Dracula i revers...

[TRISTIAN]

Etter litt dveling...

har jeg også nå kommet fram til at diagnosen jeg har fått kan være vanskelig å forstå.

Det henger ikke på greip, ihvertfall ikke iforhold til den generelle definisjonen av "alvorlig" eller "dyp" depresjon...

Jeg er oppe kl. 0700 hver morgen...riktignok motvillig og stønnende...men dog.

Jeg jobber gjennomsnittlig 9-10timer pr dag. Delvis for å slippe unna fritiden min , som jeg med rette kaller for "dødtid".

Så, jeg kan forstå at dere der ute , som sliter med depresjoner av verste grad, synes dette er en tanke underlig.

Men jeg kan da ikke annet enn å stille spørsmål ved den såkalte "depresjons-testen" som ble utført hos legen.

Jeg gjorde da ikke annet enn å svare ærlig på den....?

Resultatet, som legen sa, var ikke langt unna en vurdering for innleggelse......

Forstå det, den som vil....det merkelige er at jeg praktisk talt ikke reagerte på det selv dengang.....var jeg SÅ langt nede....?

Det eneste jeg husker er at jeg var helt desperat etter noe som kunne hjelpe meg...

...det er jeg jo fremdeles,og personlig lurer jeg på om jeg sliter med en form for personlighets-spaltning....

For den mannen som går på jobb om morgenen, og han som sitter her nå og skriver......er i prinsippet som dag og natt....hypereffektiv og klartenkende på jobben, for så å komme hjem, synke sammen i sofaen. Kanskje sove i to timer, våken i èn...sove i to timer til.....osv.

Har ikke tatt oppvasken eller vasket klær på en uke nå....lukter ikke spesielt godt her inne...orker ikke bære ut søpla engang....

Å skrive er det eneste jeg får "mannet" meg opp til....

DRACULA I REVERS...

..det er meg...når kvelden kommer, finn ei kiste og hiv meg oppi....for nå er jeg dødsens lei......

Finnes det da intet her ute for meg..?

[Gjest torma]

Nå tror jeg du begynner å tenke i riktige baner, du er nok som du selv sier helt sikkert ikke i noen dyp depresjon. Det lar seg rett og slett ikke forene med å jobbe 8 - 10 timer pr. dag. Jeg tror fremdeles jeg ville sjekket humørsvingningsdiagnosenene

:-)

[TRISTIAN]

Nå tror jeg du begynner å tenke i riktige baner, du er nok som du selv sier helt sikkert ikke i noen dyp depresjon. Det lar seg rett og slett ikke forene med å jobbe 8 - 10 timer pr. dag. Jeg tror fremdeles jeg ville sjekket humørsvingningsdiagnosenene

:-)

Nei, ingen fler "diagnoser"...:-)

Jeg er ingen "humørsvinger"...

Det hele er veldig enkelt:

Jeg depper fordi _JEG_ når jeg ikke jobber befinner meg i en meningsløs og usigelig tom og ensom tilværelse...uten evne til å søke kontakt som følge av sosial fobi....å kunne jobbe er min eneste link til verden....hadde ikke eksistert uten.

Enkelt og greit.

Jeg kan simpelthen ikke tilbringe tid med mennesker kun på basis av å skulle glede meg over samværet....men trenger en "unnskyldning" for å være der...en funksjon....

For ungene mine er jeg PAPPA....en funksjon ...når de er her....

For menneskene på jobben er jeg en dyktig fagmann....funksjonell...når jeg er der...

For resten av verden ....er jeg ...ingenting..uansett hvor jeg er.....

Som jeg sier: Jeg hører IKKE til i denne verden....etter kl 16.00....

Det ER en realitet.

Hvis jeg er "humørsvinger" er det i såfall med rutetabell..:-)

Jeg er en negativ realist, rent objektivt sett.

Vel vitende om at jeg;presumitivt skal jobbe for å kunne LEVE spør jeg selvfølgelig om meningen med det hele når fritiden min i stor grad domineres av et ønske om å kunne dø, eller for den sakens skyld at jeg ikke i det hele tatt hadde vært født....

Comprende?

Glem diagnosene.

