Utstøtt

[I'll Fly Away]

Er det noen flere her som sliter med sosial angst? Jeg har fått profesjonell hjelp i 2-3 år nå, men jeg kommer liksom ikke noe videre. Lurer på om noen andre har problemer med å opprette stabile, sunne og normale forhold til andre mennesker. I såfall, er det noen som har vært gjennom det og har noen gode råd til en som har prøvd det meste og hørt de fleste standardsvar? Eller er det noen som går gjennom noe av det samme nå og kunne tenke seg å utveksle noen tanker og erfaringer? Jeg har det veldig vanskelig, for tilstanden er jo så fryktelig invalidiserende!

[rodell]

Sosial angst er vanlig på dette forumet.

Hva slags hjelp har du fått? Jeg har best erfaring med en kombinasjon av medisiner, samt kognitiv terapi og eksponeringsterapi delvis i gruppe og delvis individuellt. Samtaleterapi fungerte ikke noe særlig. Har du prøvd noen av disse?

[Gjest Othon]

Sosial angst er vanlig på dette forumet.

Hva slags hjelp har du fått? Jeg har best erfaring med en kombinasjon av medisiner, samt kognitiv terapi og eksponeringsterapi delvis i gruppe og delvis individuellt. Samtaleterapi fungerte ikke noe særlig. Har du prøvd noen av disse?

Jeg har vært i samtaleterapi i snart tre år nå, og har også vært innom gruppeterapi. Har konsultert ganske mange fagfolk. Det har hjulpet fint lite, og psykologene begynner å gi meg opp. Jeg får liksom ikke de helt store aha-følelsene ad de mer konvensjonelle veiene; du har ikke gjort noen erfaringer med personlige opplevelser/initiativ som virkelig har hjulpet deg framover?

[I'll Fly Away]

Jeg har vært i samtaleterapi i snart tre år nå, og har også vært innom gruppeterapi. Har konsultert ganske mange fagfolk. Det har hjulpet fint lite, og psykologene begynner å gi meg opp. Jeg får liksom ikke de helt store aha-følelsene ad de mer konvensjonelle veiene; du har ikke gjort noen erfaringer med personlige opplevelser/initiativ som virkelig har hjulpet deg framover?

Surra litt med navnene. Othon = I'll fly away. Vet du hvordan det sosiale problemet ditt har oppstått, rodell?

[Utafor]

Jeg får høre 20-30 ganger iløpet av en terapi-time at mine problemer kommer fra negative leveregler. Det er veldig fint å vite grunnen, men jeg må innrømme at jeg blir veldig motløs hver gang jeg hører det. Jeg vet selv at mine negative leveregler er ødeleggende.. men jeg ønsker å finne en løsning.. ikke en årsak.. At veien til løsningen ofte kan ligge i årsaken er vel et poeng, men jeg føler jeg står fast..

Jeg tror ikke det finnes noen vidundermedisin som kan hjelpe oss med sosial angst, men jeg skulle gjerne ha delt erfaringer med andre likesinnede. Å høre en profesjonell fortelle meg at jeg må komme meg ut.. møte nye mennesker.. melde meg inn i en forening med mennesker som deler mine interesser.. føler jeg ikke fungerer.. Det er så enkelt for "normale" å si at jeg skal komme meg ut..

Vel, jeg har ikke noen løsning hverken for meg selv eller andre.. men ville egentlig bare dele mine tanker..

Mvh

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg får høre 20-30 ganger iløpet av en terapi-time at mine problemer kommer fra negative leveregler. Det er veldig fint å vite grunnen, men jeg må innrømme at jeg blir veldig motløs hver gang jeg hører det. Jeg vet selv at mine negative leveregler er ødeleggende.. men jeg ønsker å finne en løsning.. ikke en årsak.. At veien til løsningen ofte kan ligge i årsaken er vel et poeng, men jeg føler jeg står fast..

Jeg tror ikke det finnes noen vidundermedisin som kan hjelpe oss med sosial angst, men jeg skulle gjerne ha delt erfaringer med andre likesinnede. Å høre en profesjonell fortelle meg at jeg må komme meg ut.. møte nye mennesker.. melde meg inn i en forening med mennesker som deler mine interesser.. føler jeg ikke fungerer.. Det er så enkelt for "normale" å si at jeg skal komme meg ut..

Vel, jeg har ikke noen løsning hverken for meg selv eller andre.. men ville egentlig bare dele mine tanker..

Mvh

Kanskje du skulle prøve en annen behandler? Finn en som driver med kognitiv terapi feks.

