.L er et utslag av desperasjon...og har vært MIN måte å "slå ihjel" sorgfølelsen og den evinnelige , pulserende og bankende uroen i kroppen.

Og ; det har fungert..ihvertfall sånn halvveis.

Jeg ER bedre nå.

Stort sett.

D.O.L har for meg fungert som en slags....krisepsykiater.

Kanskje nettopp fordi jeg har skrevet..og skrevet...og skrevet....ut i det uendelige.

Jeg har ikke hatt noen "store" sammenbrudd i det herrens år 2003.....takk og pris.

Når det gjelder de mer eller mindre markante humørsvingningene som man kan skimte hvis man skummer igjennom mine siste innlegg...så er nok det en realitet.....men det er også noe nytt ( i voksen alder, ihvertfall..). Hva som har forårsaket det, er vel forsåvidt et utdebattert tema...men at det kan være en latent sak som bunner i en eller annen for for personlighets-forstyrrelse, skal jeg være for god til å avvfeie helt blankt.

Det skal jeg nok finne ut av.

Det var også en som stilte det utdypende spørsmålet om jeg ikke hadde noen av disse problemene FØR samlivsbruddet.....?

Hva skal jeg si...?

Jeg har jo alltid vært MEG....og jeg har aldri vært spesielt sosialt anlagt.....i perioder direkte asosial, men da mer humørbasert og ikke som utslag av noen form for angst. Angstens utvikling tror jeg skrev en utførende beskrivelse av i et innlegg jeg kalte for "Fem steg til Ensom" (jeg po(t)et:-)

Når det gjelder min generelle sinnstilstand i tiden før samlivsbruddet....så var jeg en helt "normal" ung mann, med gode og dårlige dager. Ettersom jeg hadde en enorm gjeldsbyrde å slite med på den tiden, ble det kanskje flere dårlige enn gode...men..jeg var ved livs mot...for å si det sånn.

Så: hvis noe, så blir min konklusjon at sosialangsten er roten til alt ondt....uten den hadde jeg vært i stand til å oppføre meg normalt, få kontakt med mennesker, skaffe meg venner, sluppet ensomhet og fremmedfølelse....osv.osv.

For å si det "poetisk" : Jeg hadde "sluppet unna" meg selv...;-)....og depresjonen.

(Det er vel en mulighet at sosialangsten også har sitt utspring i en tidlig erhvervet holdning..eller personlighetsforstyrrelse..om dere vil..og at hendelser i livet mitt kun har vært "triggere" av noe latent og uungåelig......hvem vet..?)

Men ...jeg er ikke så sikker på om jeg faktisk TRENGER å finne ut av dette....eller om det er særlig smart å begynne å "grave " i.......tror egentlig ikke det.

KOGNITIV TERAPI (for n`te gang...:-)

Jeg Må tenke fremover....ikke bakover.

Gjort er gjort... og dett var dett.

Her er hva jeg akter å gjøre i løpet av 2003 :

1. Psykomotorisk terapi -har time om 14-fjorten-dgr.

2. Kognitiv terapi - har time 25.mars...*venter*

3. Jevnlig akupunktur -behandling..det hjelper enormt...noen dager ihvertfall...ikke dyrt heller.

4. Kjører på Hypericum stada,og blomstermedisin tilpasset mine problemer.(som jeg forøvrig også har fått av akupunktøren)...hvem vet ; kanskje noen av humørsvingningene mine er et resultat av noe av dette...eller SUMMEN av det...(?)

5. Bestilt ny time hos legen neste uke. Skal da snakke om en evt. søknad til Modum Bad.

(det som tar lengst tid..er som regel de tingene man går rundt å TENKER på å gjøre)

Forferdelig flink og effektiv, ikke sant?

Mulig....men det er nettopp HER kontrastene kommer inn :

For alle disse gjøremålene, inkludert det å gå på jobb hver dag, fortoner seg for meg som ren og skjær trass og er resultater av en ukuelig evne til fortrengelse og blir det jeg vil definere som virkelighetsflukt....en urealistisk dagdrøm....på linje med at jeg noengang skal kunne

gå på månen.....

It just ain`t gonna happen....

Jeg kan like godt vandre heden i morgen...hadde vært greit....

Hmm...å dømme etter DETTE innlegget , tror jeg kanskje jeg bør lese definisjonen på schizofreni..også..?

Dette er jo bare...sinnsykt.

*riste på hodet av meg selv*

Frustrerende tankebaner?

Javisst...jeg lever med dem ..hver dag..hele tiden.

Lett blandet.

Non - Stop

Utviklingen av min sosialangst, slik jeg erindrer den:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1476286

[Gjest ollli]

....nå føler jeg meg psykoanalysert opp og i mente her ! :-)

Det er helt utrolig hvor mange som plutselig hadde meninger om meg og mine personlige problemer.....jeg blir helt...

matt.

