Psykopati2

[Gjest undrende_far]

Takk for et konstruktivt svar.

Psykopat forts:

Settingen er følgende:

En kvinnelig psykolog er sakyndig i min sak og skal vurere omsorgsevnen til meg og min ex. Hun kontakter min ex. sin lege gjennom 12 år og legen NN gir henne diagnosen på meg.

Den sakyndige skriver i sin rapport:

"NN er meget tydelig i sin karaterestikk av (meg) som egoistisk, dominerende og manipulerende. Hun betegner han som en psykopat. Den sakkyndige spør henne eksplisitt om hun kan referere henne på dette punkt, og det gir NN utrykk for at hun kan."

Jeg har som kjent ALDRI sett denne legen. Dette bidro til at min datter etter 8 år med meg ble flyttet til sin mor.!

Min ex. går til denne legen for medisiner mot angst og depresjoner og for å få sykemelding slik at hun kan motta trygd. hennes problemer har vistnok bakgrunn i en alkoholisert far i barndommen. Hun har aldri arbeidet. Dette har hun gjort de siste 12 år. Jeg tok ut skilsmisse grunnet hennes psykiske helse. Jeg orket ikke mer. Slik jeg leser og forstår litteraturen (og jeg har lest mye), så må jeg benytte beskrivelser fra narsissisme, borderline og psykopati for å beskrive alle hennes væremåter, uttalelser, utsagn (skriftlige og muntlige) og handlinger.

Selv er jeg utdannet ved Uio (realfag/informatikk) og har vært i arbeid i alle år.

Som jeg beskrev over er legen nokså klar i sin diagnose og den sakkyndige følger opp.

Så blir spørsmåletene :

1. Er dette nok til å stille en så alvorlig diagnose?

Jeg finner ikke at jeg tilfredstiller kravene til de forutsetningene som må ligge til grunn for en slik diagnose. Tvert i mot tilfredstiller jeg langt på vei de symtomer som er beskrevet fra psykopatens ofre. Jeg har også fått to uavhengige psykologer til å vurdere meg og de mener jeg er helt normal.

2. Burde ikke den sakkyndige vist litt varsomhet her?

Når jeg leser hennes rapport føler jeg at alt det som fremstår som negativt ved min ex. er utelatt eller bortforklart.Faktisk er det et gjennomgående trekk i rapporten at hver gang min ex. starter en situasjon, så gir den sakkyndige meg skylden fordi jeg i etterkant griper inn og stanser situasjonen.

Jeg skal gi to typiske eksempler(jeg har ca. 50-60 tilsvarende episoder):

1. Jeg har omsorgen for min datter. Min ex oppsøker skolen og får en avtale med rektor om at hun kan ta min datter ut av skolen annen hver fredag. Lærer eller jeg blir ikke innformert. Når jeg finner det ut blir dette stoppet. Den sakkyndige gir meg skylden for at det ble uro rundt dette? I ettertid sier min ex at hun viste det ville bli bråk, så hun sa ikke noe til meg!

2. Min ex kommer hjem til meg og vil inn. Jeg sier nei. Min datter har lagt seg (2200). Hun sparker inn/knuser glasset i inngangsdøren og jeg må til slutt tilkalle politi for å få henne vekk. Jeg får av den sakkyndige skylden, fordi jeg stanser hennes forsøk på å trenge seg inn!

Takknemlig for et svar.

[happy1365380345]

Hei!

Jeg har mye erfaring på området, men skal forsøke å fatte meg kort.

Har levd i mange år sammen med en mann som jeg har en sønn med. Han betegnes helt klart av min psykriater som psykopat, basert på mine fortellinger om samlivet og også opplevelser etter bruddet. Selv har jeg som et vanlig "offer" for en psykopat hele tiden forsvart alt han gjorde mot meg i løpet av 13 år - helt frem til nå.

Jeg har gått 1 1/2 år i terapi for å behandle GAD og postraumatisk stresslidelse i forb med opplevelser med denne mannen og min far i barndomsårene.

Og nå klarner det, om jeg kan kalle det det. Jo, denne mannen har helt klart psykopatiske trekk.

Jeg forlot denne mannen, det kostet meg enormt - men var for meg eneste løsning på et langvarig mareritt.

Men hva hjalp det. Han følte seg jo så tråkket på at han fortsatte sin psykiske terror mot meg i årevis etter at jeg forlot ham.

Han fikk også hjelp hos psykolog etter bruddet og forklaringen psykologen ga ham etter 3 konsultasjoner var jo at det er jo lov til å være sint når man er så utbrent (pga) jobb. Var min ex mon tro innom hvordan han behandlet meg, eller var han kun der for å få bevist for seg selv at han ikke var problemet.

1. Hvor mange timer har du tilbrakt hos hver av disse psykologene, før de setter deg i kategorien "normal"

2. Hvor ærlig har du vært i forhold til din egen personlighet.

3. Er du i det hele tatt i stand til å se at du selv gjør feil i enkelte situasjoner?

4. Hvorfor "undervurderer" du din kone fordi hun er syk og ikke har vært i stand til å arbeide?

5. Og hvorfor er du så opptatt av å fremheve dine gode egenskaper i ett og alt (ref. til f.eks hvor flink du har vært fordi du har hatt fast jobb og det har ikke hun, dine psykologer sier du er "normal", det er ikke hun, dine retningslinjer bør følges, mao du vet hva som er best)

Jeg bare lurer?

Jeg er spent på dine svar - hvis du velger å ta deg tid til det.

[happy1365380345]

Hei igjen!

Jeg håper dere begge uansett kan bli i stand til å sette dere ned på en konstruktiv måte og diskutere dere frem til en felles og god løsning for hvordan dere begge kan gi det beste av dere selv til datteren deres.

Det er lett i situasjoner som dette å miste helt fokus på hva som er det viktige her. Noe det virker som dere allerede har gjort.

Dere fokuserer ikke på det aller viktigste, nemlig datteren deres. For henne er det best at foreldrene etter beste evne forsøker å finne en løsning på hvordan hun kan ha jevnlig kontakt med både sin mor og sin far. Hun elsker dere begge uavhengig av deres feil eller mangler.

Det er nokså vanlig i en omsorgstvist av man benytter enhver anledning til skittkasting. Tro meg dette er ingen av dere tjent med, aller minst datteren deres.

Ta fornuften til fange istedet for å fortsette å gjøre livet surt for hverandre. Dessto før - dessto bedre.

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg velger å svare litt på siden av spørsmålene.

I slike saker mener jeg at Retten eller tilsvarende har et betydelig ansvar for utvelgelsen av sakkyndige. Den må må være nøye i sin "kildekritikk".

Jeg mener at det eneste holdbare er uavhengige sakkyndige som er engasjert/oppnevnt av retten.

Jeg oppfordrer også alle fagpersoner til å avstå fra å være sakkyndige med mindre de blir oppnevnt av retten. En skal også være særdeles skeptisk til å opptre som sakkyndig om en har vært i et behandlerforhold til en eller begge parter.

Bruk av sakkyndige som er valgt av partene er uheldig.

[Gjest undrende_far]

Hei!

Jeg har mye erfaring på området, men skal forsøke å fatte meg kort.

Har levd i mange år sammen med en mann som jeg har en sønn med. Han betegnes helt klart av min psykriater som psykopat, basert på mine fortellinger om samlivet og også opplevelser etter bruddet. Selv har jeg som et vanlig "offer" for en psykopat hele tiden forsvart alt han gjorde mot meg i løpet av 13 år - helt frem til nå.

Jeg har gått 1 1/2 år i terapi for å behandle GAD og postraumatisk stresslidelse i forb med opplevelser med denne mannen og min far i barndomsårene.

Og nå klarner det, om jeg kan kalle det det. Jo, denne mannen har helt klart psykopatiske trekk.

Jeg forlot denne mannen, det kostet meg enormt - men var for meg eneste løsning på et langvarig mareritt.

Men hva hjalp det. Han følte seg jo så tråkket på at han fortsatte sin psykiske terror mot meg i årevis etter at jeg forlot ham.

Han fikk også hjelp hos psykolog etter bruddet og forklaringen psykologen ga ham etter 3 konsultasjoner var jo at det er jo lov til å være sint når man er så utbrent (pga) jobb. Var min ex mon tro innom hvordan han behandlet meg, eller var han kun der for å få bevist for seg selv at han ikke var problemet.

1. Hvor mange timer har du tilbrakt hos hver av disse psykologene, før de setter deg i kategorien "normal"

2. Hvor ærlig har du vært i forhold til din egen personlighet.

3. Er du i det hele tatt i stand til å se at du selv gjør feil i enkelte situasjoner?

4. Hvorfor "undervurderer" du din kone fordi hun er syk og ikke har vært i stand til å arbeide?

5. Og hvorfor er du så opptatt av å fremheve dine gode egenskaper i ett og alt (ref. til f.eks hvor flink du har vært fordi du har hatt fast jobb og det har ikke hun, dine psykologer sier du er "normal", det er ikke hun, dine retningslinjer bør følges, mao du vet hva som er best)

Jeg bare lurer?

