Hva med barna?

[Gjest deprimert med dårlig samvittighet]

Jeg er fryktelig deprimert for tiden og har det helt jævli. Har gått i terapi i to år men det har ikke hjulpet. Jeg har også forsøkt forskjellige antidepressiva som ikke har hjulpet.

Orker ingen ting og får så dårlig samvittighet for ungene. De går i barnehagen, jeg henter dem, vi spiser, de ser TV og så legger de seg. I helgene blir det mye TV og jeg ligger i senga og depper. Har spurt venner om hjelp og de sier at jeg må ta meg sammen. Har ingen familie og det offentlige har ikke ressurser.

Hva gjør dere andre som har det slik? Dette gjør ikke depresjonen bedre.

[soleil]

Det offentlige har ikke ressurser, sier du.

Men kommunen har ikke LOV til å nekte å hjelpe pga pengemangel. (Fusa-dommen, kan du gjerne vise til, om du trenger å argumentere for dette)

Barnevernet har plikt til å hjelpe familien deres om det er slik at barna ikke har det så greit pga din depresjon.

Besøkshjem, støttekontakt for å få barna ut av huset og ut på aktiviteter hadde det kanskje vært en hjelp i?

[Gjest deprimert med dårlig samvittighet]

Det offentlige har ikke ressurser, sier du.

Men kommunen har ikke LOV til å nekte å hjelpe pga pengemangel. (Fusa-dommen, kan du gjerne vise til, om du trenger å argumentere for dette)

Barnevernet har plikt til å hjelpe familien deres om det er slik at barna ikke har det så greit pga din depresjon.

Besøkshjem, støttekontakt for å få barna ut av huset og ut på aktiviteter hadde det kanskje vært en hjelp i?

Jeg har støttekontakt 4 timer i uka + en overnatting hver 14 dag. Men det er for lite i den situasjonen jeg er nå.

Føler livet er helt umulig. Orker ikke å gå ut, orker ikke å følge dem på bursdag, orker ikke leke og orker nesten ikke å snakke med dem.

Vil ikke sende dem mer bort men vil ha hjelp hjemme slik at jeg kan være sammmen med dem.

Samtidig har jeg store smerter i perioder. Men er redd for å spørre om mer hjelp fordi jeg er redd for at de finner meg uegnet som mor. Men de har bare meg og jeg føler at det ville vært en katastrofe for dem å bli sendt vekk.

De får reint tøy, mat hver dag og kos når de vil, men det er alt jeg makter for øyeblikket.

[Gjest Aina E]

Jeg skjønner problemet, men for at barna dine skal vokse opp med en trygg oppvekst og ikke slite resten av livet MÅ du faktisk ta deg sammen...

Jeg mener ikke at du skal "trylle bort" depresjonen, men se på dem, tenk at du elsker dem og si at du vil ut av dette.

Stå på ditt, ikke gi opp og ta kontakt med folk du stoler på først og fremst.

Jeg har god erfaring med barnevernet, men det er ikke alltid de forstår ting som de virkelig er og jeg skjønner din frykt.

Vil du ta kontakt med meg, kan du sende en mail: [email protected]

Jeg føler at det er mye å si, men at ikke alt passer seg her for alle andres ører...

Mvh.

[frosken]

Jeg skjønner problemet, men for at barna dine skal vokse opp med en trygg oppvekst og ikke slite resten av livet MÅ du faktisk ta deg sammen...

Jeg mener ikke at du skal "trylle bort" depresjonen, men se på dem, tenk at du elsker dem og si at du vil ut av dette.

Stå på ditt, ikke gi opp og ta kontakt med folk du stoler på først og fremst.

Jeg har god erfaring med barnevernet, men det er ikke alltid de forstår ting som de virkelig er og jeg skjønner din frykt.

Vil du ta kontakt med meg, kan du sende en mail: [email protected]

Jeg føler at det er mye å si, men at ikke alt passer seg her for alle andres ører...

Mvh.

Synes du skriver mange gode kommentarer for tiden!

[Gjest trrrish]

Synes du skriver mange gode kommentarer for tiden!

og du skriver gode kommentarer hele tiden:) :) :)

[Gjest anonymmusa]

Jeg har støttekontakt 4 timer i uka + en overnatting hver 14 dag. Men det er for lite i den situasjonen jeg er nå.

Føler livet er helt umulig. Orker ikke å gå ut, orker ikke å følge dem på bursdag, orker ikke leke og orker nesten ikke å snakke med dem.

Vil ikke sende dem mer bort men vil ha hjelp hjemme slik at jeg kan være sammmen med dem.

Samtidig har jeg store smerter i perioder. Men er redd for å spørre om mer hjelp fordi jeg er redd for at de finner meg uegnet som mor. Men de har bare meg og jeg føler at det ville vært en katastrofe for dem å bli sendt vekk.

De får reint tøy, mat hver dag og kos når de vil, men det er alt jeg makter for øyeblikket.

Du gir dem mat,rent tøy,kos. Det er kjempebra!

Det som kanskje er litt dumt, er at de ser så mye på tv og er litt passive...?

Har de lekekamerater de kan være ute med, være aktive med, altså få rørt på seg, så er det flott! Da sitter de ikke bare inne og ser på tv. Jeg synes ikke du trenger ha så dårlig samvittighet, om du gir dem kos, rent tøy og regelmessige måltider (ikke bare en middag).

