Alvorlig depresiv reaksjon

[Gjest Bekymret Gutt 21]

Jeg er en gutt på 21 som har hatt en utrolig tøff periode. Dette er ganske omfattende

men jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

I juli i fjor røyka jeg hasj, jeg hadde også prøvd dette en god del tidligere, uten noen

spesielle negative opplevelser. Men i denne rusen sa det skikkelig "pang" i hodet mitt.

Jeg kjente at jeg ble UTROLIG deprimert, mer enn jeg trodde var mulig. Jeg fikk helt

panikk og var redd for at det hadde klikka for meg, og at jeg kom til å ta livet av meg selv.

Desverre gikk ikke dette over med rusen, men fortsatte og alt var helt svart for meg.

Jeg hadde full sosial angst, tenkte bare pesimistiske tanker, og alt var helt svart. Jeg var konstant skjelven, hadde MYE selvmordstanker og tanker om døden og var livredd for å både legge meg og stå opp. Var redd for å møte folk.

Jeg klarte heller ikke å få i meg noe noe mat i det hele tatt.

Heldigvis fikk foreldrene meg til lege og da så det straks lysere ut. Jeg fikk samtaleterapi ved en psykiatrisk avdeling, med en spesialsykepleier. Jeg slutta der ved juletider , men går nå hos legen min en gang i måneden. Jeg slet veldig med tanker om selvmord tidligere, og var til tider redd for at det skulle bli en realitet,

siden jeg ikke klarte å fokusere på NOE annet enkelte dager.

Nå i dag har jeg det mye bedre. Jeg spiser normalt, føler at jeg har mye mer overskudd, og gjør akkurat hva jeg vil uten at jeg lengre preges av sosial angst. Skjelvingene er borte, og jeg klarer stort sett å fungere helt normalt.

Mitt problem er at jeg ofte fortsatt får selvmordstanker. Disse dukker opp flere ganger

om dagen, spesielt når jeg er alene. Jeg må understreke at dette er TANKER og ikke noe

planer ifra min side. Når disse tankene dukker opp tenker jeg på å skyte meg selv, eller kutte pulsåren. Tankene går fort bort igjen, men de skremmer meg fortsatt. Siden de nå er kommet såpass inn i systemet mitt er jeg redd for at de aldri vil forsvinne. Samtidig kvier jeg meg for å legge planer litt frem i tid, fordi jeg er redd for at jeg har tattlivet mitt. Enkelte stunder er jeg også noe deprimert og føler at livet er kjedelig og "flatt".

Jeg lurer rett og slett på hvordan jeg bør takle dette problemet, og disse vonde tankene.

Kan jeg være så uheldig så jeg kan slite med disse tankene resten av livet mitt?

Er mitt problem vanlig i forbindelse med en depresjon? Hvor stor er sjangsen for at jeg evt. kan bli helt kvitt disse tankene?

Håper noen her kan hjelpe meg, evt. komme med egne erfaringer.

Ps:Jeg starta med 20Mg Cipramil i august, og gikk opp til 60Mg rett før jul. Dette

går jeg på fortsatt..

Har fått diagnosen "alvorlig depresiv reaksjon".

[happy1365380345]

Føler virkelig med deg om det skulle være noen trøst....

Har selv hatt en del "ekle" tanker - som jeg gjerne skulle vært foruten.... Det oppleves som hos deg - flyvetanker. Kommer fort - forsvinner fort. Noen ganger mer påtrengende enn andre ganger.

Jeg tror at hovedgrunnen til at de blir og ikke forsvinner er at man er så krampaktig redd for dem.

Min psykriater har bedt meg la dem komme og bare la dem flyte gjennom - ufarliggjøre dem på en måte....

Et lite spm : ble du verre eller bedre av disse tankene etter at du begynte på Cipramil?

Vel, mitt eneste råd til deg i denne situasjonen er å tenke: en tanke - er blott en tanke.....

[minitrollet]

Hei!

Jeg må si at jeg føler med deg! Jeg sliter med alvorlige depresjoner selv etter ett overgrep og etter å ha fått skylda for at en av onklene mine prøvde å ta livet av seg. Jeg har tenkt mange ganger på å ta livet av meg selv, for selv om jeg er bare 23 år og har resten av livet forran meg, så er det ikke det som stopper meg, men tanken på hvor vondt det vil gjøre for familien min. Jeg vet at mange ganger er det lettere å tenke at de har det bedre uten oss, men det er de ikke. Det som holder meg her er tanken på familien min og tanken på at jeg ikke vil dem så mye vondt. Jeg er veldig gla i foreldrene mine og søstera mi, så jeg kan ikke påføre dem slik smerte selv om det hadde betydd at jeg hadde slept unna selv. Jeg håper at du har familie rundt deg som er gla i deg. Hvis du har noen i livet ditt som er gla i deg og som du er gla i, så tenk på dem når selvmords tanker kommer, det hjelper som regel!

Håper at du klarer å komme deg ut av denne sirkelen! Ønsker deg alt godt!

[Gjest Bekymret Gutt 21]

Føler virkelig med deg om det skulle være noen trøst....

Har selv hatt en del "ekle" tanker - som jeg gjerne skulle vært foruten.... Det oppleves som hos deg - flyvetanker. Kommer fort - forsvinner fort. Noen ganger mer påtrengende enn andre ganger.

Jeg tror at hovedgrunnen til at de blir og ikke forsvinner er at man er så krampaktig redd for dem.

Min psykriater har bedt meg la dem komme og bare la dem flyte gjennom - ufarliggjøre dem på en måte....

Et lite spm : ble du verre eller bedre av disse tankene etter at du begynte på Cipramil?

Vel, mitt eneste råd til deg i denne situasjonen er å tenke: en tanke - er blott en tanke.....

Til Happy

Du spør om mine tvangstanker ble værre eller bedre etter Cipramil-behandling. Jeg må si at det ble mye bedre da jeg kjørte opp fra 40 til 60 mg. Da merka jeg bedring, siden jeg i denne perioden var VELDIG plaga med disse tankene. Da gikk de ikke bort, bare ble og ble...

Bruker du selv noen medikamenter imot dine plager?

[happy1365380345]

Til Happy

Du spør om mine tvangstanker ble værre eller bedre etter Cipramil-behandling. Jeg må si at det ble mye bedre da jeg kjørte opp fra 40 til 60 mg. Da merka jeg bedring, siden jeg i denne perioden var VELDIG plaga med disse tankene. Da gikk de ikke bort, bare ble og ble...

Bruker du selv noen medikamenter imot dine plager?

Hei igjen

Nei jeg bruker ingen medikamenter.

Har kun vival tilgjengelig til bruk ved behov.

Så ja dette er tøft, men jeg vet at det blir bedre.

Det har det allerede blitt etter at jeg "aksepterte" at disse tankene kommer og går.

Blir det altfor ille tar jeg en vival. Det roer tankestrømmen min.....

Husk at redselen er din største fiende i dette tilfellet. Dessto reddere du er, dessto mer trenger dette på.

Neste gang du føler deg slik, legg deg på ryggen et rolig sted og la tanker flyte fritt i hodet ditt. Rør på en tå og kjenn hvordan tanken din brytes og fokus flyttes. Det er utrolig hvordan du kan påvirke disse tingene selv.

Jeg ønsker deg alt godt videre i livet og er sikker på at dette vil avta og til slutt forsvinne helt