NHD - psykisk syke foreldre - definisjon?

[Gjest Psyk? forelder]

I det siste er det skrevet en del i media om barn av psyke foreldre og deres ofte vanskelige stilling. Det er også angitt et anslagsvis tall på hvor mange barn som er i den situasjonen her i landet.

Har du noen formening om hvem som i denne sammenhengen regnes som psykisk syke foreldre? Er det de med alvorlig lidelse som krever innleggelse mm som telles. Eller er det alle som har noen som helst befatning med psykiatrien, innkludert bruk av SSRI via fastlege, psykologhjelp eller lignende.

Spørr fordi jeg nærmest får en følelse av at enhver psykisk plage gjør at en regnes som en dårlig(ere) forelder. Men kanskje jeg har missforstått?

Takknemlig for svar.

mvh

[happy1365380345]

Hei

Jeg er mamma til en og reserveremamma til to. Ja, jeg er psykisk syk, hverken jeg, samboer, behandlere anser meg for å være en dårlig mor.

Tvertimot tror jeg at en del psykisk syke kan være en berikelse for sine omgivelser på mange måter. Vi er jo oftest følelsesmennesker og svært lydhøre for andres følelser og evnt problemer.

Jeg tror nok som du sier at det å være psykisk syk i perioder kan være en så stor belastning i seg selv og at det derfor vil gå ut over barna, men dette skjer også i familier hvor foreldrene er ansett som friske.

Nå avhenger dette selvfølgelig av graden av psykisk syk også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette går verken på diagnose eller på innleggelse eller ikke.

Dette går på fungeringen som forelder.

Tre eksempler:

Sosial fobi. Går aldri på foreldremøter. Greier ikke stå på sidelinja når berne sparker fotball eller være på korpstreffet når barnet spiller. Barnet opplever aldri at forelderen er med ut i sosiale sammenhenger enten det er ferie, helgeturer eller organiserte aktiviteter.

Depresjon. en er alltid sliten, irritert og sur. Barnet føler at hver gang det spør om noe er det til bry. Ligger på sofaen når barnet kommer hjem fra skolen. Barnet må finne seg mat selv mens den voksne forteller hvor plagsomt livet er.

Borderline. Barnet vet aldri hvor en har forelderen. Er hun sur eller blid i dag? Er hun sint, og hva er hun sint for og hvorfor er det som var tillatt i går forbudt i dag?

Etc etc

[Gjest Psyk? forelder]

Dette går verken på diagnose eller på innleggelse eller ikke.

Dette går på fungeringen som forelder.

Tre eksempler:

Sosial fobi. Går aldri på foreldremøter. Greier ikke stå på sidelinja når berne sparker fotball eller være på korpstreffet når barnet spiller. Barnet opplever aldri at forelderen er med ut i sosiale sammenhenger enten det er ferie, helgeturer eller organiserte aktiviteter.

Depresjon. en er alltid sliten, irritert og sur. Barnet føler at hver gang det spør om noe er det til bry. Ligger på sofaen når barnet kommer hjem fra skolen. Barnet må finne seg mat selv mens den voksne forteller hvor plagsomt livet er.

Borderline. Barnet vet aldri hvor en har forelderen. Er hun sur eller blid i dag? Er hun sint, og hva er hun sint for og hvorfor er det som var tillatt i går forbudt i dag?

Etc etc

.

[Gjest ikke undertegnet]

Dette går verken på diagnose eller på innleggelse eller ikke.

Dette går på fungeringen som forelder.

Tre eksempler:

Sosial fobi. Går aldri på foreldremøter. Greier ikke stå på sidelinja når berne sparker fotball eller være på korpstreffet når barnet spiller. Barnet opplever aldri at forelderen er med ut i sosiale sammenhenger enten det er ferie, helgeturer eller organiserte aktiviteter.

Depresjon. en er alltid sliten, irritert og sur. Barnet føler at hver gang det spør om noe er det til bry. Ligger på sofaen når barnet kommer hjem fra skolen. Barnet må finne seg mat selv mens den voksne forteller hvor plagsomt livet er.

Borderline. Barnet vet aldri hvor en har forelderen. Er hun sur eller blid i dag? Er hun sint, og hva er hun sint for og hvorfor er det som var tillatt i går forbudt i dag?

Etc etc

En kan gjøre mye galt for ungene selv om en (selv eller andre) ikke definerer en som psyk da!!

Hos oss så har mannen min sosial fobi. Han er en av de du nevner. Orker bare av og til å stille opp, men han er veldig flink til å stille opp for dem på andre områder. Og hvis det er med mange voksne han kjenner, går det bra for han også. JEG derimot fungerer veldig bra sosialt.

Så er det den deprimerte delen. Der er det jeg som er 'synderen'. Dvs har blitt i de senere år, noe som sikkert er en følgeskade av å ha dratt lasset hele veien når det gjelder skole og fritidsaktiviteter for barna. Jeg er den du beskriver, bare ikke fullt så ille. Bare en sjelden gang. Min man derimot er født med godt humør og et lyst sinn. Han kan løfte opp meg (og barna hvis de trenger det) humørmessig.

Det siste punktet. Tja, har vel ikke vært perfekt bestandig der heller. Men ikke noe stort problem tror jeg!

---------

Det jeg vil fram til er at en får jo så dårlig samvittighet. VI har ødelagt barnas fremtid pga at vi er de vi er. Høres det ut som.

VI har derimot forklart barna hvorfor ting er som de er. Vi har udnerstreket at det ikke er deres feil. Vi sier unnskyld. Vet det ikke veier opp. Gjort er gjort og sagt er sagt. Men NOE må det vel telle når vi skal 'dømmes'.

Kjenner familier hvor det virker til å være verre tilstander enn hos oss, SELV OM foreldrene er (pr. definisjon) friske psykisk.

I ettertid har jeg skjønt at mine foreldre også led av slike problemer. Men de gjorde så godt du kunne. Det gjør også vi. Noe annet kan ingen gjøre.

Vi blir psyke av å skulle være så j..... perfekte alltid. Iallfall blir jeg det!