Min tilværelse er rett og slett....dødfødt.

[frosken]

Nå tror jeg du begynner å tenke i riktige baner, du er nok som du selv sier helt sikkert ikke i noen dyp depresjon. Det lar seg rett og slett ikke forene med å jobbe 8 - 10 timer pr. dag. Jeg tror fremdeles jeg ville sjekket humørsvingningsdiagnosenene

:-)

Vet ikke helt om jeg synes det er så ok å "forsøke å diagnostisere" hverandre. Synes at vi i prinsippet helst skal overlate til helsepersonell å sette de korrekte merkelapper på de problemer folk sliter med , og heller forsøke å komme med innspill til hverandre mht hvordan handle konstruktivt i forhold til problemene.

Tror jeg...

[frosken]

Hei Tristian:-)

Midt oppe i alt du "styrer med" av tanker, så tenkte jeg bare at jeg skulle minne deg på at du vel fortsatt ikke har kommet i gang med behandling. Ta vare på ting du skriver i denne perioden, og forsøk å sammenfatt deg for deg selv og den behandleren du skal drøfte problemene dine med. Tenk på dette som en forberedelsesfase.

Virker som det er ganske slitsomt å være deg forresten...

[TRISTIAN]

Nei, ingen fler "diagnoser"...:-)

Jeg er ingen "humørsvinger"...

Det hele er veldig enkelt:

Jeg depper fordi _JEG_ når jeg ikke jobber befinner meg i en meningsløs og usigelig tom og ensom tilværelse...uten evne til å søke kontakt som følge av sosial fobi....å kunne jobbe er min eneste link til verden....hadde ikke eksistert uten.

Enkelt og greit.

Jeg kan simpelthen ikke tilbringe tid med mennesker kun på basis av å skulle glede meg over samværet....men trenger en "unnskyldning" for å være der...en funksjon....

For ungene mine er jeg PAPPA....en funksjon ...når de er her....

For menneskene på jobben er jeg en dyktig fagmann....funksjonell...når jeg er der...

For resten av verden ....er jeg ...ingenting..uansett hvor jeg er.....

Som jeg sier: Jeg hører IKKE til i denne verden....etter kl 16.00....

Det ER en realitet.

Hvis jeg er "humørsvinger" er det i såfall med rutetabell..:-)

Jeg er en negativ realist, rent objektivt sett.

Vel vitende om at jeg;presumitivt skal jobbe for å kunne LEVE spør jeg selvfølgelig om meningen med det hele når fritiden min i stor grad domineres av et ønske om å kunne dø, eller for den sakens skyld at jeg ikke i det hele tatt hadde vært født....

Comprende?

Glem diagnosene.

Min tilværelse er rett og slett....dødfødt.

"...uten evne til å søke kontakt som følge av sosial fobi...."

...medfører ikke 100% riktighet ; Jeg KAN trosse fobien og oppsøke folk....

Problemet er at det fører ingensteds hen.....føles bare som bortkastet tid etterpå....

..og dermed får jeg rett og slett ikke LYST heller....

men ENSOM....? Joda.

?

[Gjest ikke undertegnet]

Nei, ingen fler "diagnoser"...:-)

Jeg er ingen "humørsvinger"...

Det hele er veldig enkelt:

Jeg depper fordi _JEG_ når jeg ikke jobber befinner meg i en meningsløs og usigelig tom og ensom tilværelse...uten evne til å søke kontakt som følge av sosial fobi....å kunne jobbe er min eneste link til verden....hadde ikke eksistert uten.

Enkelt og greit.

Jeg kan simpelthen ikke tilbringe tid med mennesker kun på basis av å skulle glede meg over samværet....men trenger en "unnskyldning" for å være der...en funksjon....

For ungene mine er jeg PAPPA....en funksjon ...når de er her....

For menneskene på jobben er jeg en dyktig fagmann....funksjonell...når jeg er der...

For resten av verden ....er jeg ...ingenting..uansett hvor jeg er.....

Som jeg sier: Jeg hører IKKE til i denne verden....etter kl 16.00....

Det ER en realitet.

Hvis jeg er "humørsvinger" er det i såfall med rutetabell..:-)

Jeg er en negativ realist, rent objektivt sett.

