så vanskelig...

[Gjest trist jente]

uff, jeg beklager at jeg skriver her. jeg vil ikke ta opp plassen eller tiden deres.. vet ikke hvorfor jeg skriver egentlig. kanskje fordi alt er så vanskelig for tiden.. vet ikke helt hva jeg skal gjøre..

hver dag er en kamp for å overleve. flere ganger om dagen, hver eneste dag, må jeg ta beslutningen om å ikke gjøre slutt på alt selv om det er det eneste jeg vil. men jeg har ikke samvittighet til å gjøre noe pga kjæresten og familien..

Jeg lever, men jeg lever ikke for meg selv. jeg vil ikke leve, men gjør det likevel, og det er så fryktelig vanskelig. hver dag er så ulidelig lang, med så mange muligheter til å avslutte alt..

jeg jobber og studerer, smiler og er glad, men inni meg er alt bare svart og tomt. dagene er så lange og tar liksom aldri slutt..

alt er bare mat, spise, ikke spise, kaste opp, forbrenne- komme seg igjennom dagen på et eller annet vis. Alt er liksom bare mat.. jeg har en spiseforstyrrelse som jeg vil bli frisk fra, men det er så vanskelig... alt er jo bare mat.

Jo mere jeg sover jo lettere går dagene. jeg ligger nesten bare i sengen for tiden. Orker ikke å møte verden, alle kravene og forventningene. orker ikke å være sosial, orker ikke å forholde meg itl vennene mine. alt er bare så slitsomt..

jeg vil bare dø, samtidig som jeg vet at jeg ikke kan gjøre det mot de rundt meg. det er for egoistisk. de fortjener det ikke. De vil sannsynligvis aldri bli ferdig med det. alltid tenke hva de kunne gjort annerledes, om det er deres skyld. jeg kan ikke gjøre det mot dem! men samtidig så er det så slitsomt å leve...

Det er visst vanskeligere å leve enn å dø...

[Gjest LaBamba]

Du virker veldig deprimert...Har du søkt hjelp? Man kan komme seg gjennom slike problemer..ikke gi opp:-)

[Gjest trist jente]

Du virker veldig deprimert...Har du søkt hjelp? Man kan komme seg gjennom slike problemer..ikke gi opp:-)

jeg har gått til behandling for spiseforstyrrelsen i fire år, og prøvd ulike antidepressiva i ca tre år.. det er liksom ingenting som hjelper..

men jeg må bare klare å ta meg sammen synes jeg. det er jo min egen skyld. og det er jeg som ikke klarer å skjerpe meg!

jeg er så lei av dette livet, men likevel så klarer jeg ikke å bli frisk..

nei, jeg beklager å bry dere med dette her...

unnskyld, unnskyld, unnskyld....

[Gjest appendix]

Du fortjener ikke å ha det så vondt som du har det du heller! Du er verdt mer enn det.

Derfor burde du søke hjelp hos en psykolog. Pluss at du burde ta kontakt med IKS, som er interesseforeningen for kvinner med spiseforstyrrelser.

En kommer ikke ut av slike problemer uten hjelp. Som regel ikke.

[Gjest appendix]

jeg har gått til behandling for spiseforstyrrelsen i fire år, og prøvd ulike antidepressiva i ca tre år.. det er liksom ingenting som hjelper..

men jeg må bare klare å ta meg sammen synes jeg. det er jo min egen skyld. og det er jeg som ikke klarer å skjerpe meg!

jeg er så lei av dette livet, men likevel så klarer jeg ikke å bli frisk..

nei, jeg beklager å bry dere med dette her...

unnskyld, unnskyld, unnskyld....

Du burde jobbe mer med det å ikke være så unnskyldende overfor dine egne behov.

Du opptar ikke vår tid. Vi er her helt frivillig fordi vi har problemer selv, og liker å være til hjelp hvis vi kan. Hjelp til selvhjelp blir det jo faktisk.

Og du behøver ikke unnskylde deg fordi du er syk. Har aldri hørt noen unnskylde seg fordi de har et brukket ben, så hvorfor skal vi unnskylde oss fordi vi har noen skraper på sjelen?

[Gjest trist jente]

Du burde jobbe mer med det å ikke være så unnskyldende overfor dine egne behov.

Du opptar ikke vår tid. Vi er her helt frivillig fordi vi har problemer selv, og liker å være til hjelp hvis vi kan. Hjelp til selvhjelp blir det jo faktisk.

Og du behøver ikke unnskylde deg fordi du er syk. Har aldri hørt noen unnskylde seg fordi de har et brukket ben, så hvorfor skal vi unnskylde oss fordi vi har noen skraper på sjelen?

så søt du er appendix!!!

jeg har dessverre gått til psykolog og lege og fysioterapeut i tilsammen littover fire år.. men jeg klarer liksom ikke å komme ut av dette her..