Men det er jo intet nytt under solen....

For det første :

Dette har selvfølgelig utviklet seg gradvis, og over lang tid.

Jeg var "stabilt" nedadgående rent mentalt inntil det punkt 15. Nov. da jeg skrev mitt første innlegg her på D.O.L.

Den eneste "oppturene" jeg hadde hatt frem til da, var kun det jeg vil kalle kontrasten mellom arbeid og fritid. Jeg gikk hver dag og gruet meg til arbeidsdagen var slutt, fordi jeg visste hva kveldene hadde å by på...

nemlig ingenting.

Tomhet, håpløshet, Mørke, desperasjon...

Sammenbrudd.

Jeg har hatt noen av dem, helt privat. Noen gråtende i sengen,eller foran PC`en mens jeg prøvde å "spore av" ved å skrive milelange innlegg på denne siden.

Det har tilogmed hendt jeg har kjent tårene presse på allerede i bilen på vei hjem....de gangene har jeg kjørt rundt i timesvis...av redsel for å møte en av naboene i inngangsdøra....

Noen gråtende og skjelvende , halvnaken i dusjkabinettet i to eller tre timer med kun et stanley-blad som selskap.....dette har jeg holdt for meg selv av ren og skjær skam....men jeg har aldri lagd et eneste rift på meg selv...heldigvis.

Å kunne engasjere seg i noe så enkelt som å "velte" ut sine tanker her på D.O.L ...tror jeg faktisk har vært min "redning" opptil flere ganger.....jeg lærte vel noe selv underveis også.

De fleste av mine (tidlige)innlegg her på D.O.L er et utslag av desperasjon...og har vært MIN måte å "slå ihjel" sorgfølelsen og den evinnelige , pulserende og bankende uroen i kroppen.

Og ; det har fungert..ihvertfall sånn halvveis.

Jeg ER bedre nå.

Stort sett.

D.O.L har for meg fungert som en slags....krisepsykiater.

Kanskje nettopp fordi jeg har skrevet..og skrevet...og skrevet....ut i det uendelige.

Jeg har ikke hatt noen "store" sammenbrudd i det herrens år 2003.....takk og pris.

Når det gjelder de mer eller mindre markante humørsvingningene som man kan skimte hvis man skummer igjennom mine siste innlegg...så er nok det en realitet.....men det er også noe nytt ( i voksen alder, ihvertfall..). Hva som har forårsaket det, er vel forsåvidt et utdebattert tema...men at det kan være en latent sak som bunner i en eller annen for for personlighets-forstyrrelse, skal jeg være for god til å avvfeie helt blankt.

Det skal jeg nok finne ut av.

Det var også en som stilte det utdypende spørsmålet om jeg ikke hadde noen av disse problemene FØR samlivsbruddet.....?

Hva skal jeg si...?

Jeg har jo alltid vært MEG....og jeg har aldri vært spesielt sosialt anlagt.....i perioder direkte asosial, men da mer humørbasert og ikke som utslag av noen form for angst. Angstens utvikling tror jeg skrev en utførende beskrivelse av i et innlegg jeg kalte for "Fem steg til Ensom" (jeg po(t)et:-)

Når det gjelder min generelle sinnstilstand i tiden før samlivsbruddet....så var jeg en helt "normal" ung mann, med gode og dårlige dager. Ettersom jeg hadde en enorm gjeldsbyrde å slite med på den tiden, ble det kanskje flere dårlige enn gode...men..jeg var ved livs mot...for å si det sånn.

Så: hvis noe, så blir min konklusjon at sosialangsten er roten til alt ondt....uten den hadde jeg vært i stand til å oppføre meg normalt, få kontakt med mennesker, skaffe meg venner, sluppet ensomhet og fremmedfølelse....osv.osv.

For å si det "poetisk" : Jeg hadde "sluppet unna" meg selv...;-)....og depresjonen.

(Det er vel en mulighet at sosialangsten også har sitt utspring i en tidlig erhvervet holdning..eller personlighetsforstyrrelse..om dere vil..og at hendelser i livet mitt kun har vært "triggere" av noe latent og uungåelig......hvem vet..?)

Men ...jeg er ikke så sikker på om jeg faktisk TRENGER å finne ut av dette....eller om det er særlig smart å begynne å "grave " i.......tror egentlig ikke det.

KOGNITIV TERAPI (for n`te gang...:-)

Jeg Må tenke fremover....ikke bakover.

Gjort er gjort... og dett var dett.