Vel vitende om at jeg;presumitivt skal jobbe for å kunne LEVE spør jeg selvfølgelig om meningen med det hele når fritiden min i stor grad domineres av et ønske om å kunne dø, eller for den sakens skyld at jeg ikke i det hele tatt hadde vært født....

Comprende?

Glem diagnosene.

Min tilværelse er rett og slett....dødfødt.

Du sier at pappa og kollega er en funksjon.

Jeg vil nå virkelig mene at familiemedlem, nabo, venn også er en funksjon!!!

En kan ikke bruke sitt barn som sjelesørger. Det trenger en en venn til. En kollega kan også være en venn, men vanligvis er en _mer_ fortrolig med en venn. Blod er tykkere enn vann, _det_ er den funksjonen familiemedlemmet har. Selv om en ikke liker hverandre, så trenger en hverandre noen ganger iløpet av et liv.

Det du sier er derfor ikke riktig. At ting må ha en funksjon for å fungere. Du har laget deg din egen virkelighet og dine egne forklaringer for å kunne holde ut med dine problemer. Det er _det_ du må få psykologen til å hjelpe deg med. Det er nemlig problemet ditt.

[Gjest ikke undertegnet]

Du har utviklet visse sperrer, sikkert pga ting du har opplevd. Energinivået ditt er situasjonsavhengig. Jobb takler du, men ikke husarbeid.

Ellers så har du kanskje brukt opp energinivået når kvelden kommer.

Selv så har jeg enkelte ting jeg rett og slett ikke får gjort. Hvorfor vet jeg ikke sikkert. Jeg bare registrerer at det er slik. Særlig hvis jeg blir pålagt ting, får jeg totalsperre og må bare sette meg ned. Det samme skjer hvis jeg havner i tidsnød, eller om folk ber meg få opp farta.

Du må snu tankegangen. Tenk på alt du orker istedenfor alt du ikke orker. Tenk alle som misunner deg som kan greie å holde på en jobb. Hadde du sittet hjemme og ikke klart det, hadde du garantert sagt til en her inne som hadde en jobb 'jamen, _du_ er ikke så dårlig som meg for du jobber jo'.

Skjønner du tegninga?

All forandring begynner med tankens kraft. Veldig små skritt. Kanskje bare en positiv tanke hver dag.

Tenk feks på alle ufrivillig barnløse som misunner deg barna dine.

Tjener du godt nok kan du få deg hjelp ihuset, så slipper det å lukte vondt.

Så lenge du ikke er på uføretrygd har du vel råd til å 'kjøpe' deg litt adspredelse. En uføretrygdet kan ikke uten videre ta en tur til bowlingen slik som du forteller om.

Slutt å være så jævlig selvsentrert. Du MÅ bare tenke i andre baner snart. Se å få noen andre å være opptatt av.

Dette høres brutalt ut. Jeg vet det. Hr blitt utsatt for slike uttalelser selv. Og faktisk er det det som gjør at en får et sjokk stort nok til å stoppe opp og 'få snudd' den negative trenden. En sjelelig ørefik rett og slett.

Var vel derfor de klappa til folk som var hysteriske i gamle dager. Og du høres hysterisk ut i den negative nedgraving i egen dritt.

[Gjest ikke undertegnet]

Vet ikke helt om jeg synes det er så ok å "forsøke å diagnostisere" hverandre. Synes at vi i prinsippet helst skal overlate til helsepersonell å sette de korrekte merkelapper på de problemer folk sliter med , og heller forsøke å komme med innspill til hverandre mht hvordan handle konstruktivt i forhold til problemene.

Tror jeg...

Det er jeg _veldig_ enig i.

Selv så fikk jeg to klare diagnoser av min forrige behandler.

Min nåværende er helt uenig i disse.

De er begge høyt utdannede fagfolk!

Det er mye som virker inn. De to behandlerne er helt forskjellige mennesketyper. _Det_ virker selvfølgelig inn på meg om min fremtreden i løpet av terapien.

Øverføring og motoverføring er ofte tilstede. Overføringene blir tatt hensyn til, men ikke like mye motoverføringene tror jeg. En behandler som har et motoverføringsproblem klarer nok ikke alltid like lett å se at dette påvirker pasienten i en slik grad at diagnosen kan bli feil.