Jeg er liksom så fastlåst i mine noget spesielle spisemønstre.. klarer ikke å endre det!

er så redd for å skffe de rundt meg, føler at jeg skuffer alle ved å ikke klare å bli frisk. har holdt på så lenge nå,og føler liksom at nå BURDE jeg vært ferdig med det..

det er vanskelig å si at det går dårlig til de rundt meg.. det er meg alle kommer til når noe er vanskelig, både på skole, gamle venner og på jobb.. jeg liker å hjelpe andre, føle at de trenger meg og setter pris på meg, men jeg kvier meg veldig får å si at jeg ikke har det bra.. jeg vil ikke bry noen..

men jeg forteller sannheten hos behandlerene, eneste stedet hvor jeg er virkelig ærlig om hvordan jeg føler ting. De har foreslått at jeg skal legge meg inn, men jeg tør liksom ikke det heller. det blir jo virkelig et nederlag, pluss at da hadde jo alle fått vite om sykdommen min..

men innerst inne tror jeg det er det jeg trenger for å klare å bryte spisemønstrene mine. Alene tror jeg rett og slett ikke at jeg klarer det. panikken tar meg, og jeg har ikke sjanse til å klare det..

nei det skal ikke være lett.. menmen... det er vel bare å fortsette å prøve..

[Gjest appendix]

så søt du er appendix!!!

jeg har dessverre gått til psykolog og lege og fysioterapeut i tilsammen littover fire år.. men jeg klarer liksom ikke å komme ut av dette her..

Jeg er liksom så fastlåst i mine noget spesielle spisemønstre.. klarer ikke å endre det!

er så redd for å skffe de rundt meg, føler at jeg skuffer alle ved å ikke klare å bli frisk. har holdt på så lenge nå,og føler liksom at nå BURDE jeg vært ferdig med det..

det er vanskelig å si at det går dårlig til de rundt meg.. det er meg alle kommer til når noe er vanskelig, både på skole, gamle venner og på jobb.. jeg liker å hjelpe andre, føle at de trenger meg og setter pris på meg, men jeg kvier meg veldig får å si at jeg ikke har det bra.. jeg vil ikke bry noen..

men jeg forteller sannheten hos behandlerene, eneste stedet hvor jeg er virkelig ærlig om hvordan jeg føler ting. De har foreslått at jeg skal legge meg inn, men jeg tør liksom ikke det heller. det blir jo virkelig et nederlag, pluss at da hadde jo alle fått vite om sykdommen min..

men innerst inne tror jeg det er det jeg trenger for å klare å bryte spisemønstrene mine. Alene tror jeg rett og slett ikke at jeg klarer det. panikken tar meg, og jeg har ikke sjanse til å klare det..

nei det skal ikke være lett.. menmen... det er vel bare å fortsette å prøve..

Fire år er ikke lang tid når det gjelder spiseforstyrrelser.

Hvis du har fulgt litt med i nyheter og ukeblader, så ser du at folk kan slite i årtier med slikt hvis de ikke tar imot hjelp.

Selv så driver jeg med overspising. Det er et pes det også. Bulimi _uten_ oppkast. Det blir en ganske tjukk av etterhvert. Men har tro på at jeg kommer ut av det engang når jeg får orden på følelsene. Det er jo det som er problemet. Maten (enten ikke noe eller alt for mye) blir brukt som en slags syk medisin for det vi ikke finner ut av i tankemønsteret og følelsene våre.

Selv så har jeg holdt på med dette tullet her i seks år og er ikke frisk på kanskje like lang tid.

[Gjest appendix]

Fire år er ikke lang tid når det gjelder spiseforstyrrelser.

Hvis du har fulgt litt med i nyheter og ukeblader, så ser du at folk kan slite i årtier med slikt hvis de ikke tar imot hjelp.

Selv så driver jeg med overspising. Det er et pes det også. Bulimi _uten_ oppkast. Det blir en ganske tjukk av etterhvert. Men har tro på at jeg kommer ut av det engang når jeg får orden på følelsene. Det er jo det som er problemet. Maten (enten ikke noe eller alt for mye) blir brukt som en slags syk medisin for det vi ikke finner ut av i tankemønsteret og følelsene våre.

Selv så har jeg holdt på med dette tullet her i seks år og er ikke frisk på kanskje like lang tid.

Et forbehold må jeg ta om de som doper seg som en flukt fra env ond virkelighet. De som har psykiske problemer før de starter dop-bruken.

Kan jo være slik med den som starta tråden her også, men det kom vel ikke fram i innlegget så vidt jeg husker. (Jeg husker av og til ganske dårlig dessverre. En del av psykdommen). En kan jo ikke ta alle mulige forbehold i et svar heller. En kan ikke annet enn forholde seg til de sparsomme opplysningene en har. Og da kan det selvfølgelig ble feil svar.

Men min mening er at alle er ansvarlig for å ikke havne i slike situasjoner at en utsetter seg for skade på kropp og sjel, for så å komme og rope om hjelp etterpå. Og det kan like gjerne gjelde at en lar være å gå alene i mørket på 'skumle' steder hvis en er kvinne, eller at en ikke følger med fremmede menn. Enkle forholdsregler. har bestandig syntes det er tåpelig og komme å uffe seg over at en er blitt voldtatt hvis en frivillig ble med et fremmed mannfolk på hybelen feks. Ville vært så flau over å ha vært så dum, at jeg hadde holdt kjeft.