Når man snakker om styrke...

[TRISTIAN]

...ser akkurat på Tv...Christopher Reeve , som ble lam fra nakken og ned...har ikke gitt opp skuespilleryrket.

Nå spiller han...fra rullestolen....

Hvor får de motivasjonen fra?

Jeg bare spør..

[tsofia]

Ja det er bra du stiller deg det spørsmålet. Du er på rett veg. Lykke til.

[happy1365380345]

Ja det er bra du stiller deg det spørsmålet. Du er på rett veg. Lykke til.

Det er alltid slik at når jeg ser mennesker som på en måte har det "værre" enn meg så stiller jeg meg det samme spm.

Sannheten er at alle mennesker har en iboende styrke som kan hentes frem i ulike situasjoner. Dette gjelder også oss med psykiske lidelser som "facer" hverdagen uansett hvor vanskelig den er. Du spør deg hvor han finner styrken - og jeg spør deg - hvor finner du din

Jeg skulle ønske at flere kunne se og selv forstå at å bære en psykisk lidelse krever enorm styrke. I stedet fokuserer vi som oftest på at vi er mindreverdige fordi vi ikke takler de dagligdagse tingene i perioder.

Jeg er sterk og det er du også!

[andungen]

Ja det lurer jammen meg jeg på også. Det er da jeg tenker at mine problemer blir småting i forhold.

[Dorthe]

Du har dine problemer og skal prøve å komme ut av det. Det er alltid noen som har det verre enn deg men du skal konsentrere deg om dine og ikke om de som har det verre. Det hjelper ikke likevel.

Antagelig har Christopher Reeve med mer livskvalitet enn du tror.

[goliane]

Kanskje er det lettere å ha en fysidk skade, selv om den er så alvorlig som Mr. Reeves sin.

Har en humør og pågangsmot, kan en takle en slik situasjon.

En depresjon gjør at en mister optimisme og pågangsmot, og da kan selv det å stå opp (ja, det å leve) bli tungt.

Jeg syns dere som strever dere gjennom depresjoner og andre psykiske lidelser er like tøffe som Christopher Reeves.

Men dere får ikke samme oppmerksomhet og samme beundring fra "mannen i gata". Dere får oftest høre at det bare er å ta seg sammen, ikke sant?

[Gjest ikke undertegnet]

Forklaringa på det er at men en synlig lidelse, så får du mye positiv oppmerksomhet. Alle rundt deg ser at du feiler noe, og ser at du er flink og sterk. Og du får tilbakemelding på det. Alle synes du er fantastisk og flink som takler en slik vanskelig situasjon. Positiv feedback gir energi.

Vi som sliter psykisk er usynlig syke. Folk ser det ikke på oss. De bare ser alt vi _ikke_ gjør. Og da blir det baksnakking ala at det og det mennesket ser jo så frisk ut, men jobbe gjør hun/han ikke, alle har jo problemer - er vel ikke verre for han/hun. Og å skjønne at en menneske kan gå smilende rundt blant folk når en har en god dag, men samtidig være et vrak som ikke får kjørt en vaskemaskin engang en annen dag, det skjønner ikke folk. Mange tror en 'spiller' for å oppnå ting (oppmerksomhet, trygdepenger, dyrke latskapen sin osv. _Mye_ negativ feedback som _stjeler_ energi. Istedenfor å synes synd på deg som en gjør med fysisk syke, så blir folk irriterte over deg.

Takke meg til et synlig handikap! Og det _mener_ jeg.

[Gjest ikke undertegnet]

Ja det lurer jammen meg jeg på også. Det er da jeg tenker at mine problemer blir småting i forhold.

Jeg tror det er lettere å leve med en ubrukelig kropp enn et ubrukelig sinn.

Har en ikke kontroll på følelseslivet, så har en heller ikke nytte av en frisk kropp.

Mens en med mot og pågangsvilje som er psykisk sterk ikke lar seg knekke av å sitte i en rullestol.

Det er mange grader av dette, men når folk ser ned på meg siden jeg 'går hjemme' pga psykiske ting, så hender det jeg slenger ut av meg at de kunne jo byttet kropp med meg en måned, så kanskje pipa hadde fått en annen lyd. Om de skjønner det vet jeg ikke, men ihvertfall plager de ikke meg med insinuasjonene sine etter en slik kraftsalve.