Her er hva jeg akter å gjøre i løpet av 2003 :

1. Psykomotorisk terapi -har time om 14-fjorten-dgr.

2. Kognitiv terapi - har time 25.mars...*venter*

3. Jevnlig akupunktur -behandling..det hjelper enormt...noen dager ihvertfall...ikke dyrt heller.

4. Kjører på Hypericum stada,og blomstermedisin tilpasset mine problemer.(som jeg forøvrig også har fått av akupunktøren)...hvem vet ; kanskje noen av humørsvingningene mine er et resultat av noe av dette...eller SUMMEN av det...(?)

5. Bestilt ny time hos legen neste uke. Skal da snakke om en evt. søknad til Modum Bad.

(det som tar lengst tid..er som regel de tingene man går rundt å TENKER på å gjøre)

Forferdelig flink og effektiv, ikke sant?

Mulig....men det er nettopp HER kontrastene kommer inn :

For alle disse gjøremålene, inkludert det å gå på jobb hver dag, fortoner seg for meg som ren og skjær trass og er resultater av en ukuelig evne til fortrengelse og blir det jeg vil definere som virkelighetsflukt....en urealistisk dagdrøm....på linje med at jeg noengang skal kunne

gå på månen.....

It just ain`t gonna happen....

Jeg kan like godt vandre heden i morgen...hadde vært greit....

Hmm...å dømme etter DETTE innlegget , tror jeg kanskje jeg bør lese definisjonen på schizofreni..også..?

Dette er jo bare...sinnsykt.

*riste på hodet av meg selv*

Frustrerende tankebaner?

Javisst...jeg lever med dem ..hver dag..hele tiden.

Lett blandet.

Non - Stop

Du må ikke bli sint om folk prøver å hjelpe deg med diagnoser, husk det er ikke fagfolk her inne lengre. Riktig diagnose er et must for riktig behandling. Synes du har fått flere gode tips her som du kan ta opp og diskutere med din lege/ terapeut. Vanlige leger er ofte ikke kompetente til å stille psykiatriske diagnoser.

[Gjest dett var dett]

....nå føler jeg meg psykoanalysert opp og i mente her ! :-)

Det er helt utrolig hvor mange som plutselig hadde meninger om meg og mine personlige problemer.....jeg blir helt...

matt.

Men det er jo intet nytt under solen....

For det første :

Dette har selvfølgelig utviklet seg gradvis, og over lang tid.

Jeg var "stabilt" nedadgående rent mentalt inntil det punkt 15. Nov. da jeg skrev mitt første innlegg her på D.O.L.

Den eneste "oppturene" jeg hadde hatt frem til da, var kun det jeg vil kalle kontrasten mellom arbeid og fritid. Jeg gikk hver dag og gruet meg til arbeidsdagen var slutt, fordi jeg visste hva kveldene hadde å by på...

nemlig ingenting.

Tomhet, håpløshet, Mørke, desperasjon...

Sammenbrudd.

Jeg har hatt noen av dem, helt privat. Noen gråtende i sengen,eller foran PC`en mens jeg prøvde å "spore av" ved å skrive milelange innlegg på denne siden.

Det har tilogmed hendt jeg har kjent tårene presse på allerede i bilen på vei hjem....de gangene har jeg kjørt rundt i timesvis...av redsel for å møte en av naboene i inngangsdøra....

Noen gråtende og skjelvende , halvnaken i dusjkabinettet i to eller tre timer med kun et stanley-blad som selskap.....dette har jeg holdt for meg selv av ren og skjær skam....men jeg har aldri lagd et eneste rift på meg selv...heldigvis.

Å kunne engasjere seg i noe så enkelt som å "velte" ut sine tanker her på D.O.L ...tror jeg faktisk har vært min "redning" opptil flere ganger.....jeg lærte vel noe selv underveis også.

De fleste av mine (tidlige)innlegg her på D.O.L er et utslag av desperasjon...og har vært MIN måte å "slå ihjel" sorgfølelsen og den evinnelige , pulserende og bankende uroen i kroppen.

Og ; det har fungert..ihvertfall sånn halvveis.

Jeg ER bedre nå.

Stort sett.

D.O.L har for meg fungert som en slags....krisepsykiater.

Kanskje nettopp fordi jeg har skrevet..og skrevet...og skrevet....ut i det uendelige.

Jeg har ikke hatt noen "store" sammenbrudd i det herrens år 2003.....takk og pris.

Når det gjelder de mer eller mindre markante humørsvingningene som man kan skimte hvis man skummer igjennom mine siste innlegg...så er nok det en realitet.....men det er også noe nytt ( i voksen alder, ihvertfall..). Hva som har forårsaket det, er vel forsåvidt et utdebattert tema...men at det kan være en latent sak som bunner i en eller annen for for personlighets-forstyrrelse, skal jeg være for god til å avvfeie helt blankt.

