Føler meg så der

[jon blund]

Hei igjen

Takk til de som har svart meg. Nå er ungene og mann lagt, og endelig får man tid til og tenke litt.

Som tidligere sagt sluttet jeg med samtaler etter å bare fått det for meg at psykiater vil jeg ikke gå til, og tablettene har så mange bivirkninger. Skjønner utifra andre innlegg at jeg er nok "ny" i dette gemet, men hva anbefaler dere meg og gjøre. Skjønner nå etter 2 uker at dette ikke er lurt, men er for sta til og innrømme det overfor fastlegen og min tidligere psykiater. Så fant jeg dette forumet som jeg føler gir meg en del. Tenker på alle jeg er glad i, men samtidig svirrer tanken på overdose. Er jeg blitt rar? eller er dette en vanlig følelse for mange?

[Gjest linka]

hvorfor vil du ta overdose? for å bli oppdaget og få mere hjelp?

[jon blund]

hvorfor vil du ta overdose? for å bli oppdaget og få mere hjelp?

Det er der det stopper. Jeg er glad i mange, men føler at nå er nok nok, og vet at en liten ting nå kan vippe meg ut av balanse..

Andre ganger så er det tanken på bare og få fred noen dager. Det er derfor jeg lurer på om jeg egentlig er helt normal.

[Gjest Magna]

Det er der det stopper. Jeg er glad i mange, men føler at nå er nok nok, og vet at en liten ting nå kan vippe meg ut av balanse..

Andre ganger så er det tanken på bare og få fred noen dager. Det er derfor jeg lurer på om jeg egentlig er helt normal.

Det er ikke sikkert det var lurt å avslutte hos psykiateren.

Jeg har selv slitt i mange år og har ønsket meg selv ditt peppern gror ørten ganger.

Jeg har barn så jeg fant ut at det var jævelig gjordt overfor dem og avslutte livet mitt. Jeg tenkte videre at det var for flaut og bli omtalt som hun som tok sitt eget liv.

Jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle få tatt livet mitt. Derfor lever jeg enda og begynte den lange veien i terapi.

Veien har vært vond og opprivende, men det har vært bryet verd når jeg ser ungene mine i dag.

Jeg har forsøkt alt jeg kan å skåne dem for mine verste følelsesutbrudd. Det er nok også lurt.

Ikke tro du er bedre enn du er når du hele tiden går å tenker på hvordan du skal avslutte livet ditt. da er du ikke bra.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er der det stopper. Jeg er glad i mange, men føler at nå er nok nok, og vet at en liten ting nå kan vippe meg ut av balanse..

Andre ganger så er det tanken på bare og få fred noen dager. Det er derfor jeg lurer på om jeg egentlig er helt normal.

Å ønske seg bort noen dager fra et stressende liv er helt normalt. Den gangen jeg var 'normal' kunne jeg faktisk 'ønske' meg et lite ufarlig sykehusopphold bare for å få koblet av litt.

Men etter at jeg ble psyk pga akutte store påkjenninger, er jeg veldig klar over forskjellen i tankene den gangen og slik jeg kan ønske nå. Nå er det en helt annen desperasjon over å få slippe.

Men jeg henger med så godt jeg kan...