Kanskje barna kan begynne på noe diverse aktiviteter som håndball, fotell, turn, speidern eller lignende, slik at de ikke blir for passive? Kanskje det kan hjelpe?

Jeg vokste selv opp med deprimert mor, men hun lot det ikke gå ut over meg. Ja, hun lå for det meste på rommet sitt. Men jeg lekte med venner, og da jeg ble eldre deltok jeg i korps,speider,foball osv, så jeg fikk aktivert meg.

[Gjest deprimert med dårlig samvittighet]

Jeg skjønner problemet, men for at barna dine skal vokse opp med en trygg oppvekst og ikke slite resten av livet MÅ du faktisk ta deg sammen...

Jeg mener ikke at du skal "trylle bort" depresjonen, men se på dem, tenk at du elsker dem og si at du vil ut av dette.

Stå på ditt, ikke gi opp og ta kontakt med folk du stoler på først og fremst.

Jeg har god erfaring med barnevernet, men det er ikke alltid de forstår ting som de virkelig er og jeg skjønner din frykt.

Vil du ta kontakt med meg, kan du sende en mail: [email protected]

Jeg føler at det er mye å si, men at ikke alt passer seg her for alle andres ører...

Mvh.

Har sendt mail.

[Gjest deprimert med dårlig samvittighet]

Du gir dem mat,rent tøy,kos. Det er kjempebra!

Det som kanskje er litt dumt, er at de ser så mye på tv og er litt passive...?

Har de lekekamerater de kan være ute med, være aktive med, altså få rørt på seg, så er det flott! Da sitter de ikke bare inne og ser på tv. Jeg synes ikke du trenger ha så dårlig samvittighet, om du gir dem kos, rent tøy og regelmessige måltider (ikke bare en middag).

Kanskje barna kan begynne på noe diverse aktiviteter som håndball, fotell, turn, speidern eller lignende, slik at de ikke blir for passive? Kanskje det kan hjelpe?

Jeg vokste selv opp med deprimert mor, men hun lot det ikke gå ut over meg. Ja, hun lå for det meste på rommet sitt. Men jeg lekte med venner, og da jeg ble eldre deltok jeg i korps,speider,foball osv, så jeg fikk aktivert meg.

Jeg orker rett og slett ikke å følge opp slike ting for tiden da avtaler og forventninger fra andre tar knekken på meg.

Ute går det ikke an å være, deter skøytebane alle steder

[Gjest deprimert med dårlig samvittighet]

Det offentlige har ikke ressurser, sier du.

Men kommunen har ikke LOV til å nekte å hjelpe pga pengemangel. (Fusa-dommen, kan du gjerne vise til, om du trenger å argumentere for dette)

Barnevernet har plikt til å hjelpe familien deres om det er slik at barna ikke har det så greit pga din depresjon.

Besøkshjem, støttekontakt for å få barna ut av huset og ut på aktiviteter hadde det kanskje vært en hjelp i?

Jeg har litt avlastning men føler at det er for lite i den situasjonen jeg er akkurat nå.

[Gjest anonymmusa]

Jeg orker rett og slett ikke å følge opp slike ting for tiden da avtaler og forventninger fra andre tar knekken på meg.

Ute går det ikke an å være, deter skøytebane alle steder

kan de ikke følge opp slike ting selv? det gjorde jeg........

[Gjest Aina E]

Synes du skriver mange gode kommentarer for tiden!

Heh. Takk - var det ironi, eller mente du det?

Jeg varierer jo litt i humøret og av og til blir det bare svada og "min egen humor", men som oftest prøver jeg å svare etter beste evne. Spesielt hvis det er noen som sliter og jeg vet jeg muuligens kan hjelpe.

[Gjest deprimert med dårlig samvittighet]

kan de ikke følge opp slike ting selv? det gjorde jeg........

De er for små, jeg bor ikke slik at de kan være ute alene.

[frosken]

Heh. Takk - var det ironi, eller mente du det?

Jeg varierer jo litt i humøret og av og til blir det bare svada og "min egen humor", men som oftest prøver jeg å svare etter beste evne. Spesielt hvis det er noen som sliter og jeg vet jeg muuligens kan hjelpe.

Hei:-)

Mente det! Har lagt merke til flere innlegg du har skrevet - blant annet om bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelser, diagnoseopptatthet - og barn. Synes du skriver reflektert - og med utgangspunkt i egne erfaringer på en måte som virker overbevisende:-)

[frosken]

og du skriver gode kommentarer hele tiden:) :) :)

Takk:-)

Håper du har det rimelig ok om dagen! Visste du forresten at jeg liker å svare på dine innlegg? Liker sinnatagger, jeg...

[Gjest Aina E]

Hei:-)

Mente det! Har lagt merke til flere innlegg du har skrevet - blant annet om bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelser, diagnoseopptatthet - og barn. Synes du skriver reflektert - og med utgangspunkt i egne erfaringer på en måte som virker overbevisende:-)

Jo, takk for det. Skal legge det i bakhuet hver gang noen prøver å si meg imot... ;-)

Hyggelig med sånne kommentarer, det gjør at jeg ikke føler meg nytteløs her jeg sitter og skriver til alle døgnets tider!

He, he. Ha en fin dag!