Jeg er spent på dine svar - hvis du velger å ta deg tid til det.

Jeg skal med glede svare på dine spørsmål. Jeg tolker det slik du skriver at jeg fremhever gode sider ved meg selv og med det ikke evner å se noe negativt. Du kan ikke være lenger fra sannheten.

Ved å gå til 2 ukjente psykologer etter at min ex. sin lege stemplet meg som fullstendig gal så gir jeg også rom for at diagnosen kunne blitt bekreftet!

Du som jeg kjenner oss selv godt og vet nogenlunde hvordan vi er. Hadde jeg vært psykopat ville jeg neppe eksponert meg slik jeg gjør. Jeg var også hos en psykiater (3 timer) og han kom med samme konklusjon. Hadde jeg vært syk, så hadde noen merket det. De fleste fagfolk er ikke så dumme! Jeg bør nevne at min MMPI test kun viste forhøyet skåre på den kliniske skalae 5 som omhandler menns usikkerhet i forhold til sitt eget kjønn. Høy skåre på denne skalaen skjer hos menn uten typiske macho-tendenser. De kriteriene som gis er i hovedsak meget positive for en mann som omsorgsperson. Se www.likestilling.com og klikk på psykologi, så kan du selv lese om denne skalaen.

Jeg må også legge til at min ex. skåret høyt på skala 1, 2 og 3. Les selv om hva disse skalaene beskriver om personen og sammenlign det med beskrivelser om psykopati, narsissisme og borderline.

Jeg tror du vil se jeg ikke påstår noe om min ex, bare viser til hennes egne væremåter og det hun selv i sin adferd dokumenterer.

Spørsmål 1:

Antall timer hos hver psykolog før "normal"?

Hver av psykologene hadde ca. 10 timer, fordelt over 3 samtaler á ca. 2t og to observasjoner av meg og barna hjemme og i ulike situasjoner.

2. Ærlighet i forh. til min personlighet?

Jeg tror jeg har sagt ting som de er, uten å prøve å pynte på noe. Og disse 2 psykologene ville utvilsomt merket om jeg skjulte noe. Den ene er for øvrig professor i psykologi.

Jeg har ikke følt at jeg har hatt noe å skjule. Også min frustrasjon over det jeg opplever at barna utsettes for oppdaget de tidlig. Den ene psykologen har nå fulgt meg i 6 mnd. og hans konklusjon er den samme.

3. Gjør jeg feil?

Javisst gjør jeg det. Kunne jeg skru klokken tilbake ville jeg gjort mye anderledes. Jeg vet jeg kan være direkte og til tider lite diplomatisk, jeg er en handlingens mann, men jeg tråkker ikke på noen. Jeg kaller bare en spade for en spade. Klart jeg har mitt ansvar for at det ble en skilsmisse. Jeg føler jeg burde hjulpet henne mer i sine problemer. Men den gangen visste jeg ikke det jeg vet i dag. Da hadde jeg nok med å komme gjennom hverdagen. Som deg prøvde jeg lenge å forstå de handlinger jeg ble utsatt for. Jeg prøvde å unskylde henne.

Men samtidig var det jeg som tok ut skilsmissen! Det var jeg som ikke orket mer! Å i ettertid få beskrevet at jeg nok har vært dumsnill føltes som en svakhet for meg. Jeg er jo mann og det forventes at jeg skal takle alt. Det gjorde jeg ikke. Jeg fikk av min ex. i samlivet bare positive tilbakemeldinger på meg selv i mer enn 30 brev. Samtidig opplevde jeg nesten daglig å bli "angrepet" få skylden for ett eller annet. Denne dobbeltheten ble meget synlig etter at jeg tok ut skilsmissen.

4. Hvorfor undervurderer jeg min ex?

Jeg tror du missforstår. Jeg undervurderer ikke min ex. Å si at hun ikke vil arbeide er ikke å undervurdere. Faktisk prøvde jeg utallige ganger å hjelpe henne inn i arbeid. Etter ønske fra henne kjøpte jeg inn et varelager, skaffet henne et butikklokale slik at hun kunne drive sin egen butikk. 2 uker etter åpningen ville hun ikke jobbe der mer? ca. 500.000,- rett ut av vinduet. Når du prøver slik i flere år innser man etter hvert at hun ikke VIL jobbe. Dette har ikke med undervurdering å gjøre. Jeg beskriver tvert i mot reelle fakta.

5. Fremheve mine gode egenskaper?

Å si at jeg har arbeidet er vel ikke å fremheve mine gode egenskaper. De fleste arbeider, det kan vel ikke regnes som en god "egenskap". Jeg vil vel heller kalle det for normalt alt mann arbeider. Jeg synes det skinner litt igjennom i dine spørsmål et umiddelbart forsvar for ditt kjønn. Dersom det er riktig slik du beskriver at din mann er psykopat, så vet du hva du utsettes for. Vel, du ser vel en del av det han utsetter deg for. Mye er nok skjult for deg som det var for meg. manipulasjon har ingen grenser. Jeg vet av smertefull erfaring at det er vanskelig å tro at noen kan være så ondskapsfulle som en psykopat faktisk kan være. Man VIL ikke tro så ondt om noen. Man prøver å forstå, tilgi og tolererer!

DET er imidlertid feilen OFFERET gjør i sin frustrasjon over det man utsettes for. Først når man slik du selv beskriver får ekstern hjelp, kan man begynne å fatte hvordan man har latt seg bruke. Jeg antar du har opplevd det samme selv. Ikke alle vil innrømme å ha latt seg bruke, det er flaut. Det viser at du er lurt, ingen liker å innrømme det. Jeg inrømmer det gjerne, jeg ble lurt, holdt for narr, snyltet på, men jeg ville som du tro det beste om min partner. Jeg kom imidlertid til et punkt der det sa stopp.Det som utløste det var hennes aggresjon mot barna.

Det er typisk når du prøver å undskylde han fordi han tilsynelatende skal ha blitt tråkket på i sin barndom. Legimiterer det at han tråkker på deg? Blir det rettferdigjort av det? Når en mann utrydder hele sin familie på grunn av traumer i barndommen, så rettferdigjør ikke det handlingen. Det kan forklare den, men den er like gal av den grunn.

Og til slutt, jeg vet ikke hva som er best slik du antyder. Tvert i mot er jeg åpen for alle mulige inspill og løsninger. Men i motsetning til min ex, der alle løsninger måtte være til det beste for henne, så føler jeg at mine løsninger må være til det beste for barna. Jeg spurte henne ved skilsmissen om ikke det var best for barna om hun kunne tenke seg å ha barna hos seg. Vet du hva hun svarte? Hun sa det ville bli litt for mye for henne og at hun, da måtte sende vår datter i fosterhjem!

Jeg vet ikke om det jeg skriver gir deg noe svar, men kjønn har ingenting med denne debatten å gjøre. Faktisk er jeg ekstremt FOR likestilling og likeverd. Ikke bare økonomisk men også på menneskelige plan.

Jeg ser du stiller spørsmål ved din ex sin psykologs konklusjoner om ham. Det farger litt av dine spørsmål også. Du fremstår kritisk til det jeg beskriver ved min ex. og ved mine psykologer. Snu det og still deg selv de samme spørsmålene. Kan du svare objektivt på dem? Er du uten skyld?

Jeg tror du som jeg har opplevd det samme. Dine beskrivelser er svært like. Håper du klarer å beskytte din sønn midt oppi alt det du opplever. det er det viktigste.

[Gjest undrende_far]

Hei igjen!

Jeg håper dere begge uansett kan bli i stand til å sette dere ned på en konstruktiv måte og diskutere dere frem til en felles og god løsning for hvordan dere begge kan gi det beste av dere selv til datteren deres.

Det er lett i situasjoner som dette å miste helt fokus på hva som er det viktige her. Noe det virker som dere allerede har gjort.

Dere fokuserer ikke på det aller viktigste, nemlig datteren deres. For henne er det best at foreldrene etter beste evne forsøker å finne en løsning på hvordan hun kan ha jevnlig kontakt med både sin mor og sin far. Hun elsker dere begge uavhengig av deres feil eller mangler.

Det er nokså vanlig i en omsorgstvist av man benytter enhver anledning til skittkasting. Tro meg dette er ingen av dere tjent med, aller minst datteren deres.

Ta fornuften til fange istedet for å fortsette å gjøre livet surt for hverandre. Dessto før - dessto bedre.

Lykke til!

Hei!

Ja jeg skulle gjene satt meg ned å diskutert barnas beste med min ex. Problemet er bare at all kominikasjon hindres av min ex. man kan si det er min skyld fordi jeg tok ut skilsmisse og nå får hun sin hevn! Men er det til det beste for barna???

Jeg har i 4 år prøvd å skrive brev til henne. De kommer i retur delvis uåpnet og delvis med et svar om at hun ikke vil snakke med meg. jeg prøver å ringe. Hun fikk hemlig telefonnr. etter at hun sendte meg en sexvits jeg fant lite smaklig på mobilen.

Barna nektes å ringe til meg. Barna får ikke skrive til meg.Ved samvær med meg må barna smugle med seg små ting under genseren fordi min ex. nekter dem å gi noe til meg.