Min første behandlers personlighet passet meg ikke i det hele tatt. Den gjorde meg nervøs og utolig og utrygg. Han irriterte meg. Jeg ble provoserende. Som et resultat av det ble han irritert. Han ble fort fornærmet. Nei, det var et pes. Tror jeg satt og analyserte han like mye som omvendt.

Min nåværende gir meg ro. Det gjør at jeg greier gråte istedenfor å rase. Det trengte jeg. Han blir ikke fornærmet. Og han har kontroll på det han driver med påd en måten at jeg har fast time hver uke. Hos den andre fløt alt. En uke, to uker eller tre uker mellom timene. Det gjorde meg som sagt utrygg.

Så det diagnosegreiene kan vi jo diskutere. Det er spennende. Men vi kan ikke ta alt for god fisk. Hver og en må kunne tenke litt selv.

[TRISTIAN]

Du har utviklet visse sperrer, sikkert pga ting du har opplevd. Energinivået ditt er situasjonsavhengig. Jobb takler du, men ikke husarbeid.

Ellers så har du kanskje brukt opp energinivået når kvelden kommer.

Selv så har jeg enkelte ting jeg rett og slett ikke får gjort. Hvorfor vet jeg ikke sikkert. Jeg bare registrerer at det er slik. Særlig hvis jeg blir pålagt ting, får jeg totalsperre og må bare sette meg ned. Det samme skjer hvis jeg havner i tidsnød, eller om folk ber meg få opp farta.

Du må snu tankegangen. Tenk på alt du orker istedenfor alt du ikke orker. Tenk alle som misunner deg som kan greie å holde på en jobb. Hadde du sittet hjemme og ikke klart det, hadde du garantert sagt til en her inne som hadde en jobb 'jamen, _du_ er ikke så dårlig som meg for du jobber jo'.

Skjønner du tegninga?

All forandring begynner med tankens kraft. Veldig små skritt. Kanskje bare en positiv tanke hver dag.

Tenk feks på alle ufrivillig barnløse som misunner deg barna dine.

Tjener du godt nok kan du få deg hjelp ihuset, så slipper det å lukte vondt.

Så lenge du ikke er på uføretrygd har du vel råd til å 'kjøpe' deg litt adspredelse. En uføretrygdet kan ikke uten videre ta en tur til bowlingen slik som du forteller om.

Slutt å være så jævlig selvsentrert. Du MÅ bare tenke i andre baner snart. Se å få noen andre å være opptatt av.

Dette høres brutalt ut. Jeg vet det. Hr blitt utsatt for slike uttalelser selv. Og faktisk er det det som gjør at en får et sjokk stort nok til å stoppe opp og 'få snudd' den negative trenden. En sjelelig ørefik rett og slett.

Var vel derfor de klappa til folk som var hysteriske i gamle dager. Og du høres hysterisk ut i den negative nedgraving i egen dritt.

Problemet er bare at mennesker vil ikke at jeg skal være opptatt av dem....da stikker de..(jfr. tidligere innlegg)

God knows why....?

[Gjest coam]

Vet ikke helt om jeg synes det er så ok å "forsøke å diagnostisere" hverandre. Synes at vi i prinsippet helst skal overlate til helsepersonell å sette de korrekte merkelapper på de problemer folk sliter med , og heller forsøke å komme med innspill til hverandre mht hvordan handle konstruktivt i forhold til problemene.

Tror jeg...

Enig med frosken i at man generelt skal være forsiktig med diagnostisering over nettet pasienter imellom. Skjønner godt at enkelte pasienter kjenner seg igjen i deler av hverandres historier, men sakene er ofte mere komplekse enn som så.

Jobber som helsepersonell og vet at diagnostisering er et tidkrevende og møysommelig arbeide, og selv blant erfarne fagfolk begås det feil fra tid til annen.

Jeg må berømme NHD før å være faglig oppdatert på sitt felt og han har etter mitt syn god faglig innsikt.

