Psykopati2

[Gjest appendix]

Interesant observasjon du gjør.

Som du ser, beskriver jeg 3 ulike "forstyrrelser". Borderline, narsissisme og psykopati, eller skal vi si dyssosial adferd. Kjært barn har mange navn.

Vi kan gjene kalle det psykopatiske trekk om det mildner begrepet noe. poenget for meg er hva barna og jeg utsettes for. Så får de lærde krangle om navnebruk.

Det er trekkene ved for mit vedkommende min ex, slik litteraturen beskriver dem som er avgjørende for min situasjon.

Jaja, det hadde jeg oversett. Kan jo ikke huske alt som er skrevet heller!

(Det er fælt hvor hårsåre folk er her i dag da. Jeg er bare nysjerrig, og er ikke ute etter å fornærme noen...)

Men du svarte vel ikke på spørsmålet (hvis ikke det glapp for meg det også) om denne diagnosen på din ex var stilt av en fagperson.

Du har jo fått en diagnose stilt av en fagperson (som riktignok ikke kjente deg). Er det samme tilfelle med din kone? Den måtte isåfall telle like mye som den dommer som er avsagt over deg?

Eller, for å si det slik, er det fagpersoner som er enige med deg om din karakteristikk av din kone. Og som vel å merke tør å stå for det i en eventuell rettsak?

[Gjest undrende_far]

Jaja, det hadde jeg oversett. Kan jo ikke huske alt som er skrevet heller!

(Det er fælt hvor hårsåre folk er her i dag da. Jeg er bare nysjerrig, og er ikke ute etter å fornærme noen...)

Men du svarte vel ikke på spørsmålet (hvis ikke det glapp for meg det også) om denne diagnosen på din ex var stilt av en fagperson.

Du har jo fått en diagnose stilt av en fagperson (som riktignok ikke kjente deg). Er det samme tilfelle med din kone? Den måtte isåfall telle like mye som den dommer som er avsagt over deg?

Eller, for å si det slik, er det fagpersoner som er enige med deg om din karakteristikk av din kone. Og som vel å merke tør å stå for det i en eventuell rettsak?

Ja den var stillt av hennes psykiater helt tilbake i 1993. Uten at jeg visste det den gang.

Etter det sluttet hun å gå til ham...

[Gjest appendix]

Ja den var stillt av hennes psykiater helt tilbake i 1993. Uten at jeg visste det den gang.

Etter det sluttet hun å gå til ham...

Ble ikke den diagnosen lagt fram i rettsaken den da?

Den fra -93?

Bare nysjerrig!

Isåfall er det grunn til aldri å stole på rettsapparatet her i landet mer! Dommere og jurymedlemmer kan være like dårlige i jobben sin som hvem soms helst ellers. Får håpe jeg aldri havner i en situasjon som gjør at jeg blir avhengig av de folka der.

[Gjest undrende_far]

Ble ikke den diagnosen lagt fram i rettsaken den da?

Den fra -93?

Bare nysjerrig!

Isåfall er det grunn til aldri å stole på rettsapparatet her i landet mer! Dommere og jurymedlemmer kan være like dårlige i jobben sin som hvem soms helst ellers. Får håpe jeg aldri havner i en situasjon som gjør at jeg blir avhengig av de folka der.

Opplysningene om dette ble gitt til den sakkyndige. Hun mente det var for lenge siden og dessuten var det viktigere å se fremover sa hun!!

I hennes rapport skinner det igjennom at hun hadde bestemt seg på forhånd at mor var best.

Når jeg prøvde å legge frem dokumentasjon i retten mente dommeren det ikke var av interesse fordi det var fra fortiden!!

Like fult mistet jeg omsorgen med begrunnelse i den sakkyndige rapporten..som omhandlet fortiden!

Illusjonen om en rettferdig domstol kan du bare glemme. Den er like subjektiv som alle oss andre.

se bare Bjugn saken, eller karmøy saken der det Norske rettsystemet virkelig ble satt på plass.

Jeg opplever et system som i kampen for å overleve bare beskytter seg selv og ikke evner å fornye seg i takt med forandringer i samfunnet.

Mor er best uansett...desverre.

I likestillingsloven går det lart frem at kjønn i seg selv ikke er et kriterium i f.eks. barnefordelingsaker. Alikevell ser vi at i 80% av barnefordelingsakene så går barna til mor. Det ligger en automatikk i systemet som ikke alltid er til barnas beste.

Dette er modent for forandring.

[happy1365380345]

Hei happy!

Interesant nick foresten her på psykiatri!

Jeg må si jeg reagerer litt på den holdningen du legger til grunn i det du skriver.

Du er VELDIG rask til å være kritisk til de opplysningene jeg kommer med! Ikke noe sted evner du å se at det jeg hevder kan være riktig. Og i innlegget ditt i dag 14.56 tilkjennegir du overhodet ikke noen evne til å se at DU kan ha tatt feil.