Barnevernet som for lengst er koblet inn i saken vedr. min ex. nektes av min ex. nå å komme inn i hennes leilighet!

Som et siste forsøk har jeg prøvd familierådgivningskontoret. Om de kan få til et møte med min ex. negativt. Jeg har bedt barnevernet om å bistå med et møte, negativt.

Har du noen gode råd kanskje?

Som du ser hun hindrer bevisst all kommunikasjon med de konsekvenser det har for barna!

Som en digresjon. Min ex sin nye samboer har forgrepet seg sexuelt på min datter (8). det er bekreftet i dommeravhør av min datter. Min ex. tror ikke på vår datter, men gir henne juling og kjeft fordi hun sladret!!!

Du ser kanskje at det er bevisst fra henne å hindre kommunikasjon og med det løsning på problemer. For som hun selv muntlig og skriftlig har gitt til kjenne....hun skal hevne seg fordi jeg tok ut skilsmisse!!

[Gjest appendix]

Hei!

Ja jeg skulle gjene satt meg ned å diskutert barnas beste med min ex. Problemet er bare at all kominikasjon hindres av min ex. man kan si det er min skyld fordi jeg tok ut skilsmisse og nå får hun sin hevn! Men er det til det beste for barna???

Jeg har i 4 år prøvd å skrive brev til henne. De kommer i retur delvis uåpnet og delvis med et svar om at hun ikke vil snakke med meg. jeg prøver å ringe. Hun fikk hemlig telefonnr. etter at hun sendte meg en sexvits jeg fant lite smaklig på mobilen.

Barna nektes å ringe til meg. Barna får ikke skrive til meg.Ved samvær med meg må barna smugle med seg små ting under genseren fordi min ex. nekter dem å gi noe til meg.

Barnevernet som for lengst er koblet inn i saken vedr. min ex. nektes av min ex. nå å komme inn i hennes leilighet!

Som et siste forsøk har jeg prøvd familierådgivningskontoret. Om de kan få til et møte med min ex. negativt. Jeg har bedt barnevernet om å bistå med et møte, negativt.

Har du noen gode råd kanskje?

Som du ser hun hindrer bevisst all kommunikasjon med de konsekvenser det har for barna!

Som en digresjon. Min ex sin nye samboer har forgrepet seg sexuelt på min datter (8). det er bekreftet i dommeravhør av min datter. Min ex. tror ikke på vår datter, men gir henne juling og kjeft fordi hun sladret!!!

Du ser kanskje at det er bevisst fra henne å hindre kommunikasjon og med det løsning på problemer. For som hun selv muntlig og skriftlig har gitt til kjenne....hun skal hevne seg fordi jeg tok ut skilsmisse!!

Det er jo utrolig at barnevernet ikke reagerer da, når de visstnok er inne i bildet.

[happy1365380345]

Hei!

Ja jeg skulle gjene satt meg ned å diskutert barnas beste med min ex. Problemet er bare at all kominikasjon hindres av min ex. man kan si det er min skyld fordi jeg tok ut skilsmisse og nå får hun sin hevn! Men er det til det beste for barna???

Jeg har i 4 år prøvd å skrive brev til henne. De kommer i retur delvis uåpnet og delvis med et svar om at hun ikke vil snakke med meg. jeg prøver å ringe. Hun fikk hemlig telefonnr. etter at hun sendte meg en sexvits jeg fant lite smaklig på mobilen.

Barna nektes å ringe til meg. Barna får ikke skrive til meg.Ved samvær med meg må barna smugle med seg små ting under genseren fordi min ex. nekter dem å gi noe til meg.

Barnevernet som for lengst er koblet inn i saken vedr. min ex. nektes av min ex. nå å komme inn i hennes leilighet!

Som et siste forsøk har jeg prøvd familierådgivningskontoret. Om de kan få til et møte med min ex. negativt. Jeg har bedt barnevernet om å bistå med et møte, negativt.

Har du noen gode råd kanskje?

Som du ser hun hindrer bevisst all kommunikasjon med de konsekvenser det har for barna!

Som en digresjon. Min ex sin nye samboer har forgrepet seg sexuelt på min datter (8). det er bekreftet i dommeravhør av min datter. Min ex. tror ikke på vår datter, men gir henne juling og kjeft fordi hun sladret!!!

Du ser kanskje at det er bevisst fra henne å hindre kommunikasjon og med det løsning på problemer. For som hun selv muntlig og skriftlig har gitt til kjenne....hun skal hevne seg fordi jeg tok ut skilsmisse!!

Hei igjen

Først vil jeg si at det virker som om du istedet for å se at jeg ønsker å belyse saken, får dette som å virke som et angrep på deg. Jeg stilte bare spm av ren nysgjerrighet fordi jeg selv har opplevd opprivende ting i en barnefordelingssak.

Din informasjon i innleggene følger:

Du sier at du har vært hos 2 psykologer for å få avkreftet at du er psykopat slik hun påstår. Hvorfor bruker du ikke denne informasjonen som et mottrekk mot hennes leges uttalelser?

Du skriver at du til slutt fikk nok og forlot denne kvinnen da hennes sykdom/aggresjon begynte å gå utover barna. Allikevel ville du på det tidspunktet at barna skulle bo hos henne?

Hun svarte imidl. at hun ikke maktet dette og ville sende datteren deres til et fosterhjem. Hvorfor var ikke du et alternativ til å ha henne?

Du skriver at din ex har skaffet seg hemlig tlf pga en sexvits hun skulle ha sendt deg. Hvorfor førte dette til at hun måtte ha hemlig nr. Var det ikke evnt du som trengte det?

Jeg kan heller ikke forstå hvordan hennes psykolog/lege er den eneste personen som har hatt noe å si i deres barnefordelingssak og at det på bakgrunn av din ex opplysninger gikk i din disfavør. Det foregår ikke slik (har det allikevel mot all formodning skjedd er alt lagt til rette for at denne saken kan tas opp igjen).

Din datter har blitt seksuelt missbrukt av ny sambo og etter din informasjon er dette opplyst av datteren din i dommeravhør.

Hvordan kan det da være mulig at hverken barnevern, familierådgivingskontor evnt andre ikke er koblet inn allerede? Det burde ikke være spm om å få til møte eller ikke da?

Noe er merkelig her. Enten er du fullstendig overrumplet av alt og alle eller så er det noe du ikke forteller. Er alt du sier tilfelle er det bare en ting å gjøre for deg: Skaff deg en rasende, dyktig advokat. Selvfølgelig er dette kun nødvendig hvis målet ditt er omsorgsrelatert.

Også lurer jeg fælt på følgende: Hva er det egentlig du er mest opptatt av for øyeblikket: Mer kontakt med barna? Fighte/sverte/krangle med din ex eller få svar på om du er en person med psykopatiske trekk eller ikke?

Vanskelig å oppfatte om dere har 1 datter eller flere barn, da du sier datteren min noen steder og barna andre steder..

[Gjest undrende_far]

Hei igjen

Først vil jeg si at det virker som om du istedet for å se at jeg ønsker å belyse saken, får dette som å virke som et angrep på deg. Jeg stilte bare spm av ren nysgjerrighet fordi jeg selv har opplevd opprivende ting i en barnefordelingssak.

Din informasjon i innleggene følger:

Du sier at du har vært hos 2 psykologer for å få avkreftet at du er psykopat slik hun påstår. Hvorfor bruker du ikke denne informasjonen som et mottrekk mot hennes leges uttalelser?

Du skriver at du til slutt fikk nok og forlot denne kvinnen da hennes sykdom/aggresjon begynte å gå utover barna. Allikevel ville du på det tidspunktet at barna skulle bo hos henne?

Hun svarte imidl. at hun ikke maktet dette og ville sende datteren deres til et fosterhjem. Hvorfor var ikke du et alternativ til å ha henne?

Du skriver at din ex har skaffet seg hemlig tlf pga en sexvits hun skulle ha sendt deg. Hvorfor førte dette til at hun måtte ha hemlig nr. Var det ikke evnt du som trengte det?

Jeg kan heller ikke forstå hvordan hennes psykolog/lege er den eneste personen som har hatt noe å si i deres barnefordelingssak og at det på bakgrunn av din ex opplysninger gikk i din disfavør. Det foregår ikke slik (har det allikevel mot all formodning skjedd er alt lagt til rette for at denne saken kan tas opp igjen).

Din datter har blitt seksuelt missbrukt av ny sambo og etter din informasjon er dette opplyst av datteren din i dommeravhør.

Hvordan kan det da være mulig at hverken barnevern, familierådgivingskontor evnt andre ikke er koblet inn allerede? Det burde ikke være spm om å få til møte eller ikke da?

Noe er merkelig her. Enten er du fullstendig overrumplet av alt og alle eller så er det noe du ikke forteller. Er alt du sier tilfelle er det bare en ting å gjøre for deg: Skaff deg en rasende, dyktig advokat. Selvfølgelig er dette kun nødvendig hvis målet ditt er omsorgsrelatert.

