Vinterdepresjon -noen refleksjoner

[Gjest Magna]

I 1994 fikk jeg diagnosen vinterdepesjon. I dag har jeg ikke snev av denne lidelsen.

Jeg bruker heller ikke medisinsk lampe. Jeg kjøpte en da jeg fikk diagnosen. Men jeg har ikke giddet å sitte der.

I ettertid har det vist seg at det er helt andre bakenforliggende årsaker til at jeg følte meg deprimert. -Og at jeg var følsom for mørke, og værsyk med andre ord.

Jeg har fått bearbeidet det som virkelig lå og gnagde. Da forsvant alle symptomer på vinterdepesjon.

Det er kanskje lettere å plassere folk bak ei lampe enn å sette igang en lang samtalebehandling...

Jeg fikk ett år på den poliklinikken.. I ettertid har jeg vært hos andre som absolutt ikke var enig i diagnosen.

Vinterdepesjon varer vel livet ut????? Eller? )

Innenfor psykiatrien finnes det retninger. Konservative, utprøvende og radikale strømninger.

Det er slik innenfor alt som har med helse og sosiale forhold å gjøre. Det er bra....,ellers skjer det ingen utvikling.

Men for de mest følsomme skaper det en usikkehet som jeg har kjent på selv da jeg var aller dårligst.

Da må det må være en fasthet ett sted som det går ann å forholde seg til. Hele tiden gjelder det å sloss og kjempe seg fram....

Og ikke gi opp.

[rodell]

.