Det skal jeg nok finne ut av.

Det var også en som stilte det utdypende spørsmålet om jeg ikke hadde noen av disse problemene FØR samlivsbruddet.....?

Hva skal jeg si...?

Jeg har jo alltid vært MEG....og jeg har aldri vært spesielt sosialt anlagt.....i perioder direkte asosial, men da mer humørbasert og ikke som utslag av noen form for angst. Angstens utvikling tror jeg skrev en utførende beskrivelse av i et innlegg jeg kalte for "Fem steg til Ensom" (jeg po(t)et:-)

Når det gjelder min generelle sinnstilstand i tiden før samlivsbruddet....så var jeg en helt "normal" ung mann, med gode og dårlige dager. Ettersom jeg hadde en enorm gjeldsbyrde å slite med på den tiden, ble det kanskje flere dårlige enn gode...men..jeg var ved livs mot...for å si det sånn.

Så: hvis noe, så blir min konklusjon at sosialangsten er roten til alt ondt....uten den hadde jeg vært i stand til å oppføre meg normalt, få kontakt med mennesker, skaffe meg venner, sluppet ensomhet og fremmedfølelse....osv.osv.

For å si det "poetisk" : Jeg hadde "sluppet unna" meg selv...;-)....og depresjonen.

(Det er vel en mulighet at sosialangsten også har sitt utspring i en tidlig erhvervet holdning..eller personlighetsforstyrrelse..om dere vil..og at hendelser i livet mitt kun har vært "triggere" av noe latent og uungåelig......hvem vet..?)

Men ...jeg er ikke så sikker på om jeg faktisk TRENGER å finne ut av dette....eller om det er særlig smart å begynne å "grave " i.......tror egentlig ikke det.

KOGNITIV TERAPI (for n`te gang...:-)

Jeg Må tenke fremover....ikke bakover.

Gjort er gjort... og dett var dett.

Her er hva jeg akter å gjøre i løpet av 2003 :

1. Psykomotorisk terapi -har time om 14-fjorten-dgr.

2. Kognitiv terapi - har time 25.mars...*venter*

3. Jevnlig akupunktur -behandling..det hjelper enormt...noen dager ihvertfall...ikke dyrt heller.

4. Kjører på Hypericum stada,og blomstermedisin tilpasset mine problemer.(som jeg forøvrig også har fått av akupunktøren)...hvem vet ; kanskje noen av humørsvingningene mine er et resultat av noe av dette...eller SUMMEN av det...(?)

5. Bestilt ny time hos legen neste uke. Skal da snakke om en evt. søknad til Modum Bad.

(det som tar lengst tid..er som regel de tingene man går rundt å TENKER på å gjøre)

Forferdelig flink og effektiv, ikke sant?

Mulig....men det er nettopp HER kontrastene kommer inn :

For alle disse gjøremålene, inkludert det å gå på jobb hver dag, fortoner seg for meg som ren og skjær trass og er resultater av en ukuelig evne til fortrengelse og blir det jeg vil definere som virkelighetsflukt....en urealistisk dagdrøm....på linje med at jeg noengang skal kunne

gå på månen.....

It just ain`t gonna happen....

Jeg kan like godt vandre heden i morgen...hadde vært greit....

Hmm...å dømme etter DETTE innlegget , tror jeg kanskje jeg bør lese definisjonen på schizofreni..også..?

Dette er jo bare...sinnsykt.

*riste på hodet av meg selv*

Frustrerende tankebaner?

Javisst...jeg lever med dem ..hver dag..hele tiden.

Lett blandet.

Non - Stop

Psykoanalyse er det kun du selv som driver med. Når man skriver inn på slike steder som doktor online ønsker man å bli "sett"/hørt, hvilket er en positiv ting, men da må man og forvente at "resten av forumet" stiller spørsmål dersom noe er uklart.

Jeg synes personlig det er en godt jobbet av deg å skrive ned punkter for hva du tror kan hjelpe deg ut av den vanskelige situasjonen du nå befinner deg i. Nå håper jeg også at du faktisk følger dem!

[TRISTIAN]

Du må ikke bli sint om folk prøver å hjelpe deg med diagnoser, husk det er ikke fagfolk her inne lengre. Riktig diagnose er et must for riktig behandling. Synes du har fått flere gode tips her som du kan ta opp og diskutere med din lege/ terapeut. Vanlige leger er ofte ikke kompetente til å stille psykiatriske diagnoser.

Iknow, Iknow...det ble bare _litt_ for mye på èn gang...plutselig var både alt og ingenting galt med meg....:-)

Var ikke meningen å høres sint ut...mer forvirret, egentlig....

Håper du/dere forstår....?