Jeg hadde tidligere en som din, fortalte meg at slik måtte jeg _ikke_ gjøre og slik _måtte_ jeg gjøre. Det visste jeg jo på forhånd! Det var jo derfor jeg hadde skaffet meg time der. Hva jeg gjorde galt og hva jeg ikke greide var jeg smertelig klar over uten hans hjelp.

Jeg skiftet. Nå har jeg en som diskuterer forskjellige reaksjonsmåter med meg isteden. Det funker. Ingen pekefinger, men heller en forståelse for at jeg reagerer som jeg gjør. Han sier ofte noe slikt som at det er kanskje ikke så rart du reagerer slik pga det og det. Det gir en god følelse. Så gåa han kan hende videre ved å spørre meg om jeg har tenkt på hva jeg kunne gjøre for å få en annnen reaksjon. Eller han spør kanskje om jeg har tenkt på om jeg kunne gjøre det slik og slik. Det er jo det en trenger! Ikke bare å få høre hvor dum du er som er som du er....

Kjenner jeg blir rolig når vi diskuterer på den måten. Problemet blir mindre. Hos han andre ble jeg panisk av ikke å bli forstått, men bare anklaget. Det sperret for konstruktiv tenkning.

For å sidet slik, det er like mange dårlige terapeuter som det er dårlige elektrikere. Og de jobber veldig forskjellig. Personligheten til en terapeut passer heller ikke alle pasienttyper. Det er som overalt ellers at er en ikke fornøyd med vare en får, så fortsetter en selvfølgelig ikke å kjøpe den.

Begynn å undersøk om du kan begynne et annet sted.

[Utafor]

Kanskje du skulle prøve en annen behandler? Finn en som driver med kognitiv terapi feks.

Jeg hadde tidligere en som din, fortalte meg at slik måtte jeg _ikke_ gjøre og slik _måtte_ jeg gjøre. Det visste jeg jo på forhånd! Det var jo derfor jeg hadde skaffet meg time der. Hva jeg gjorde galt og hva jeg ikke greide var jeg smertelig klar over uten hans hjelp.

Jeg skiftet. Nå har jeg en som diskuterer forskjellige reaksjonsmåter med meg isteden. Det funker. Ingen pekefinger, men heller en forståelse for at jeg reagerer som jeg gjør. Han sier ofte noe slikt som at det er kanskje ikke så rart du reagerer slik pga det og det. Det gir en god følelse. Så gåa han kan hende videre ved å spørre meg om jeg har tenkt på hva jeg kunne gjøre for å få en annnen reaksjon. Eller han spør kanskje om jeg har tenkt på om jeg kunne gjøre det slik og slik. Det er jo det en trenger! Ikke bare å få høre hvor dum du er som er som du er....

Kjenner jeg blir rolig når vi diskuterer på den måten. Problemet blir mindre. Hos han andre ble jeg panisk av ikke å bli forstått, men bare anklaget. Det sperret for konstruktiv tenkning.

For å sidet slik, det er like mange dårlige terapeuter som det er dårlige elektrikere. Og de jobber veldig forskjellig. Personligheten til en terapeut passer heller ikke alle pasienttyper. Det er som overalt ellers at er en ikke fornøyd med vare en får, så fortsetter en selvfølgelig ikke å kjøpe den.

Begynn å undersøk om du kan begynne et annet sted.

Takk for svar. Jeg føler nok at jeg ikke blir forstått helt. Noe som ikke er så rart heller, jeg tror kun vi som sliter med et problem klarer å forstå det. Men jeg er egentlig fornøyd med behandlerenmin, og det er visst kognitiv terapi jeg gjennomgår. Han sier ofte at "det var nok de negative levereglene dine som slo til, hva om du heller prøvde å tenke positivt". Så han behandler meg nok på riktig måte.. kan tenkes det bare er jeg som takler behandlingen feil.. Alt virker så enkelt når han kommer med forslag, men når jeg mister hodet helt i sosiale situasjoner som liksom skal være trening så klarer jeg jo heller ikke å tenke på alt det lure min behandler sier i timene.. Hmm.. bare litt tankespinn fra min side..

Mvh

[rodell]

Jeg har vært i samtaleterapi i snart tre år nå, og har også vært innom gruppeterapi. Har konsultert ganske mange fagfolk. Det har hjulpet fint lite, og psykologene begynner å gi meg opp. Jeg får liksom ikke de helt store aha-følelsene ad de mer konvensjonelle veiene; du har ikke gjort noen erfaringer med personlige opplevelser/initiativ som virkelig har hjulpet deg framover?