Også lurer jeg fælt på følgende: Hva er det egentlig du er mest opptatt av for øyeblikket: Mer kontakt med barna? Fighte/sverte/krangle med din ex eller få svar på om du er en person med psykopatiske trekk eller ikke?

Vanskelig å oppfatte om dere har 1 datter eller flere barn, da du sier datteren min noen steder og barna andre steder..

Hei!

For å summere alt i en kort setning: Nå forstår du kanskje hvorfor jeg er frustrert!

Det jeg har møtt er et system som så til de grader favoriserer mor i kraft av sitt kjønn som omsorgsperson at du kan bli helt matt.

Du har mange spørsmål. Jeg skal svare på dem.

Det er mulig jeg er blitt overfølsom og føler du andriper meg. Slik saken har utviklet seg er det ikke rart. Jeg dokumenterer den ene svikten hos mor etter den andre, men ingen i systemet tror noen ting. Min ex. var smart og fikk sin lege til å stemple meg som psykopat. Dermed er utgangspunktet mitt tilnærmet håpløst. Hvem vil tro en psykopat?

Tenk deg utgangspunktet: jeg er mann, stemplet som psykopat og krever omsorgen! I tillegg fikk jeg en sakkyndig rapport mot meg! Hvem skulle to på meg etter det? I dommen ble jeg bare dømt på bakgrunn av den rapporten, selve stevningen var ikke nevnt med ett ord!

Jeg la frem den ene psykolograpporten i retten for å vise at påstanden hennes lege kom med var gal. Psykologen vitnet også. Dommeren bare klubbet han ned og sa han ikke ville ha noen "oversakkyndige" i sin rettsal! han ble nektet å forklare seg!

Når jeg spør min ex om hva hun synes om å ha begge barna, var det sett i ettertid et idiotisk spørsmål. Jeg ser det i dag. Vi har to barn. Etter skilsmissen bodde det yngste med mor og det eldste med meg. Jeg ønsket at de skulle bo sammen. I min naivitet ønsket jeg at barna også skulle ha kontakt med sin mor.

Hvorfor jeg ikke var et alternativ for min ex til å ha barna ligger i hennes væremåte. Hun har aldri akseptert at andre enn henne selv kan ta vare på barna.

Hun fikk hemelig tlf.nr fordi jeg sendte sexvitsen til hennes samboer. Tviler på at han likte det. Det var eneste måten å stoppe hennes telefonterror på. Når jeg blir oppringt daglig de siste 4 årene og da 2-4 ganger pr. dag og opp i 52 ganger på en dag, da går man lei. I dag ser jeg at dette henger sammen med hennes kontrollbehov kombinert med et ønske om å destabilisere forholdet til min nye kone.

Saken er anket og lagmannsretten har også bestemt at en ny sakkyndig skal oppnevnes. Lagmannsretten har også fatssatt mandatet, og det går i hovedsak ut på å få vurdert min ex. sin psykiske tilstand. Selv lagmannsretten ser at noe er galt her.

Barnevernet er koblet inn, på oppfordring fra meg. Men når du har med mennesker som min ex å gjøre er det vanskelig ikke å la seg bli manipulert. Jeg koblet dem inn da min ex forsvant i 4 uker og barna ved retur etter samvær med meg viste redsel for min ex sin samboer. Etter hvert kom det frem at hun hadde vært på psykiatrisk hvilehjem og overlatt omsorgen til andre!!! Dette prøvde de å holde skjult!!

Ikke lat som om du er overasket over at systemet svikter, for i min sak har de fleste som burde ta barna på alvor sviktet. Enten er jeg stein gæærn eller så er min ex en manipulator i stjerneklassen. Jeg heller til det siste. I møte med et system som i utgangspunktet favoriserer en mor i kraft av sitt kjønn så stanger jeg bare hodet i veggen.

Det jeg er mest oppsatt på er å gi barna ro og trygge rammer. Det har de ikke hatt siden før skilsmissen. hadde min ex vært så god omsorgsperson som hun påstår så hadde ikke barna vært utsatt for det de er utsatt for.

Min oppfatning av systemet er at det er modent for utskiftning. Slik jeg har møtt det består det av bedrevitere og synsere uten evne eller vilje til å sette barna først.

Desverre, det er også grunnlaget for min frustrasjon. hadde jeg visst at barna hadde det bra, så hadde jeg ikke innvolvert meg. Min ex ønsker jeg ingenting fra. Hun tok 12 år av mitt liv. Den tiden føles som et stort tomrom.

Tro meg, det er så galt som jeg sier. Rakke ned på min ex intreserer meg ikke lenger. Jeg har pasert det stadium. Legg merke til at jeg bare beskriver situasjoner, jeg kommer ikke med nedsettende påstander om henne. I dag synes jeg bare synd på henne. Det som uroer meg er barna!

Jeg setter pris på at du er kritisk innstilt til det jeg utrykker. Noen ganger tror jeg ikke det papirene viser selv. Men tro meg, sannheten er verre enn det jeg beskriver.

Selv rettsapparatet sviktet. I rettsalen før retten var satt ble jeg spurt av dommeren om jeg bare ikke kunne la min ex få omsorgen for min datter, han var så lei slike saker sa han?? Jeg sa nei og etter at rettsaken var over spurte han meg det samme??? Slik jeg opplevde det var retten fortintatt. Eller hvordan vil du tolke det?

Men jeg har en god advokat denne gangen, de sier en av de beste i landet på området. Håper det stemmer. For barnas skyld.

[Gjest undrende_far]

Det er jo utrolig at barnevernet ikke reagerer da, når de visstnok er inne i bildet.

Det synes jeg også.

Jeg tror jeg har skrevet 10-15 brev til dem. Aldri fått svar. Desverre ser de en smilende ex som fremstår som feilfri når de ser henne. De har imidlertid nektet henne å bo med sin samboer og flyttet henne i en sosialleilighet så barna slipper å omgås overgriperen. Desverre forteller barna at han om kvelden kommer på besøk til henne. Da blir barna låst inne på rommene sine. Hos meg viser de nå klar angst for lukkede rom.

Min eldste datter forteller at hun ofte har den samme drømmen. Hun drømmer at hennes mamma kaster henne i søppeldunken og låser den!

Tolk den drømmen fra en 8-åring!

Forde hennes mor låser henne inne på rommet om natten kommer hun ikke på toaletet forteller hun. derfor tisser hun ofte på seg. på samvær hos meg likker hun med ekstra håndkle under seg om natten!!

Vi snakker om en 8-åring.

Man kan lese mye av et barns væremåte. Det jeg ser gjør meg fryktelig trist. Jeg har gjort og gjør det jeg kan for å hjelpe dem, men barnevernet har nå ansvaret og jeg føler en maktesløshet uten sidestykke.

[Gjest appendix]

Det synes jeg også.

Jeg tror jeg har skrevet 10-15 brev til dem. Aldri fått svar. Desverre ser de en smilende ex som fremstår som feilfri når de ser henne. De har imidlertid nektet henne å bo med sin samboer og flyttet henne i en sosialleilighet så barna slipper å omgås overgriperen. Desverre forteller barna at han om kvelden kommer på besøk til henne. Da blir barna låst inne på rommene sine. Hos meg viser de nå klar angst for lukkede rom.

Min eldste datter forteller at hun ofte har den samme drømmen. Hun drømmer at hennes mamma kaster henne i søppeldunken og låser den!

Tolk den drømmen fra en 8-åring!

Forde hennes mor låser henne inne på rommet om natten kommer hun ikke på toaletet forteller hun. derfor tisser hun ofte på seg. på samvær hos meg likker hun med ekstra håndkle under seg om natten!!

Vi snakker om en 8-åring.

Man kan lese mye av et barns væremåte. Det jeg ser gjør meg fryktelig trist. Jeg har gjort og gjør det jeg kan for å hjelpe dem, men barnevernet har nå ansvaret og jeg føler en maktesløshet uten sidestykke.

Ta kopi av all tidligere korrespondanse og alle innlegg og svar her på DOL og send hele sulamitten til Fylkeslegen med kopi til Statens Helsetilsyn og Helseministeren.

Ingen grunn til å bruke tid på en etat av gangen.

Kjør særlig på alt din datter forteller deg uten å komme med tolkninger. Be isteden etatene komme med sine egne betraktninger om hvordan _de_ ville tolket det. Understrek at barnets videre skjebne er -deres- ansvar siden du har gjort ald du kan og ikke blitt hørt.

Lås all originalkorrespondanse (som kan bli bevismateriale, både mot din kone og etatene) inn i en bankboks. Behold kun kopier hjemme til fortløpende saksbehandling.

I tillegg skulle du hatt deg en advokat rett og slett.

Jeg ville også for _hver_ ny ting som din datter kommer med, sendt en bekymringsmelding i brevs form til barnevernet. Jeg ville sagt noe slikt som at du forstår de ikke hører på deg, derfor refererer du din datters fortvilelse, og overlater til dem (og din kone) å ta det overordnede ansvar for din datter utvikling - siden de ikke reagerer og har underkjent dine reaksjoner, _må_ det være deres ansvar! Bombarder dem med slike meldinger. Absoulutt alle unormale ting din datter kommer med må du rapportere til barnevernet. Ta nøye vare på alle notater for eventuelt senere bruk. Husk å datere og underskrive alt.

