Psykiatrisystemet

[Gjest ugle]

Er det noen som vil si noe om hvordan de har opplevd psykiatrisystemet?, og som vil si noe om en er fornøyd/ misfornøyd med behandlingsopplegget? Hvordan har psykiatrien virket på noen av dere?

[Rotta Nytt Liv]

Heia !

Jeg synes at psykiatrisystemet her jeg bor virke bra i forhold til meg (dagens situasjon). Men det har tatt meg 10 år å komme så langt. Møtte ofte uforstand før. På institusjonen (akkuttpostene) når jeg møtte nye miljøarbeidere sa de alltid at de viste hva som var best for meg fordi de kjente meg så godt (hadde aldri sett dem før). Det samme kunne de finne på å si når jeg kom inn etter flere opphold. De tok aldri hensyn til at jeg i mellomtiden hadde utviklet meg. MEN nå har det endret seg. Jeg er ofte innlagt på en åpen avdeling (har faste opphold der), og der blir jeg møtt med smil og klapp på skulderen. Høflighet, medmennesklighet og åpenhet er første bud. Er også med og skriver rapporten.

Jeg er helt imot tvang slik det utøves av politiet (med uniformerte betjenter og biler, samt måten de bryter seg inn hos folk på).

Fire ganger i året er jeg på høyskolen og holder foredrag om "den usynlige sykdommen " og "mitt møte med psykiatrien" for tredjeårs sykepleierstudenter og for de som tar videreutdanning i psykiatri. Det er viktig å informere helsearbeidere om hvordan vi blir møtt av systemet.

Det viktigste for meg er at helsearbeiderne viser vanlig høflighet som f. eks. presentere seg selv og snakke med meg på vanlig måte og ikke til meg. OG så understreker jeg at vi har fått utdelt "to ører og en munn, og det er ikke uten grunn"!

Håper at det var litt nyttig informasjon.

Masse hilsen

[Gjest trrrish]

jeg hater dem, de prøvde stemple meg som psykopat da jeg var ti år gammel.

[Gjest ikke undertegnet]

Min erfaring er at psykiatrisystemet er ikke bedre enn de personene som jobber der. Kjedens svakeste ledd osv...

Det er ikke alle som er så heldig at de treffer på et av kjedens sterke ledd i første forsøk.

Jeg har vært utsatt for 'dårlig håndverk' fra psykiatrien i flere år. Men det tar lang tid før en tør å stole på at det er de og ikke jeg som har feil.

Jeg tok mot til meg og tok et oppgjør og skiftet ut folk i alle ledda for en stund siden. Nå skjønner jeg at det dessverre er veldig vilkårlig hvor myeog hvilken hjelp du får.

Den hjelpen jeg fikk etter 'bruddet' skulle jeg hatt for mange år siden. Da hadde jeg vært friskere idag tror jeg.

Før ble jeg møtt med mistenksomhet. Ser jo ikke syk ut. Følte at jeg ikke ble trodd. Den dama der er bare ute etter trygdepenger osv.

Jeg kan fortsatt ikke helt tro hvor flaks jeg har hatt med den sammensetningen av 'hjelpere' jeg har nå. Men det var vel min tur nå da...

Problemet er bare at det var lovlig sent til å få meg tilbake til 'normalen' igjen. Men bedre å bli bedre enn ingen utvikling i positiv retning.

[Gjest ugle]

Min erfaring er at psykiatrisystemet er ikke bedre enn de personene som jobber der. Kjedens svakeste ledd osv...

Det er ikke alle som er så heldig at de treffer på et av kjedens sterke ledd i første forsøk.

Jeg har vært utsatt for 'dårlig håndverk' fra psykiatrien i flere år. Men det tar lang tid før en tør å stole på at det er de og ikke jeg som har feil.

Jeg tok mot til meg og tok et oppgjør og skiftet ut folk i alle ledda for en stund siden. Nå skjønner jeg at det dessverre er veldig vilkårlig hvor myeog hvilken hjelp du får.

Den hjelpen jeg fikk etter 'bruddet' skulle jeg hatt for mange år siden. Da hadde jeg vært friskere idag tror jeg.

Før ble jeg møtt med mistenksomhet. Ser jo ikke syk ut. Følte at jeg ikke ble trodd. Den dama der er bare ute etter trygdepenger osv.

Jeg kan fortsatt ikke helt tro hvor flaks jeg har hatt med den sammensetningen av 'hjelpere' jeg har nå. Men det var vel min tur nå da...

Problemet er bare at det var lovlig sent til å få meg tilbake til 'normalen' igjen. Men bedre å bli bedre enn ingen utvikling i positiv retning.

Takk for svar. Jeg har noen spørsmål til

Hvilken hjelp får du nå som du ikke fikk før? Hvordan behandler de deg? Hvordan snakker de til deg osv.?

[Gjest ikke undertegnet]

Takk for svar. Jeg har noen spørsmål til

Hvilken hjelp får du nå som du ikke fikk før? Hvordan behandler de deg? Hvordan snakker de til deg osv.?

