Om kusina mi - fagpersoner og/eller andre

[Silja]

Jeg har i det siste blitt veldig bekymra for kusina mi på elleve år. Hu har omtrent slutta og spise, og blir bare tynnere og tynnere. Foreldra hennes sier hu bare går igjennom en periode med dårlig matlyst, men kusina mi sier til meg at hu bevisst spiser lite fordi hu vil bli enda tynnere. Jeg har hatt anorexi siden jeg var ca 13-14 år, og begynner nå å bli redd for at jeg kan ha påvirka kusina mi til å slutte å spise. Jeg er jo selv veldig tynn, og har i perioder vært innlagt på sykehus fordi jeg var livtruende tynn. Nå sier kusina mi til meg at hennes mål i livet er å greie å bli enda tynnere enn det jeg noen gang har vært. Jeg får helt vondt inni meg når hu sier sånt, fordi da føler jeg meg personlig ansvarlig for at hu kanskje er blitt syk hu også. Prøver å fortelle henne at hu ikke må finne på å slutte å spise, og at det absolutt ikke er no lurt å være så tynn, men jeg vet jo at det blir veldig dobbelmoralskt å si sånn fordi hu ser jo at jeg selv gjør det motsatte av hva jeg sier.

Har prøvd å ta det opp med familien, men vi er i en såkalt "vellykket" familie, som for all del ikke vil prate om evt. problemer. Min spiseforstyrrelse har f.eks. i alle år blitt bortforklart og har stort sett aldri blitt snakket om. Selv ikke foreldra mine vil innrømme at jeg har anorexi... Tror det er derfor foreldra til kusina mi også prøver å bortforklare den dårlige appetitten hennes.

Jeg aner ikke hvordan jeg bør forholde meg til kusina mi lenger. Bør jeg ha minst mulig kontakt med henner slik at jeg påvirker henne i minst mulig grad? Eller skal jeg holde mest mulig kontakt med henne siden hu tydelig viser at hu liker å prate med meg om vanskelige ting? Jeg vil at hu skal føle at jeg svikter eller avviser henne heller. Foreldra hennes er jo åpenbart ikke i stand til å se datteren sine problemer, men bør jeg blande meg inn i deres måte å takle ting på? Og til slutt, kan virkelig en elleveåring få anorexi, eller er hu "for ung" til at det kan være no sånt enda?

Håper noen kan gi meg noen råd. føler liksom at dette er litt mitt ansvar, siden det kanskje er min skyld alt sammen...

Vennlig hilsen

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære Silja! Jeg skjønner godt at du er bekymret for din kusine. Barn i 11-års alderen kan også utvikle en spiseforstyrrelse. Det er viktig at du ikke tror at du er skyld i din kusines spiseproblem. Hver person og hver familie har sine historier og det er ikke noe fasitsvar på hvorfor akkurat du eller din kusine sliter med dette. Det er ofte komplisert og flere ting som spiller inn for at en datter/sønn/kusine/fetter får et problem. Jeg tror det er viktig at du holder kontakt med din kusine, da det kan se ut for at hun stoler på deg og vet at kanskje du er den eneste som forstår henne. Siden hun bare er 11år kan det kanskje være en løsning å si at du kan snakke med læreren hennes sammen med henne, eller en helsesøster på skolen. Jeg vet ikke om dere bor i nærheten av hverandre, hvis ikke er det også mulig å skrive et brev for henne eller sammen med henne til hennes lærer, til helsesøster eller foreldrene. Det er ofte at en helsesøster eller lærer kan være til god hjelp for å fortelle dette til foreldrene. Det kan være at dette også kan være noe som ville være en løsning for deg, dersom du føler at dine foreldre ikke vil innrømme/forstå ditt problem. Håper du kan hjelpe/støtte din kusine på veien videre. Det er viktig at hun får hjelp, samtidig må du passe på at du setter grenser for deg selv! Du er kusine og ikke behandler, du kan være en god støtte for henne i en vanskelig tid. Lykke til for dere begge og familiene deres i det videre arbeidet !

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege