Går på veggen/føler meg så opprådd

[Gjest Windsong]

Vet egentlig ikke helt hvilken ende jeg skal begynne å skrive i, men saken er nå den at jeg føler meg sååå opprådd! Som en del sikkert har fått med seg sliter jeg med angstproblemer. Føler til tider at jeg er i ferd med å miste grepet om virkeligheten, bli det som populært kalles gal.

Jeg har begynt hos en psykiater jeg liker, og byttet i samråd med han ut Cipramil med Efexor depot(trappet opp til 150mg igår) for en uke siden. I løpet av denne uka har jeg bare følt meg verre! Går stadig og gisper etter luft, skjelver, har følelsen av å ha et tonn murstein liggende på brystet, klarer ikke slappe av, sover urolig, er redd for å dø, og at noe fryktelig skal skje med de jeg er glad i. Må ringe vennene mine på andre kanter av landet hver dag - for å sjekke at alt er bra med dem. Føler meg så patetisk, for jeg er av andre ansett som en sterk person som kan takle mye motgang. Dermed blir det flaut plutselig å framstå som svak. Jeg har problemer med å henge med på skolen, fraværet begynner å bli faretruende høyt. Enkelte dager føler jeg meg rett og slett så fysisk uvel og nervøs at jeg knapt tør å stå opp av senga mi! Kan ligge der å vri meg til langt på dag før jeg over hodet orker å tenke på og gjøre noe fornuftig.

Føler jeg står i et dilemma nå, for på skolen sier de at jeg bør holde meg hjemme på de dårlige dagene - noe jeg også gjør uten å mokke. Men samtidig blir jeg bedt om å passe på fraværet. Vet jeg burde snakket med klassestyreren min, men jeg føler det er blitt vanskelig etter en opplevelse jeg hadde for en ukes tid siden. Fikk et kraftig angstanfall i en av hennes timer, og ble så gele i beina at jeg ikke torde reise meg opp. (Vanligvis får jeg en intens trang til å flykte under disse anfallene, så jeg klarer å komme meg ut av klasserommet når det skjer) La meg derfor over pulten min for å skjule ansiktet. Folk spurte om jeg var ok, og jeg fikk på ett eller annet vis fortalt at jeg var uvel og ikke så mye mer enn det. Da det om sider var gått over, spurte læreren meg om å få snakke med meg. Greit nok, tenkte jeg i den tro at hun lurte på hvordan det egentlig stod til. Men det viste seg at hun irriterte seg over at jeg ikke hadde forlatt klasserommet, men "forstyrret de andre ved å bli der." Ble da så satt ut at jeg dro hjem for dagen.

Men tilbake til den egentlige saken. Hva gjør jeg liksom? Psykiateren oppfordrer meg til å styre timene, men jeg vet f**n ikke hva jeg skal ta tak i først, hvordan jeg skal styre det! Føler bare at alt går totalt i spinn om dagen, men jeg forstår jo absolutt at det ikke finnes noen mirakelkur som gjør meg fri for angst over natta!! Føler også at jeg sliter veldig mye med dette aleine. De beste vennene mine bor på andre kanter av landet, og jeg har problemer med å komme i like dype vennskap her jeg bor nå. Skulle så gjerne hatt en hånd å holde i! Jeg er åpen om hva jeg sliter med over for de jeg kjenner best, men jeg er veldig redd for å bli plagsom. Går rundt med en tøff, sta og smilende maske ute og er helt tygt og utkjørt når jeg kommer hjem. Orker ikke skolearbeid eller husarbeid noe særlig, (...og jeg har examen om en uke...). Har ikke noe høyere ambisjoner enn å stå, men det er surt å måtte tenke slik når jeg innerst inne vet at jeg er god for femmere og seksere. I det siste har jeg tenkt på å hoppe av skolen igjen, men det vil bare skape nye problemer i forhold til den yrkesrettede attføringen jeg står på. Med alle mine skavanker burde det ikke være veldig vanskelig å få uføretrygd, men det ville være et stort nederlag for meg. Når jeg ikke sliter så mye psykisk, klarer jeg fint å fungere i en arbeidssituasjon.

Kunne sikkert fortsatt å skrive tankekjøret mitt i det uendelige, men jeg tror jeg stopper her. Håper dere andre ikke har en slitsom natt!

[Gjest peeL]

Kjenner meg litt igjen, uten at det hjelper så mye...=) Men jeg er sikker på at dersom klassestyreren min hadde blitt irritert over at jeg ikke gikk ut under et angstannfall, ville jeg blitt forbanna på vedkommende! Ting blir jo ikke akkurat noe bedre av sånn behandling da, man føler seg liten nok som det er. Jeg har hatt en del angstannfall på skolen, alle i timene, men jeg har aldri opplevd noe lignende. Tvert imot,jeg opplever at lærerne virkelig bryr seg og sender meg til lege og psykolog og hele pakka, i et håp om at jeg skal komme til bunns i problematikken en gang...