Det er et pes, men jeg ville brukt det meste jeg hadde av energi hvis jeg visste barnet mitt hadde det vondt. Ikke at jeg ikke tror du har gjort det.

Og så må du ta en kamp om at du ble avsagt dom over av en psykolog som aldri har hørt mer enn en side av saken. Understrek det med tykke streker.

[Gjest undrende_far]

Ta kopi av all tidligere korrespondanse og alle innlegg og svar her på DOL og send hele sulamitten til Fylkeslegen med kopi til Statens Helsetilsyn og Helseministeren.

Ingen grunn til å bruke tid på en etat av gangen.

Kjør særlig på alt din datter forteller deg uten å komme med tolkninger. Be isteden etatene komme med sine egne betraktninger om hvordan _de_ ville tolket det. Understrek at barnets videre skjebne er -deres- ansvar siden du har gjort ald du kan og ikke blitt hørt.

Lås all originalkorrespondanse (som kan bli bevismateriale, både mot din kone og etatene) inn i en bankboks. Behold kun kopier hjemme til fortløpende saksbehandling.

I tillegg skulle du hatt deg en advokat rett og slett.

Jeg ville også for _hver_ ny ting som din datter kommer med, sendt en bekymringsmelding i brevs form til barnevernet. Jeg ville sagt noe slikt som at du forstår de ikke hører på deg, derfor refererer du din datters fortvilelse, og overlater til dem (og din kone) å ta det overordnede ansvar for din datter utvikling - siden de ikke reagerer og har underkjent dine reaksjoner, _må_ det være deres ansvar! Bombarder dem med slike meldinger. Absoulutt alle unormale ting din datter kommer med må du rapportere til barnevernet. Ta nøye vare på alle notater for eventuelt senere bruk. Husk å datere og underskrive alt.

Det er et pes, men jeg ville brukt det meste jeg hadde av energi hvis jeg visste barnet mitt hadde det vondt. Ikke at jeg ikke tror du har gjort det.

Og så må du ta en kamp om at du ble avsagt dom over av en psykolog som aldri har hørt mer enn en side av saken. Understrek det med tykke streker.

Takk for det appendix!

Men det er allerede gjort.

Hver hendelse er registrert og det mine barn forteller meg er dokumentert.

jeg har så mye at jeg vurderer å skrive bok om dette.

Dette er et svik mot barn som savner sidestykke. Men du forstår sikkert at om jeg går på for aggressivt, så fremstår jeg bare slik min ex. prøver å få meg til å se ut, som en bedrevitende angriper.

Dermed frmstår hun selv som et offer og psykopaten i henne kan triumfere.

Jeg går ikke i den fella igjen. Så mye har jeg lært.

[petter smart]

Hei!

Jeg har mye erfaring på området, men skal forsøke å fatte meg kort.

Har levd i mange år sammen med en mann som jeg har en sønn med. Han betegnes helt klart av min psykriater som psykopat, basert på mine fortellinger om samlivet og også opplevelser etter bruddet. Selv har jeg som et vanlig "offer" for en psykopat hele tiden forsvart alt han gjorde mot meg i løpet av 13 år - helt frem til nå.

Jeg har gått 1 1/2 år i terapi for å behandle GAD og postraumatisk stresslidelse i forb med opplevelser med denne mannen og min far i barndomsårene.

Og nå klarner det, om jeg kan kalle det det. Jo, denne mannen har helt klart psykopatiske trekk.

Jeg forlot denne mannen, det kostet meg enormt - men var for meg eneste løsning på et langvarig mareritt.

Men hva hjalp det. Han følte seg jo så tråkket på at han fortsatte sin psykiske terror mot meg i årevis etter at jeg forlot ham.

Han fikk også hjelp hos psykolog etter bruddet og forklaringen psykologen ga ham etter 3 konsultasjoner var jo at det er jo lov til å være sint når man er så utbrent (pga) jobb. Var min ex mon tro innom hvordan han behandlet meg, eller var han kun der for å få bevist for seg selv at han ikke var problemet.

1. Hvor mange timer har du tilbrakt hos hver av disse psykologene, før de setter deg i kategorien "normal"

2. Hvor ærlig har du vært i forhold til din egen personlighet.

3. Er du i det hele tatt i stand til å se at du selv gjør feil i enkelte situasjoner?

4. Hvorfor "undervurderer" du din kone fordi hun er syk og ikke har vært i stand til å arbeide?

5. Og hvorfor er du så opptatt av å fremheve dine gode egenskaper i ett og alt (ref. til f.eks hvor flink du har vært fordi du har hatt fast jobb og det har ikke hun, dine psykologer sier du er "normal", det er ikke hun, dine retningslinjer bør følges, mao du vet hva som er best)

Jeg bare lurer?

Jeg er spent på dine svar - hvis du velger å ta deg tid til det.

Denne mannen har opplevd mye av det samme som deg. Han har levd med en psykopat og lider fortsatt pga det.

Likevel stempler du han som psykopat. Hva om noen hadde stemplet deg som psykopaten etter ditt brudd? Hvordan hadde du følt det?

Du av alle burde forstå hans lidelser og problemer. Men det du gjør er å strø salt i sårene. Det er slett ikke bare menn som er psykopater, selv om det virker som om du mistenkeliggjør alle menn.

Du burde skammet deg. Jeg oppfatter det meste du skriver som et angrep på han. Kanskje jeg også er en psykopat?

[happy1365380345]

Denne mannen har opplevd mye av det samme som deg. Han har levd med en psykopat og lider fortsatt pga det.

Likevel stempler du han som psykopat. Hva om noen hadde stemplet deg som psykopaten etter ditt brudd? Hvordan hadde du følt det?

Du av alle burde forstå hans lidelser og problemer. Men det du gjør er å strø salt i sårene. Det er slett ikke bare menn som er psykopater, selv om det virker som om du mistenkeliggjør alle menn.

Du burde skammet deg. Jeg oppfatter det meste du skriver som et angrep på han. Kanskje jeg også er en psykopat?

Petter Smart

Jeg regner med at det er meg du refererer til i innlegget ditt

Jeg skammer meg overhodet ikke over noen ting jeg, men blir jo fryktelig skeptisk når du gjør det samme som hennes psykolog da. Tar ensidig parti på bakgrunn av innlegg på DOL.

Hva med den vi ikke hører fra her? En sak har alltid flere sider. Jeg stiller denne undrende faren spm fordi temaet interesserer meg etter selvopplevde ting og synes ikke du har noen rett til å anklage meg for noe som helst. Jeg har aldri, og vil aldri på bakgrunn av innlegg her inne sette stempel i panna på noen. Og ihvertfall ikke ta parti når kun 1 side av saken er presentert.

Jeg kan ikke si at det mannen sier medfører riktighet, jeg kan ikke si at det han sier om sin kone er riktig/feil.

Det tok meg 6 år etter at jeg flyttet fra min ex å i det hele tatt la noen få lov til å si at min ex hadde psykopatiske trekk. Jeg stoppet min egen advokat i å bruke dette i en barnefordelingssak, fordi jeg ikke ville stemple min ex, som jeg selv valgte å leve med i 13 år, som nettopp dette. Ikke pga av meg, men pga av vår sønn. For jeg valgte å tenke at han forandrer seg når jeg ikke er der og da vil han være en bedre far.

Kjærlighet mellom foreldre og barn er kompleks. De elsker ubetinget av hva de blir utsatt for. Barn er også veldig lett påvirkelige. Det skremmer meg egentlig mest i akkurat denne saken. For når foreldre ikke kan komme til enighet og holder på slik, så lider barna. Jeg ville ikke at vår sønns skjebne skulle falle i andres hender og i dag praktiserer vi at vår sønn bor hos oss annenhver uke. Vi som foreldre har tatt ansvar i denne settingen, dvs vi bor i samme området, slik at han ikke blir revet opp fra miljø og venner.

Derfor skulle jeg ønske at mannen og hans ex kunne komme til en minnelig løsning så raskt som mulig, fordi barna trenger begge foreldrene.

Det er i en slik sak som dette en evig drakamp mellom foreldrene som er direkte usunn for både dem selv og barna. De påvirker barna sine enten de vil eller ikke.

Det beste å gjøre i en slik sak er å komme til enighet og legge voksenfølelsene til side og ja nettopp ta vare på barna sine, som de tross sine feil og mangler valgte å få sammen.

Det spiller liten rolle hvem som har den daglige omsorgen så lenge de blir tatt vare på på en god måte.

Jeg har forstått at denne saken er mer kompleks enn bare å komme til enighet, men dessto raskere partene her kan forstå at det ikke handler om dem, men hvordan ta vare på barn - dessto bedre vil det være for alle.

Jeg vet ikke om du har erfaringer i barnefordelingssaker eller har levd med en person med psykopatiske trekk, det spiller i grunnen liten rolle, men ikke gjør som det denne faren påstår at han blir utsatt for. Ta ikke parti eller stol blindt på en part i en sak. Bare et godt råd!