Når Petter Smart forsiktig antyder kritikk av deg går du umiddelbart i skyttergraven. Ikke på noe tidspunkt kan DU ha tatt feil! Er ikke det et klassisk trekk på psy....!

Du flytter fra din ex fordi du påstår han er psykopat, deretter forsvarer du ham i 6 år og tåler ikke at noen kaller ham psykopat? Du fordømmer deg selv fordi du valgte å leve med han i 13 år og så forguder du han etter at han er psykopatisk mot deg???

Det virker nesten som en gisselsituasjon. Nesten som om han har makt over deg. Er det gjennom din sønn? Er det ubevisst for deg?

Det er fint at dere bor i nærheten og praktiserer delt omsorg. Jeg kan opplyse at etter at jeg tok ut separasjon skaffet jeg min ex en leilighet 500 m fra der jeg bodde. Tanken min var at da kunne barna omgåes oss foreldre lettere, de kunne gå fra den ene til den andre.

Etter en mnd. flytter min ex derifra. Etter ytterligere 2 år flytter hun 10 mil vekk igjen. Nå har hun blitt tvangsflyttet av barnevernet. Er all denne flyttingen bra for barna? Eller tror du det hadde vært bedre for dem å bo hos meg i samme huser som de er født og oppvokst? Jeg vil kalle min situasjon stabil i forhold til hennes, uten med det å skryte av meg selv.

Som du utrykker skulle jeg også gjerne kommet til enighet med min ex for som du sier det beste er at barna har det bra og ikke med hvem de bor hos. Som du ser av tidligere innlegg har jeg prøvd det.

Så til slutt, prøv å se hva jeg egentlig sier og ikke hva du i din virkelighetsoppfatning mener er best. For som jeg skrev tidligere, jeg er i motsetning til deg åpen for kritikk. Det er derfor jeg diskuterer her. jeg trenger å møte slike holdninger du legger for en dag ved at du ikke ubetinget tar parti for meg men gir meg motbakke. Jeg skal som du forstår i lagmannsretten om en stund.

Til det sier jeg takk, jeg trenger det, men se mine beskrivelser, jeg beskriver situasjoner som også barnevern og andre underbygger i sine handlinger. Jeg kaller ikke min ex for en dritt og en bærsj.... tvert i mot synes jeg synd på henne. For hun ser ikke det som skjer med barna selv!

For din egen situasjon ville jeg vært obs på den "glorofiseringen" du gjør av din psykopatiske ex. Du fremstår som om han har et grep på deg enda, selv om du ikke er villig til å innrømme det. De beskrivelser som litteraturen gir av mennesker som har levd med en virkelig psykopat står litt i kontrast til dine beskrivelser.

Du lurte på hvorfor jeg spurte min ex om barna kunne / burde bo med henne og konfronterte meg samtidig med at jeg påsto hun var psykopat! Når du så kaller din ex psykopat og lar din sønn bo med han annen hver uke så er det lov å spørre om din dømmekraft. Psykopater er som kjent ikke føste og beste sted for et barn å vokse opp!!!!!

For det er HAN som er psykopat ikke sant?

Jeg tror ikke det som skrives her handler om å sette stempel i panna på noen slik du utrykker deg, men å lette litt på trykket inni oss, det gjør vi ved å skrive og snakke om det som opptar oss.

Når du kritiserer meg så er det viktig at du ikke sitter i glasshus selv!

Vil jeg lette på trykket må jeg regne med at ikke alle er enige eller deler mitt syn. Og jeg stiller meg åpen og mottagelig for mottargumenter. Det gjør ikke DU i det du skriver for som du skriver :"....du skammer deg over hodet ikke over noenting.....".

Min ex er også slik, hun kan heller ikke innrømme feil, feil er det bare jeg som har....

Noe å tenke på kanskje ???

Til slutt...jeg kan ta feil og har sikkert gjort det noen ganger i livet, det innrømmer jeg.

Har du tatt feil noen ganger? Ja det tror jeg. Det du beskriver viser vel at du gjorde en stor feil med valg av partner!

jeg ønsker ikke å kritisere, du har det vanskelig på din måte, men ikke vær så rask til å være kritisk, fordi det ikke passer DEG....!

Hei igjen

Jeg hadde egentlig lagt denne ballen død (innlegg kl 15.58 den 12.11).

Synd at du ikke har lest svaret til Petter heller kl. 16.23.

Begge disse innleggene burde vel klargjøre for deg at jeg evner å ta kritikk, at jeg er åpen for at det kan ha skjedd feil og at det er tragisk for alle involverte.

Når det gjelder spm som blir hengende i luften i innleggene dine så skal jeg nå svare etter beste evne. Har i grunnen sett det irrelevant å forklare for deg hvordan livet mitt fortonet seg i detaljer - da det gjør lite eller intet fra eller til i din sak.

Jeg har i ingen, og gjentar ingen av innleggene påstått at min ex besitter psykopatiske trekk, det er andre som har gjort det, advokat,psykriater, felles venner og mine venner. Jeg har imidlertid 6 år etter forstått at det kan ha et snev av relevans. Men det har tatt meg 1 1/2 år i terapi å komme dit.