Kjenner også igjen dette med at folk tror jeg er en sterk person... Jeg er kanskje det? jeg tørr å snakke om hva som plager meg,jeg går ikke rundt å later som om alt er bra mer. og dette får jeg masse respekt for, og det gjør meg faktisk sterkere!

Ja...vet ikke helt hvor jeg vil her jeg, men hold ut! du er sterkere enn du tror, det er jeg nesten sikker på! ting blir lysere etterhvert=)

klemmer og hånd til å holde i fra meg

[Gjest Windsong]

Kjenner meg litt igjen, uten at det hjelper så mye...=) Men jeg er sikker på at dersom klassestyreren min hadde blitt irritert over at jeg ikke gikk ut under et angstannfall, ville jeg blitt forbanna på vedkommende! Ting blir jo ikke akkurat noe bedre av sånn behandling da, man føler seg liten nok som det er. Jeg har hatt en del angstannfall på skolen, alle i timene, men jeg har aldri opplevd noe lignende. Tvert imot,jeg opplever at lærerne virkelig bryr seg og sender meg til lege og psykolog og hele pakka, i et håp om at jeg skal komme til bunns i problematikken en gang...

Kjenner også igjen dette med at folk tror jeg er en sterk person... Jeg er kanskje det? jeg tørr å snakke om hva som plager meg,jeg går ikke rundt å later som om alt er bra mer. og dette får jeg masse respekt for, og det gjør meg faktisk sterkere!

Ja...vet ikke helt hvor jeg vil her jeg, men hold ut! du er sterkere enn du tror, det er jeg nesten sikker på! ting blir lysere etterhvert=)

klemmer og hånd til å holde i fra meg

Takk skal du ha!

Godt å vite at jeg ikke er aleine, selv om det selvsagt er leit for deg at du også sliter!

Burde nok ha blitt forbannet på måten læreren min behandlet meg på, men jeg hater å bli sint på folk. Det skal veeeldig mye til for å få meg til å tenne på alle plugger mot en annen person. Blir liksom ikke helt klok på hvordan jeg skal reagere heller, for på den ene siden har lærerne mine gitt uttrykk for forståelse og ønske om å hjelpe meg. Helt siden jeg konsekvent begynte å sitte rett ved døra, og plutselig fly ut av rommet i tide og utide har jeg vært åpen om hvorfor. Men jeg har inntrykk av at lærerne stort sett er opptatt av det rent faglige, og ikke min psykiske helse/hvordan det går med meg liksom. Siden det er voksenopplæring jeg går på, blir det kanskje ansett som mitt eget ansvar å ordne opp... Likevel opplevde jeg den såkalte irettesettelsen/påtalen for ikke å forlate klasserommet som et meget sårt stikk. Hadde jeg kunnet, hadde jeg selvsagt gjort det! Hadde jeg kunnet unngå disse angstanfallene hadde jeg selvsagt ikke fått dem i det hele tatt, og problemet ville vært ikke eksisterende! Det er virkelig ikke MIN feil - så pass har jeg i det minste skjønt

Jeg prøver også å være mest mulig åpen om hva jeg strever med. Det blir lettere for de rundt å forholde seg om jeg skulle få et anfall; folk blir ikke så satt ut av det når de vet hva det er. Likevel koster det mye krefter, fordi jeg er så redd for hvordan folk ser på meg på grunn av det. Har opplevd å få høre "Angst? Du?? Hadde jeg aldri forestilt meg!!" Dog har dette kommet fra folk jeg ikke har sett på leeenge.

Vet ikke egentlig om jeg er så sterk psykisk som det jeg kan gi inntrykk av, og som andre skal ha det til. Dessverre er jeg en god skuespiller, og fleiper gjerne bort problemer over for andre. Dermed er jeg kjent som hun med den vanvittige selvironien. På en måte er det min måte å takle motgang og det jeg har måttet forholde meg til av sykdom og funksjonshemming (diabetes, epilepsi, synshemming) på, men på den annen side har det også blitt en måte å "føyse" bort problemer på. Tror kanskje jeg har lukket litt for mange følelser inni meg i ganske så mange år, av frykt for å være til noe særlig bry for andre.

Nå ble jeg visst veldig selvanalytisk her, men det er sikker sunt. Får bare knyte en knute i enden av tauet jeg dingler i, klamre meg hardt fast, og håpe denne Efexoren hjelper...