Jeg blir trodd. Det er det beste og viktigste. De tror på min historie om hvorfor jeg har endt der jeg er i dag. Psyk.

Og så sier de at de skal hjelpe meg. Også veldig viktig.

De ber meg prøve å ha det så bra som jeg kan. Tenke på meg selv og gjøre ting som gjør at jeg har det bra. Ikke tenke så mye på at jeg må være flink og prøve å jobbe igjen snarest mulig.

Min tidligere lege spurte meg direkte ut om jeg var ute etter uføretrygd. Og der jeg gikk i terapi fikk jeg beskjed om at jeg ikke var syk. Private ting som jeg hadde slitt meg ut på var ikke grunn til sykmelding. Så hvis ikke jeg kom i jobb kunne jeg gå til sosialkontoret.

Det sier vel kanskje litt (eller rettere sagt alt) om hva enkelte pasientgrupper må igjennom når det ikke plagene synes utenpå?

[Gjest ugle]

Heia !

Jeg synes at psykiatrisystemet her jeg bor virke bra i forhold til meg (dagens situasjon). Men det har tatt meg 10 år å komme så langt. Møtte ofte uforstand før. På institusjonen (akkuttpostene) når jeg møtte nye miljøarbeidere sa de alltid at de viste hva som var best for meg fordi de kjente meg så godt (hadde aldri sett dem før). Det samme kunne de finne på å si når jeg kom inn etter flere opphold. De tok aldri hensyn til at jeg i mellomtiden hadde utviklet meg. MEN nå har det endret seg. Jeg er ofte innlagt på en åpen avdeling (har faste opphold der), og der blir jeg møtt med smil og klapp på skulderen. Høflighet, medmennesklighet og åpenhet er første bud. Er også med og skriver rapporten.

Jeg er helt imot tvang slik det utøves av politiet (med uniformerte betjenter og biler, samt måten de bryter seg inn hos folk på).

Fire ganger i året er jeg på høyskolen og holder foredrag om "den usynlige sykdommen " og "mitt møte med psykiatrien" for tredjeårs sykepleierstudenter og for de som tar videreutdanning i psykiatri. Det er viktig å informere helsearbeidere om hvordan vi blir møtt av systemet.

Det viktigste for meg er at helsearbeiderne viser vanlig høflighet som f. eks. presentere seg selv og snakke med meg på vanlig måte og ikke til meg. OG så understreker jeg at vi har fått utdelt "to ører og en munn, og det er ikke uten grunn"!

Håper at det var litt nyttig informasjon.

Masse hilsen

Hva sier du til sykepleierstudentene når du holder foredrag om "den usynlige sykdommen" og "mitt møte med psykiatrien"?

Hva forteller du om sykdommen og ditt møte med psykiatrien?

[ftmffm]

Jeg har både god og dårlig erfaring med psykiatrien. Har hatt mange dårlige behandlere. Men nå har jeg vært heldig og fått både en psykolog og en fastlege som hører på meg og tar meg på alvor.

Jeg har dårlig erfaring med akuttposten. Synes ikke de tar meg på alvor. Jeg har vært innlagt mange ganger. Etter at man har vært innlagt noen ganger tror de som jobber på avd at de kjenner meg og at de vet hva jeg trenger. Men sanheten er at de ikke vet noen ting. For mellom hver gang jeg har vært innlagt har det jo skjedd mye. Og dermed blir behovet mitt annerledes ved neste innleggelse. Jeg har behov for andre ting, men kanskje også behov av litt av det samme som ved forrige innleggelse. Men alikevel er den neste innleggelsen annerledes enn alle de forgående. Dette er noe avdelinga ikke forstår.

Etter at jeg fikk ny poliklinisk behandler har det blitt færre innleggelser. Vi takler krisene sammen utenfor psykehuset. Jeg liker ikke å være innlagt. Liker ikke holdningene til personalet på akuttposten. Er glad for å slippe innleggelser, men er stygt redd for at nå er den tiden på året kommet igjen hvor det kan bli nødvendig med en innleggelse igjen og det ser jeg IKKE fram til.

[Henriette1365380130]

Dette er ikke av egen erfaring, men en god venninne av meg ble lagt inn på skjerma og lukka avdeling på grunn av sterke psykoser, hun har tidligere blitt voldtatt, noe sykehuset var helt og fult klar over..

Hun stod i en gang, og sykepleierne skulle forbi, og i stedenfor å be henne flytte seg tok de rett og slett og grep henne hardt rundt håndleddene og holdt henne fast (noe hun har MEGET sterke fobier mot pga voldekten). Hun ble voldelig, og slo rundt seg. Og vet de hva de gjorde for å få henne til å slutte? Tok henne med inn i et rom, og fire vokse mennesker satte seg oppå henne, og slo henne, helt til hun bad om unnskyldning.

det kan godt hende det bare er meg, men jeg synes ikke det er en måte å få en 17 år gammel psyk jente frisk på.