Nei, jeg vet ikke hvorfor ting er blitt som de er blitt. Det er ikke noe klar årsak. Jeg tror heller ikke det alltid er så viktig i forbindelse med sosial fobi. Det er nåtiden og fremtiden man kan gjøre noe med. Fortiden får man ikke levd om igjen.

Ut fra egne erfaringer, og en del lesing av faglitteratur, så tror jeg at veien ut av sosial fobi oftest er en kombinasjon av medisiner (for å ta toppen av angsten), eksponeringsterapi (for gradvis å venne seg til vanskelige situasjoner), og kognitiv terapi (for å lære seg å tenke alternativt og bearbeide egne vrangforestillinger).

Samtaleterapi har ikke fungert for meg, og jeg har ikke mye tro på det i denne sammenheng. Eksponering alene fører heller ikke frem. Det bare øker angsten hvis man ikke tar det gradvis og forsiktig og er tålmodig.

[I'll Fly Away]

Kanskje du skulle prøve en annen behandler? Finn en som driver med kognitiv terapi feks.

Jeg hadde tidligere en som din, fortalte meg at slik måtte jeg _ikke_ gjøre og slik _måtte_ jeg gjøre. Det visste jeg jo på forhånd! Det var jo derfor jeg hadde skaffet meg time der. Hva jeg gjorde galt og hva jeg ikke greide var jeg smertelig klar over uten hans hjelp.

Jeg skiftet. Nå har jeg en som diskuterer forskjellige reaksjonsmåter med meg isteden. Det funker. Ingen pekefinger, men heller en forståelse for at jeg reagerer som jeg gjør. Han sier ofte noe slikt som at det er kanskje ikke så rart du reagerer slik pga det og det. Det gir en god følelse. Så gåa han kan hende videre ved å spørre meg om jeg har tenkt på hva jeg kunne gjøre for å få en annnen reaksjon. Eller han spør kanskje om jeg har tenkt på om jeg kunne gjøre det slik og slik. Det er jo det en trenger! Ikke bare å få høre hvor dum du er som er som du er....

Kjenner jeg blir rolig når vi diskuterer på den måten. Problemet blir mindre. Hos han andre ble jeg panisk av ikke å bli forstått, men bare anklaget. Det sperret for konstruktiv tenkning.

For å sidet slik, det er like mange dårlige terapeuter som det er dårlige elektrikere. Og de jobber veldig forskjellig. Personligheten til en terapeut passer heller ikke alle pasienttyper. Det er som overalt ellers at er en ikke fornøyd med vare en får, så fortsetter en selvfølgelig ikke å kjøpe den.

Begynn å undersøk om du kan begynne et annet sted.

Da skjønner jeg at vi har vært ute for noe av det samme. Vi vet hva vi rent teoretisk tenker eller gjør galt, men det hjelper ikke at vi blir anklaget for at det ville ordne seg hvis vi like teoretisk tenkte eller gjorde det motsatte. Det som behøves er en lagspiller. Vi vet selv at vi gjør feil. Vi trenger ingen profesjonell til dette; vi har funnet ut dette for lenge siden, og det er derfor vi søker hjelp. Det som trengs er en som kan veilede oss, ikke formane. Så enkelt tror jeg det er. Men dette er også i teorien. Jeg får håpe det finnes noen der ute som er i stand til å gi meg den type hjelp jeg trenger.

[I'll Fly Away]

Nei, jeg vet ikke hvorfor ting er blitt som de er blitt. Det er ikke noe klar årsak. Jeg tror heller ikke det alltid er så viktig i forbindelse med sosial fobi. Det er nåtiden og fremtiden man kan gjøre noe med. Fortiden får man ikke levd om igjen.

Ut fra egne erfaringer, og en del lesing av faglitteratur, så tror jeg at veien ut av sosial fobi oftest er en kombinasjon av medisiner (for å ta toppen av angsten), eksponeringsterapi (for gradvis å venne seg til vanskelige situasjoner), og kognitiv terapi (for å lære seg å tenke alternativt og bearbeide egne vrangforestillinger).

Samtaleterapi har ikke fungert for meg, og jeg har ikke mye tro på det i denne sammenheng. Eksponering alene fører heller ikke frem. Det bare øker angsten hvis man ikke tar det gradvis og forsiktig og er tålmodig.

Jeg er litt nysgjerrig når det gjelder hva du legger i uttrykkene "angst" og "vrangforestillinger"; når vi hører disse ordene, har vi en tendens til å samtykke om at innholdet er noe som er felles, men vi kan slett ikke vite dette. Kan det være at jeg her min versjon, og du din egen?