Og når det gjelder å bli kalt psykopat, så tro meg, jeg har blitt kalt verre ting en det i samlivet med min ex.

Hva jeg var i dette forholdet til min ex spiller liten rolle i dag. Jeg er bare så glad vi er fra hverandre, for vi passet simpelthen ikke sammen.

[petter smart]

Petter Smart

Jeg regner med at det er meg du refererer til i innlegget ditt

Jeg skammer meg overhodet ikke over noen ting jeg, men blir jo fryktelig skeptisk når du gjør det samme som hennes psykolog da. Tar ensidig parti på bakgrunn av innlegg på DOL.

Hva med den vi ikke hører fra her? En sak har alltid flere sider. Jeg stiller denne undrende faren spm fordi temaet interesserer meg etter selvopplevde ting og synes ikke du har noen rett til å anklage meg for noe som helst. Jeg har aldri, og vil aldri på bakgrunn av innlegg her inne sette stempel i panna på noen. Og ihvertfall ikke ta parti når kun 1 side av saken er presentert.

Jeg kan ikke si at det mannen sier medfører riktighet, jeg kan ikke si at det han sier om sin kone er riktig/feil.

Det tok meg 6 år etter at jeg flyttet fra min ex å i det hele tatt la noen få lov til å si at min ex hadde psykopatiske trekk. Jeg stoppet min egen advokat i å bruke dette i en barnefordelingssak, fordi jeg ikke ville stemple min ex, som jeg selv valgte å leve med i 13 år, som nettopp dette. Ikke pga av meg, men pga av vår sønn. For jeg valgte å tenke at han forandrer seg når jeg ikke er der og da vil han være en bedre far.

Kjærlighet mellom foreldre og barn er kompleks. De elsker ubetinget av hva de blir utsatt for. Barn er også veldig lett påvirkelige. Det skremmer meg egentlig mest i akkurat denne saken. For når foreldre ikke kan komme til enighet og holder på slik, så lider barna. Jeg ville ikke at vår sønns skjebne skulle falle i andres hender og i dag praktiserer vi at vår sønn bor hos oss annenhver uke. Vi som foreldre har tatt ansvar i denne settingen, dvs vi bor i samme området, slik at han ikke blir revet opp fra miljø og venner.

Derfor skulle jeg ønske at mannen og hans ex kunne komme til en minnelig løsning så raskt som mulig, fordi barna trenger begge foreldrene.

Det er i en slik sak som dette en evig drakamp mellom foreldrene som er direkte usunn for både dem selv og barna. De påvirker barna sine enten de vil eller ikke.

Det beste å gjøre i en slik sak er å komme til enighet og legge voksenfølelsene til side og ja nettopp ta vare på barna sine, som de tross sine feil og mangler valgte å få sammen.

Det spiller liten rolle hvem som har den daglige omsorgen så lenge de blir tatt vare på på en god måte.

Jeg har forstått at denne saken er mer kompleks enn bare å komme til enighet, men dessto raskere partene her kan forstå at det ikke handler om dem, men hvordan ta vare på barn - dessto bedre vil det være for alle.

Jeg vet ikke om du har erfaringer i barnefordelingssaker eller har levd med en person med psykopatiske trekk, det spiller i grunnen liten rolle, men ikke gjør som det denne faren påstår at han blir utsatt for. Ta ikke parti eller stol blindt på en part i en sak. Bare et godt råd!

Og når det gjelder å bli kalt psykopat, så tro meg, jeg har blitt kalt verre ting en det i samlivet med min ex.

Hva jeg var i dette forholdet til min ex spiller liten rolle i dag. Jeg er bare så glad vi er fra hverandre, for vi passet simpelthen ikke sammen.

Jeg har kun hans side av saken og uttaler meg bare på grunnlag av den. Jeg har ingen mulighet til å få høre hennes side av saken. Uansett er jeg ikke sakkyndig her eller har noe jeg skulle ha sagt.

Dersom det er han som er psykopaten så hjelper det han lite at jeg støtter han.

Det jeg hadde litt vanskelig for å svelge var at du kritiserte ham for manglende samarbeid med moren. Dersom det han skriver er sant så er det hun som saboterer samarbeidet. Det er lite han kan gjøre dersom hun får full omsorg for barna og han ikke får besøke dem engang.

Du mistenkeliggjorde ham på en måte jeg ikke likte. Dersom det han sier er sant trenger han støtte og oppmuntrende ord. Ikke at du nesten sier han er psykopaten her. Dersom det ikke er sant gjør det lite fra eller til hva vi sier. Derfor bør vi uttale oss som om det han sier er sant.

Det er sunt å være litt kritisk, men ikke for mye. Du burde vite det bedre enn de fleste.

[happy1365380345]

Hei!

For å summere alt i en kort setning: Nå forstår du kanskje hvorfor jeg er frustrert!

Det jeg har møtt er et system som så til de grader favoriserer mor i kraft av sitt kjønn som omsorgsperson at du kan bli helt matt.

Du har mange spørsmål. Jeg skal svare på dem.

Det er mulig jeg er blitt overfølsom og føler du andriper meg. Slik saken har utviklet seg er det ikke rart. Jeg dokumenterer den ene svikten hos mor etter den andre, men ingen i systemet tror noen ting. Min ex. var smart og fikk sin lege til å stemple meg som psykopat. Dermed er utgangspunktet mitt tilnærmet håpløst. Hvem vil tro en psykopat?

Tenk deg utgangspunktet: jeg er mann, stemplet som psykopat og krever omsorgen! I tillegg fikk jeg en sakkyndig rapport mot meg! Hvem skulle to på meg etter det? I dommen ble jeg bare dømt på bakgrunn av den rapporten, selve stevningen var ikke nevnt med ett ord!

Jeg la frem den ene psykolograpporten i retten for å vise at påstanden hennes lege kom med var gal. Psykologen vitnet også. Dommeren bare klubbet han ned og sa han ikke ville ha noen "oversakkyndige" i sin rettsal! han ble nektet å forklare seg!

Når jeg spør min ex om hva hun synes om å ha begge barna, var det sett i ettertid et idiotisk spørsmål. Jeg ser det i dag. Vi har to barn. Etter skilsmissen bodde det yngste med mor og det eldste med meg. Jeg ønsket at de skulle bo sammen. I min naivitet ønsket jeg at barna også skulle ha kontakt med sin mor.

Hvorfor jeg ikke var et alternativ for min ex til å ha barna ligger i hennes væremåte. Hun har aldri akseptert at andre enn henne selv kan ta vare på barna.

Hun fikk hemelig tlf.nr fordi jeg sendte sexvitsen til hennes samboer. Tviler på at han likte det. Det var eneste måten å stoppe hennes telefonterror på. Når jeg blir oppringt daglig de siste 4 årene og da 2-4 ganger pr. dag og opp i 52 ganger på en dag, da går man lei. I dag ser jeg at dette henger sammen med hennes kontrollbehov kombinert med et ønske om å destabilisere forholdet til min nye kone.

Saken er anket og lagmannsretten har også bestemt at en ny sakkyndig skal oppnevnes. Lagmannsretten har også fatssatt mandatet, og det går i hovedsak ut på å få vurdert min ex. sin psykiske tilstand. Selv lagmannsretten ser at noe er galt her.

Barnevernet er koblet inn, på oppfordring fra meg. Men når du har med mennesker som min ex å gjøre er det vanskelig ikke å la seg bli manipulert. Jeg koblet dem inn da min ex forsvant i 4 uker og barna ved retur etter samvær med meg viste redsel for min ex sin samboer. Etter hvert kom det frem at hun hadde vært på psykiatrisk hvilehjem og overlatt omsorgen til andre!!! Dette prøvde de å holde skjult!!

Ikke lat som om du er overasket over at systemet svikter, for i min sak har de fleste som burde ta barna på alvor sviktet. Enten er jeg stein gæærn eller så er min ex en manipulator i stjerneklassen. Jeg heller til det siste. I møte med et system som i utgangspunktet favoriserer en mor i kraft av sitt kjønn så stanger jeg bare hodet i veggen.

Det jeg er mest oppsatt på er å gi barna ro og trygge rammer. Det har de ikke hatt siden før skilsmissen. hadde min ex vært så god omsorgsperson som hun påstår så hadde ikke barna vært utsatt for det de er utsatt for.

Min oppfatning av systemet er at det er modent for utskiftning. Slik jeg har møtt det består det av bedrevitere og synsere uten evne eller vilje til å sette barna først.

Desverre, det er også grunnlaget for min frustrasjon. hadde jeg visst at barna hadde det bra, så hadde jeg ikke innvolvert meg. Min ex ønsker jeg ingenting fra. Hun tok 12 år av mitt liv. Den tiden føles som et stort tomrom.

Tro meg, det er så galt som jeg sier. Rakke ned på min ex intreserer meg ikke lenger. Jeg har pasert det stadium. Legg merke til at jeg bare beskriver situasjoner, jeg kommer ikke med nedsettende påstander om henne. I dag synes jeg bare synd på henne. Det som uroer meg er barna!