Når det gjelder Tristian ser jeg at det i senere tid har vært mye debatt rundt hans diagnoser, noe jeg ikke vil begi meg inn på. Men han fikk et godt råd her om kvelden om å søke hjelp på Modum Bad. Det rådet vil jeg dog råde ham til å følge.

Mvh

[Gjest dett var dett]

Hva med å la diagnoser være diagnoser og heller konsentrere deg om å finne veien _ut_ av de vanskeligheter du nå befinner deg i?

[TRISTIAN]

Hva med å la diagnoser være diagnoser og heller konsentrere deg om å finne veien _ut_ av de vanskeligheter du nå befinner deg i?

....et par linjer nedenfor.

Trenger ikke fler diagnoser.

Jeg er bare deppa...med god grunn....:-)

[Gjest torma]

Enig med frosken i at man generelt skal være forsiktig med diagnostisering over nettet pasienter imellom. Skjønner godt at enkelte pasienter kjenner seg igjen i deler av hverandres historier, men sakene er ofte mere komplekse enn som så.

Jobber som helsepersonell og vet at diagnostisering er et tidkrevende og møysommelig arbeide, og selv blant erfarne fagfolk begås det feil fra tid til annen.

Jeg må berømme NHD før å være faglig oppdatert på sitt felt og han har etter mitt syn god faglig innsikt.

Når det gjelder Tristian ser jeg at det i senere tid har vært mye debatt rundt hans diagnoser, noe jeg ikke vil begi meg inn på. Men han fikk et godt råd her om kvelden om å søke hjelp på Modum Bad. Det rådet vil jeg dog råde ham til å følge.

Mvh

Jeg har ikke til hensikt å være nesevis eller frekk mot Tristian, jeg ville bare prøve å gi han tips til litteratur han kanskje kunne ha nytte av. Jeg synes Tristian fremstår som svingete og vinglete og noe imupulsiv, akkurat som meg.

Jeg har derfor lurt på om han kunne ha samme diagnose som meg, og at han kanskje kunne slippe å bruke årevis på å finne det ut slik som jeg måtte gjøre. Det er ikke rent skjelden at folk kjenner seg igjen gjennom andre sine pasienthistorier.

[Gjest oppalappa]

Ja, ja Tristian det ser ut for at du har vært såpass aktiv på Dol over tid at du helt autoamtisk drar igang lange diskusjoner med din egen person i fokus.

Håper for din del at du har litt utbytte av all denne fokuseringen, det blir også gjerne kalt for en sekundærgevinst og er med på å opprettholde psykelige adferdmønstre. Noe de færreste selv er klar over. Men som ofte også kan være svært behagelig.

Jeg registrere at du har møtt en viss motstand i dine innlegg i det siste, Det er bare noe en må regne med som aktiv bruker. Det er vel slik debatter skal være. :-)

[TRISTIAN]

Ja, ja Tristian det ser ut for at du har vært såpass aktiv på Dol over tid at du helt autoamtisk drar igang lange diskusjoner med din egen person i fokus.

Håper for din del at du har litt utbytte av all denne fokuseringen, det blir også gjerne kalt for en sekundærgevinst og er med på å opprettholde psykelige adferdmønstre. Noe de færreste selv er klar over. Men som ofte også kan være svært behagelig.

Jeg registrere at du har møtt en viss motstand i dine innlegg i det siste, Det er bare noe en må regne med som aktiv bruker. Det er vel slik debatter skal være. :-)

...jeg går vel ikke akkurat av veien for å provosere heller...? Rent analytisk er det vel en mulighet at jeg "fisker" etter motstand som følge av et ubevisst ønske om å høre at jeg tar feil.....?

Vet ikke hvor mange "overtalelser" jeg trenger før det "synker inn".....? Det sier vel seg selv at oppmerksomheten jeg får på en måte bidrar til å sette et større fokus på problemet enn det som hadde vært tilfellet hvis jeg _ikke_ hadde "vært her", men samtidig må jeg si at det kan ha en positiv effekt som ikke nødvendigvis er "sekundær"......nemlig det at mine tanker tilsynelatende er interessante for mange mennesker....(Gud vet hvorfor..?)...som på en litt "twisted" måte kan gi meg en smule mer selvtillitt , rent sosialt...der ute...også...