Da jeg forlot min ex var ikke det fordi jeg så at han hadde psykopatiske trekk, men fordi jeg var i en situasjon som var uholdbar for meg og sønnen vår. Jeg ble i alle år fortalt av min ex at jeg var årsaken til alle våre problemer, jeg var årsaken til at jeg fikk bank, jeg var årsaken tl krangler og diskusjoner. Og selvfølgelig trodde jeg ham. Jeg gjorde alt for å endre adferd, ikke provosere, holde hjemmet i plettfri stand, tilfredstille ham på alle måter. Jeg elsket ham ubetinget av hva han gjorde mot meg.

Jeg ble til slutt syk, det har jeg vel tidl nevnt i et innlegg her, og forsto at jeg måtte ut av dette forholdet hvis jeg ikke skulle miste evnen til å ta vare på sønnen vår.

Vi gikk i familierådgivning, i mekling uten å bli enig om hva som var best for sønnen vår. Etter å ha mottatt drapstrusler både av ham på tlf og en kamerat av ham som varslet meg om at han i edru tilstand hadde sagt at han ikke ville få fred i seg selv før jeg var slettet fra jordas overflate så ble jeg virkelig redd. Jeg var i tillegg syk og hadde svært få muligheter til å motstå dette stadige presset.

Jeg kapitulerte og ja det ble til at sønnen vår ble boende en uke hos oss hver. Ikke fordi jeg mente det var best. Jeg kunne ikke på det tidspunktet forstå at han kunne være en god omsorgsperson for noen, fordi han brukte alle krefter på å sette meg ut av spill. Terror i ene øyeblikket, gråt i det neste. Avgjørelsen var tung og jeg forsvarte det så godt jeg kunne overfor meg selv. Jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne ta fra ham muligheten til å være far, selv om han behandlet meg dårlig. Og ja om du skulle lure, jeg har angret på den avgjørelsen i ettertid.

Som jeg har skrevet tidl så gjorde ikke dette meg fri, for han ville jo ha meg tilbake. Mao terrorren fortsatte den og gjør det i dag (6 år etterpå). Det er 14 dager siden jeg sist forsøkte å få ut av ham hvorfor? Og svar fikk jeg : Han så det som sin rett å ikke respektere meg og behandle meg som han ville, fordi jeg var illojal som forlot ham.

Jeg ble forferdet og forsto at han ser det som sin rett å hersje med meg så lenge jeg lever eller han finner det for godt å gjøre det. Så nå er det jo opp til meg, og jeg har tatt valget å legge på tlf når han går for langt. Jeg diskuterer kun praktiske ting ang. sønnen vår med ham. Jeg har forklart at jeg ikke lenger orker å være hans venn når det passer ham og han trenger hjelp, for så i neste øyeblikk ta plutselige raseriutbrudd fordi ting ikke blir akkurat slik han vil. Jeg er for dårlig. Jeg har et ansvar for meg og sønnen vår. Jeg kan ikke hjelpe han lenger.

Så som du antyder så har jeg og er vel fremdeles i hans makt (ikke ubevisst) fordi vi har et felles barn.

Jeg angrer ikke på valget av livsledsager - det har jeg heller aldri sagt, slik du antyder. Vi fikk barn sammen. Det har gitt meg stor glede

Og uten ex'en hadde jeg ikke hatt ham.

Jeg angrer ingenting - men jeg skal tilstå at jeg synes prisen jeg har betalt for å leve med ham har blitt rimelig høy. Da tenker jeg på at jeg er syk.

Men hvem vet kanskje han har bidratt til at jeg kommer ut i andre enden sterkere enn noen gang. Det er en fin ting å tenke på midt opp i det hele

I innlegget til Petter skriver jeg at jeg ikke skammer meg over noe, det betyr ikke at jeg ikke er i stand til å se feil eller mangler ved meg selv. Det er svar på at jeg ikke skammer meg over noe i innleggene mine for jeg synes jeg har stilt relevante spm i forhold til hva du forteller.

Jeg har gjort mange feil og fortsetter nok med det. Er det ikke det man lærer av her i livet da? Jeg er imidlertid ydmyk og kan si at jeg har feilet, er i stand til å be om unnskyldning når jeg gjør urett.

Jeg har aldri ment å antyde at du er psykopat, men når du snakker om å legge seg i skyttergraven. Les innlegget ditt en gang til og se hvor mange ganger du antyder at jeg kan være det.

Det har allikevel liten relevans for saken vi diskuterer om du skulle tro at det er det jeg er.

Har jeg såret deg så sier jeg unnskyld her og nå, og håper at du kan tilgi meg for det. Det har i hvertfall ikke vært en bevisst handling fra min side. Du sier på den annen side at du er glad for at jeg belyser saken - så da er det vel kanskje ikke så galt at vi har hatt denne dialogen allikevel

Jøjemeg så langt detta ble - jeg slutter her jeg

Og lykke til i lagmannsretten!