Trygghet?

[suselusa]

Hei alle dere her inne!

Jeg skriver her sjelden, men leser ofte. Tilbrakte mest tid på sf-forumet før det ble nedlagt. Men likevel føler jeg at jeg "kjenner" en del her inne, selvom jeg veldig sjelden svarer.

Vel, det jeg har tenkt en del på i det siste, det er hvordan dere ser på Nils Håvard Dahl - jeg er 100% enige med dere, han gir utrolig mange gode, tankevekkende svar, og betyr mye for dette forumet. Men likevel, er det ikke litt rart at man "knytter" seg så til en man ikke kjenner? I det siste har det vært utrolig mange følelsesladde innlegg i forbindelse med at kontrakten hans gikk ut. Dette er ikke noe jeg sier for å kritisere noen, for jeg har selv blitt oppriktig _glad_ i alle psykologer og psykiatere jeg har hatt - men likevel stusser jeg over at det går an å "bli glad i" folk man aldri har møtt eller snakket face-to-face med... For at ingen skal misforstå det jeg skriver nå, så følte jeg ofte at jeg "kjente" dem som svarte på sf-forumet før det ble nedlagt (Jorunn og Laila). De var en trygghet i hverdagen min - på den tiden. Hvis jeg skrev noe til dem, så fikk jeg garantert svar i løpet av kort tid, og de husket meg fra ting jeg hadde skrevet tidligere - nesten litt for godt til å være sant.

Men likevel tenker jeg ofte på det inni meg, hvordan kan jeg bli så engasjert i mennesker som jeg ikke engang har møtt, og som jeg antakeligvis ALDRI kommer til å møte? Jeg er den personen som tenker veldig på hvordan den personen _egentlig_ har det, og om den har det slitsomt osv. (Bekymrer meg alltid overfor mine behandlere, og føler at hvis de har slitne øyne, så skal jeg holde kjeft, for da har de deres egne problemer å hanskes med - skjønner?) F.eks med NHD, så får jeg av og til sånn redsel for at han skal få prestasjonsangst for å skrive her, siden alle skryter så av han hele tiden. (jeg vet det er veldig teit å tenke sånn, men sånn er jeg bare, beklager...)

Vel, jeg håper ikke dere blir provosert eller såra over det jeg har skrevet, det var egentlig bare noe jeg har tenkt på så lenge, og jeg skulle ønske noen av dere kunne fortelle meg hvordan DERE føler dere i forhold til behandlerene dere har - på nett eller utenfor nett, for å si det sånn... Det kunne vært veldig godt å få høre andres erfaringer. Selv har jeg hatt minst 7 forskjellige behandlere, og har blitt ekstremt knyttet til alle sammen. Og noen av dem skriver faktisk brev og kort til meg fremdeles - etter at jeg har sluttet å være pasienten deres? Er det uvanlig eller vanlig?

Vil i tillegg si at jeg synes det er et veldig fint forum, med mange flotte mennesker. Får ofte hakeslepp når jeg leser innlegg, det er så mange av dere som setter ord på mine følelser - på en måte jeg ikke ville klart selv engang.

Ønsker dere alt godt!

God klem fra

[Gjest proh]

Det du beskriver kalles projeksjon på psykiatrispråket, dvs at pasienten (i dette tilfellet brukerne) 'fyller' behandleren med egne forestillinger, som har grunnlag i egene tidligere erfaringer og fantasier. I dette tilfellet er NHD kanskje til en viss grad utsatt for idealisering, noe som slett ikke er uvanlig for behandlere. Et svar fra NHD blir betrakta som den ultimate redninga, han tillegges en nesten magisk kraft. Dette er NHD utvilsomt klar over.

Buddhistene sier at verden er en projeksjon. Men det er kanskje litt ekstremt. Noen ganger er jo positive forestillinger om andre reelle - altså folk er faktisk bra på ordentlig.

[rodell]

Det du beskriver kalles projeksjon på psykiatrispråket, dvs at pasienten (i dette tilfellet brukerne) 'fyller' behandleren med egne forestillinger, som har grunnlag i egene tidligere erfaringer og fantasier. I dette tilfellet er NHD kanskje til en viss grad utsatt for idealisering, noe som slett ikke er uvanlig for behandlere. Et svar fra NHD blir betrakta som den ultimate redninga, han tillegges en nesten magisk kraft. Dette er NHD utvilsomt klar over.

Buddhistene sier at verden er en projeksjon. Men det er kanskje litt ekstremt. Noen ganger er jo positive forestillinger om andre reelle - altså folk er faktisk bra på ordentlig.

Mnjeeeei, jeg tror du overdriver. Dette er ett av få steder der man kan få vettuge svar fra en fagperson. Psykiatre og psykologer er ellers ekstremt utilgjengelig. Derfor er dette en nyttig informasjonskanal for svært mange, og NHD står for kvalitetssikringen av denne informasjonen.

Men at det er ett fast holdepunkt for mange, og at man etterhvert føler at man kjenner dem som skriver her, er nok helt riktig. Dessuten er det ett bra sted å få litt støtte fra folk som forstår elendigheten.

[jon blund]

Flotte mennesker, ja det er vel det vi egentlig er, mere enn de fleste, og derfor har vi vel de problemene som vi har.

Trygghet: føler som deg at jeg er blitt veldig knyttet både til psykolog, psykiater og fastlegen min, og blir veldig skuffa dersom en av de ikke overholder avtale.

[Gjest ikke undertegnet]

Mnjeeeei, jeg tror du overdriver. Dette er ett av få steder der man kan få vettuge svar fra en fagperson. Psykiatre og psykologer er ellers ekstremt utilgjengelig. Derfor er dette en nyttig informasjonskanal for svært mange, og NHD står for kvalitetssikringen av denne informasjonen.

Men at det er ett fast holdepunkt for mange, og at man etterhvert føler at man kjenner dem som skriver her, er nok helt riktig. Dessuten er det ett bra sted å få litt støtte fra folk som forstår elendigheten.

Jeg også har alltid oppfattet NHD som en vettug kar, men etter å ha fremlagt noen av hans meninger for egen psykiater, og bare blitt møtt med et svakt hånflir, så har jeg sluttet å høre så mye på fagpersoner. Prøver i større grad å tenke selv.

Og paradokset er at det hjelper jo ikke meg om NHD er enig med meg, det er ikke han som er min kontaktperson mot lege og trygdekontor. Jeg må derfor forholde meg til hva _min_ psykiater mener.

Siden jeg ikke er noen fagperson så kan ikke jeg avgjøre hvem av dem som har rett. -Det_ får meg til å føle meg utrygg!!