Jeg setter pris på at du er kritisk innstilt til det jeg utrykker. Noen ganger tror jeg ikke det papirene viser selv. Men tro meg, sannheten er verre enn det jeg beskriver.

Selv rettsapparatet sviktet. I rettsalen før retten var satt ble jeg spurt av dommeren om jeg bare ikke kunne la min ex få omsorgen for min datter, han var så lei slike saker sa han?? Jeg sa nei og etter at rettsaken var over spurte han meg det samme??? Slik jeg opplevde det var retten fortintatt. Eller hvordan vil du tolke det?

Men jeg har en god advokat denne gangen, de sier en av de beste i landet på området. Håper det stemmer. For barnas skyld.

Hei igjen

Jeg skjønner at dette er en meget kompleks sak - som ennå ikke er avsluttet.

Jeg stiller spm fordi saken din interesserer meg - ikke for å kritisere deg - men for å få satt saken i et perspektiv for meg selv.

Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror det finnes kvinner med psykopatiske trekk.

Allikevel kommer det overraskende på meg at etter alt du har beskrevet, så er hun i dømt omsorgen for barna.

Ikke fordi jeg ikke tror at slikt kan skje, men fordi det er vondt å innse at ikke en gang de som skal sørge for barnas beste, når foreldrene ikke klarer det, kan begå feil. Nå skal sant sies at vi alle er kun mennesker og feil skjer. Det har vi jo sett før.

Vel, det er ingen grunn til at du og jeg fortsetter i det uendelige. Det løser jo ingenting for deg og din situasjon.

Men hold fokus på barna og lykke til videre !

[happy1365380345]

Jeg har kun hans side av saken og uttaler meg bare på grunnlag av den. Jeg har ingen mulighet til å få høre hennes side av saken. Uansett er jeg ikke sakkyndig her eller har noe jeg skulle ha sagt.

Dersom det er han som er psykopaten så hjelper det han lite at jeg støtter han.

Det jeg hadde litt vanskelig for å svelge var at du kritiserte ham for manglende samarbeid med moren. Dersom det han skriver er sant så er det hun som saboterer samarbeidet. Det er lite han kan gjøre dersom hun får full omsorg for barna og han ikke får besøke dem engang.

Du mistenkeliggjorde ham på en måte jeg ikke likte. Dersom det han sier er sant trenger han støtte og oppmuntrende ord. Ikke at du nesten sier han er psykopaten her. Dersom det ikke er sant gjør det lite fra eller til hva vi sier. Derfor bør vi uttale oss som om det han sier er sant.

Det er sunt å være litt kritisk, men ikke for mye. Du burde vite det bedre enn de fleste.

Hei igjen Petter

Vel, det er som vi alle vet alltid en fare å uttale seg eller stille spm rundt ting. Det oppfattes på like mange måter som antall personer det blir lest av.

Jeg har ikke noe mer grunnlag for å uttalle meg i denne saken enn det du har, men den har fanget min interesse og derfor stiller jeg spm.

Og jeg har fått mange svar

Jeg kan ikke erindre at jeg har kritisert ham for manglende samarbeidsevne med moren. Tvert i mot har jeg anbefalt at de forsøker å komme til enighet, da dette ikke gangner noen. Jeg vet at nettopp dette er vanskelig å se midt i kampens hete. Dessverre er det leit å behøve å være etterpåklok i saker som dette fordi man allerede kan ha jo så stor skade at dette vil følge deg selv og i dette tilfelle barna i all tid fremover.

Jeg tror ikke denne pappan ønsker det. Da han er genuint interessert i barnas beste.

Men er du interessert i barnas beste så er ikke det en ensidig sak, og i denne saken har det vært mange inne i bildet allerede for å avgjøre hva som er til barnas beste. De kan selvfølgelig ha gjort en stor feil og i så tilfelle er dette tragisk for alle involverte parter.

Dessverre er det slik at noen til slutt må ta en avgjørelse i en slik sak når foreldrene ikke kommer til enighet.

Det er faren ved å ikke komme til enighet uten å involvere mange andre.

Vel, det virker på meg som om saken skal tas opp igjen og man kan jo ikke gjøre annet enn å håpe at utfallet blir til det beste for barna.

Og det er helt greit at du reagerer på mine uttalelser og jeg setter umåtelig stor pris på tilbakemeldinger - da det er lærdom i seg selv og se saken fra flere sider enn sin egen.

Så takk for det

[Gjest undrende_far]

Petter Smart

Jeg regner med at det er meg du refererer til i innlegget ditt

Jeg skammer meg overhodet ikke over noen ting jeg, men blir jo fryktelig skeptisk når du gjør det samme som hennes psykolog da. Tar ensidig parti på bakgrunn av innlegg på DOL.

Hva med den vi ikke hører fra her? En sak har alltid flere sider. Jeg stiller denne undrende faren spm fordi temaet interesserer meg etter selvopplevde ting og synes ikke du har noen rett til å anklage meg for noe som helst. Jeg har aldri, og vil aldri på bakgrunn av innlegg her inne sette stempel i panna på noen. Og ihvertfall ikke ta parti når kun 1 side av saken er presentert.

Jeg kan ikke si at det mannen sier medfører riktighet, jeg kan ikke si at det han sier om sin kone er riktig/feil.

Det tok meg 6 år etter at jeg flyttet fra min ex å i det hele tatt la noen få lov til å si at min ex hadde psykopatiske trekk. Jeg stoppet min egen advokat i å bruke dette i en barnefordelingssak, fordi jeg ikke ville stemple min ex, som jeg selv valgte å leve med i 13 år, som nettopp dette. Ikke pga av meg, men pga av vår sønn. For jeg valgte å tenke at han forandrer seg når jeg ikke er der og da vil han være en bedre far.

Kjærlighet mellom foreldre og barn er kompleks. De elsker ubetinget av hva de blir utsatt for. Barn er også veldig lett påvirkelige. Det skremmer meg egentlig mest i akkurat denne saken. For når foreldre ikke kan komme til enighet og holder på slik, så lider barna. Jeg ville ikke at vår sønns skjebne skulle falle i andres hender og i dag praktiserer vi at vår sønn bor hos oss annenhver uke. Vi som foreldre har tatt ansvar i denne settingen, dvs vi bor i samme området, slik at han ikke blir revet opp fra miljø og venner.

Derfor skulle jeg ønske at mannen og hans ex kunne komme til en minnelig løsning så raskt som mulig, fordi barna trenger begge foreldrene.

Det er i en slik sak som dette en evig drakamp mellom foreldrene som er direkte usunn for både dem selv og barna. De påvirker barna sine enten de vil eller ikke.

Det beste å gjøre i en slik sak er å komme til enighet og legge voksenfølelsene til side og ja nettopp ta vare på barna sine, som de tross sine feil og mangler valgte å få sammen.

Det spiller liten rolle hvem som har den daglige omsorgen så lenge de blir tatt vare på på en god måte.

Jeg har forstått at denne saken er mer kompleks enn bare å komme til enighet, men dessto raskere partene her kan forstå at det ikke handler om dem, men hvordan ta vare på barn - dessto bedre vil det være for alle.

Jeg vet ikke om du har erfaringer i barnefordelingssaker eller har levd med en person med psykopatiske trekk, det spiller i grunnen liten rolle, men ikke gjør som det denne faren påstår at han blir utsatt for. Ta ikke parti eller stol blindt på en part i en sak. Bare et godt råd!

Og når det gjelder å bli kalt psykopat, så tro meg, jeg har blitt kalt verre ting en det i samlivet med min ex.

Hva jeg var i dette forholdet til min ex spiller liten rolle i dag. Jeg er bare så glad vi er fra hverandre, for vi passet simpelthen ikke sammen.

Hei happy!

Interesant nick foresten her på psykiatri!

Jeg må si jeg reagerer litt på den holdningen du legger til grunn i det du skriver.

Du er VELDIG rask til å være kritisk til de opplysningene jeg kommer med! Ikke noe sted evner du å se at det jeg hevder kan være riktig. Og i innlegget ditt i dag 14.56 tilkjennegir du overhodet ikke noen evne til å se at DU kan ha tatt feil.

Når Petter Smart forsiktig antyder kritikk av deg går du umiddelbart i skyttergraven. Ikke på noe tidspunkt kan DU ha tatt feil! Er ikke det et klassisk trekk på psy....!

Du flytter fra din ex fordi du påstår han er psykopat, deretter forsvarer du ham i 6 år og tåler ikke at noen kaller ham psykopat? Du fordømmer deg selv fordi du valgte å leve med han i 13 år og så forguder du han etter at han er psykopatisk mot deg???

Det virker nesten som en gisselsituasjon. Nesten som om han har makt over deg. Er det gjennom din sønn? Er det ubevisst for deg?

Det er fint at dere bor i nærheten og praktiserer delt omsorg. Jeg kan opplyse at etter at jeg tok ut separasjon skaffet jeg min ex en leilighet 500 m fra der jeg bodde. Tanken min var at da kunne barna omgåes oss foreldre lettere, de kunne gå fra den ene til den andre.