For ; jeg er vel av den oppfatning at menneskene her på forumet i stor grad representerer den vanlige "mannen på gata"...?

Og: til orientering, så er jeg akkurat i samme humør nå som jeg var da jeg skrev det forrige innlegget (Dracula..)

Kontrastene er altså ikke et utslag av humørsvingninger....bare en evne til objektiv vinkling....

[Gjest oppalappa]

...jeg går vel ikke akkurat av veien for å provosere heller...? Rent analytisk er det vel en mulighet at jeg "fisker" etter motstand som følge av et ubevisst ønske om å høre at jeg tar feil.....?

Vet ikke hvor mange "overtalelser" jeg trenger før det "synker inn".....? Det sier vel seg selv at oppmerksomheten jeg får på en måte bidrar til å sette et større fokus på problemet enn det som hadde vært tilfellet hvis jeg _ikke_ hadde "vært her", men samtidig må jeg si at det kan ha en positiv effekt som ikke nødvendigvis er "sekundær"......nemlig det at mine tanker tilsynelatende er interessante for mange mennesker....(Gud vet hvorfor..?)...som på en litt "twisted" måte kan gi meg en smule mer selvtillitt , rent sosialt...der ute...også...

For ; jeg er vel av den oppfatning at menneskene her på forumet i stor grad representerer den vanlige "mannen på gata"...?

Og: til orientering, så er jeg akkurat i samme humør nå som jeg var da jeg skrev det forrige innlegget (Dracula..)

Kontrastene er altså ikke et utslag av humørsvingninger....bare en evne til objektiv vinkling....

Nå får vi vel gå og legge oss begge to vi skal vel tidlig opp på jobb i morgen og tjene oss noen kroner. :-)

[TRISTIAN]

Nå får vi vel gå og legge oss begge to vi skal vel tidlig opp på jobb i morgen og tjene oss noen kroner. :-)

..og så får vi se hva morgendagen bringer..?

[Gjest ikke undertegnet]

Problemet er bare at mennesker vil ikke at jeg skal være opptatt av dem....da stikker de..(jfr. tidligere innlegg)

God knows why....?

Det er slik, vet du, at når en har personlige følelsesmessige problemer, så utstråler en et eller annet som får andre mennesker til å føle seg usikre. Det er ikke deg som person, men sannsynligvis psykdommen din de reagere på og som gjør at de trekekr seg vekk.

Alt slikt blir gradvis bedre når en lærer å styre tankene og følelsene sine. Det kan ta lang tid i terapi.

Ellers så er folk med psykiske problemer eksperter på å tolke alle folks reaksjoner til å være noe negativt i forhold til egen person. At folk trekker seg unna fordi de kanskje har vondt i hodet, selv har en dårlig dag eller sosial fobi, har dårlig tid, kanskje de tror _du_ ikke liker dem, alle slike ting blir istedet tolket feilaktig som at 'folk trekker seg unna meg pga at de ikke liker meg'.

[snufseguri]

Hei, Tristian!

Du sier du ikke hører hjemme i verden etter kl. 16. Men det er det da klart du gjør! Da er du bare deg selv, men du er også en del av "vår" verden her på DOL. Du er en viktig brikke her inne, du som alle andre her. Uten deg ville det blitt kjedelig! (Positivt ment, altså :-))

Jeg er litt uenig i alle de som synes du gjør feil i å fokusere så mye på deg selv og dine diagnoser. Min oppfatning er at man MÅ fokusere på seg selv og sine problemer, ikke forskyve dem inn i framtiden hvor de etter hvert hoper seg opp til en stor boble som plutselig sprekker... Det har nemlig jeg gjort, og en dag sprakk bobla rett og slett. Jeg er også veldig opptatt av diagnoser. Dessuten sier min psykiater at jeg skal lese om mine egne diagnoser og lære mest mulig om dem. Det er viktig å ha kunnskap om sine diagnoser for lettere å forstå dem.

Nettopp derfor synes jeg det er fint å skrive innlegg her, syte, klage, spørre, hjelpe andre osv. Kanskje får man noen tips, en liten oppmuntring, et spark i baken, en midt i trynet osv... :-)