Etter en mnd. flytter min ex derifra. Etter ytterligere 2 år flytter hun 10 mil vekk igjen. Nå har hun blitt tvangsflyttet av barnevernet. Er all denne flyttingen bra for barna? Eller tror du det hadde vært bedre for dem å bo hos meg i samme huser som de er født og oppvokst? Jeg vil kalle min situasjon stabil i forhold til hennes, uten med det å skryte av meg selv.

Som du utrykker skulle jeg også gjerne kommet til enighet med min ex for som du sier det beste er at barna har det bra og ikke med hvem de bor hos. Som du ser av tidligere innlegg har jeg prøvd det.

Så til slutt, prøv å se hva jeg egentlig sier og ikke hva du i din virkelighetsoppfatning mener er best. For som jeg skrev tidligere, jeg er i motsetning til deg åpen for kritikk. Det er derfor jeg diskuterer her. jeg trenger å møte slike holdninger du legger for en dag ved at du ikke ubetinget tar parti for meg men gir meg motbakke. Jeg skal som du forstår i lagmannsretten om en stund.

Til det sier jeg takk, jeg trenger det, men se mine beskrivelser, jeg beskriver situasjoner som også barnevern og andre underbygger i sine handlinger. Jeg kaller ikke min ex for en dritt og en bærsj.... tvert i mot synes jeg synd på henne. For hun ser ikke det som skjer med barna selv!

For din egen situasjon ville jeg vært obs på den "glorofiseringen" du gjør av din psykopatiske ex. Du fremstår som om han har et grep på deg enda, selv om du ikke er villig til å innrømme det. De beskrivelser som litteraturen gir av mennesker som har levd med en virkelig psykopat står litt i kontrast til dine beskrivelser.

Du lurte på hvorfor jeg spurte min ex om barna kunne / burde bo med henne og konfronterte meg samtidig med at jeg påsto hun var psykopat! Når du så kaller din ex psykopat og lar din sønn bo med han annen hver uke så er det lov å spørre om din dømmekraft. Psykopater er som kjent ikke føste og beste sted for et barn å vokse opp!!!!!

For det er HAN som er psykopat ikke sant?

Jeg tror ikke det som skrives her handler om å sette stempel i panna på noen slik du utrykker deg, men å lette litt på trykket inni oss, det gjør vi ved å skrive og snakke om det som opptar oss.

Når du kritiserer meg så er det viktig at du ikke sitter i glasshus selv!

Vil jeg lette på trykket må jeg regne med at ikke alle er enige eller deler mitt syn. Og jeg stiller meg åpen og mottagelig for mottargumenter. Det gjør ikke DU i det du skriver for som du skriver :"....du skammer deg over hodet ikke over noenting.....".

Min ex er også slik, hun kan heller ikke innrømme feil, feil er det bare jeg som har....

Noe å tenke på kanskje ???

Til slutt...jeg kan ta feil og har sikkert gjort det noen ganger i livet, det innrømmer jeg.

Har du tatt feil noen ganger? Ja det tror jeg. Det du beskriver viser vel at du gjorde en stor feil med valg av partner!

jeg ønsker ikke å kritisere, du har det vanskelig på din måte, men ikke vær så rask til å være kritisk, fordi det ikke passer DEG....!

[Gjest appendix]

Hei happy!

Interesant nick foresten her på psykiatri!

Jeg må si jeg reagerer litt på den holdningen du legger til grunn i det du skriver.

Du er VELDIG rask til å være kritisk til de opplysningene jeg kommer med! Ikke noe sted evner du å se at det jeg hevder kan være riktig. Og i innlegget ditt i dag 14.56 tilkjennegir du overhodet ikke noen evne til å se at DU kan ha tatt feil.

Når Petter Smart forsiktig antyder kritikk av deg går du umiddelbart i skyttergraven. Ikke på noe tidspunkt kan DU ha tatt feil! Er ikke det et klassisk trekk på psy....!

Du flytter fra din ex fordi du påstår han er psykopat, deretter forsvarer du ham i 6 år og tåler ikke at noen kaller ham psykopat? Du fordømmer deg selv fordi du valgte å leve med han i 13 år og så forguder du han etter at han er psykopatisk mot deg???

Det virker nesten som en gisselsituasjon. Nesten som om han har makt over deg. Er det gjennom din sønn? Er det ubevisst for deg?

Det er fint at dere bor i nærheten og praktiserer delt omsorg. Jeg kan opplyse at etter at jeg tok ut separasjon skaffet jeg min ex en leilighet 500 m fra der jeg bodde. Tanken min var at da kunne barna omgåes oss foreldre lettere, de kunne gå fra den ene til den andre.

Etter en mnd. flytter min ex derifra. Etter ytterligere 2 år flytter hun 10 mil vekk igjen. Nå har hun blitt tvangsflyttet av barnevernet. Er all denne flyttingen bra for barna? Eller tror du det hadde vært bedre for dem å bo hos meg i samme huser som de er født og oppvokst? Jeg vil kalle min situasjon stabil i forhold til hennes, uten med det å skryte av meg selv.

Som du utrykker skulle jeg også gjerne kommet til enighet med min ex for som du sier det beste er at barna har det bra og ikke med hvem de bor hos. Som du ser av tidligere innlegg har jeg prøvd det.

Så til slutt, prøv å se hva jeg egentlig sier og ikke hva du i din virkelighetsoppfatning mener er best. For som jeg skrev tidligere, jeg er i motsetning til deg åpen for kritikk. Det er derfor jeg diskuterer her. jeg trenger å møte slike holdninger du legger for en dag ved at du ikke ubetinget tar parti for meg men gir meg motbakke. Jeg skal som du forstår i lagmannsretten om en stund.

Til det sier jeg takk, jeg trenger det, men se mine beskrivelser, jeg beskriver situasjoner som også barnevern og andre underbygger i sine handlinger. Jeg kaller ikke min ex for en dritt og en bærsj.... tvert i mot synes jeg synd på henne. For hun ser ikke det som skjer med barna selv!

For din egen situasjon ville jeg vært obs på den "glorofiseringen" du gjør av din psykopatiske ex. Du fremstår som om han har et grep på deg enda, selv om du ikke er villig til å innrømme det. De beskrivelser som litteraturen gir av mennesker som har levd med en virkelig psykopat står litt i kontrast til dine beskrivelser.

Du lurte på hvorfor jeg spurte min ex om barna kunne / burde bo med henne og konfronterte meg samtidig med at jeg påsto hun var psykopat! Når du så kaller din ex psykopat og lar din sønn bo med han annen hver uke så er det lov å spørre om din dømmekraft. Psykopater er som kjent ikke føste og beste sted for et barn å vokse opp!!!!!

For det er HAN som er psykopat ikke sant?

Jeg tror ikke det som skrives her handler om å sette stempel i panna på noen slik du utrykker deg, men å lette litt på trykket inni oss, det gjør vi ved å skrive og snakke om det som opptar oss.

Når du kritiserer meg så er det viktig at du ikke sitter i glasshus selv!

Vil jeg lette på trykket må jeg regne med at ikke alle er enige eller deler mitt syn. Og jeg stiller meg åpen og mottagelig for mottargumenter. Det gjør ikke DU i det du skriver for som du skriver :"....du skammer deg over hodet ikke over noenting.....".

Min ex er også slik, hun kan heller ikke innrømme feil, feil er det bare jeg som har....

Noe å tenke på kanskje ???

Til slutt...jeg kan ta feil og har sikkert gjort det noen ganger i livet, det innrømmer jeg.

Har du tatt feil noen ganger? Ja det tror jeg. Det du beskriver viser vel at du gjorde en stor feil med valg av partner!

jeg ønsker ikke å kritisere, du har det vanskelig på din måte, men ikke vær så rask til å være kritisk, fordi det ikke passer DEG....!

Noe som slår meg ved å lese deres erfaringer, er at dette psykopat-begrepet flyr så lett igjennonm lufta. Det blir jo mindre brukt innen psykiatrien.

Kanskje det er andre psykiske vansker som ligger til grunn. feks borderline?

Eller har noen andre enn dere selv (eller psykologer som ikke har sett den aktuelle pasienten i det hele tatt) stilt diagnose på enten dere eller ektefellene/ex'ene deres?

[Gjest undrende_far]

Noe som slår meg ved å lese deres erfaringer, er at dette psykopat-begrepet flyr så lett igjennonm lufta. Det blir jo mindre brukt innen psykiatrien.

Kanskje det er andre psykiske vansker som ligger til grunn. feks borderline?

Eller har noen andre enn dere selv (eller psykologer som ikke har sett den aktuelle pasienten i det hele tatt) stilt diagnose på enten dere eller ektefellene/ex'ene deres?

Interesant observasjon du gjør.

Som du ser, beskriver jeg 3 ulike "forstyrrelser". Borderline, narsissisme og psykopati, eller skal vi si dyssosial adferd. Kjært barn har mange navn.

Vi kan gjene kalle det psykopatiske trekk om det mildner begrepet noe. poenget for meg er hva barna og jeg utsettes for. Så får de lærde krangle om navnebruk.

Det er trekkene ved for mit vedkommende min ex, slik litteraturen beskriver dem som er avgjørende for min situasjon.