Hvorfor?

[Gjest ikke undertegnet]

For å gjøre et fryktelig langt innlegg kort:

Jeg sliter med å finne meningen med det meste. Uansett hva jeg gjør eller skal gjøre, blir det bare halvveis. Grunnen er som oftest at jeg plutselig tenker; hva driver jeg med? Hva er vitsen?

Dette ligger alltid som en slags grunnpilar i alt jeg gjør og tenker, derfor får jeg ingen mening ut av noen ting. Mitt sosiale liv er fraværende. Jeg har kuttet kontakten med alle tidligere venner. Jo lenger tiden går, jo verre blir det.

Noen ganger kan jeg finne litt andre innfallsvinkler, f.eks. at livet bare er en forsmak på det som kommer etterpå, altså døden, eller hva man vil kalle det.

Men som sagt, alle gjøremål og andre ting rives i filler av disse idèene om hva som er vitsen.

Har forsåvidt alltid vært litt annerledes enn de fleste.

Aldri vært særlig sosial og liker meg alene, mest p.g.a alle forpliktelsene jeg slipper av å ha sosiale nettverk.

Jeg står på en måte i en glasskule helt for meg selv og ser verden går videre, at folk gjør ting de ikke engang vet hvorfor de gjør, en slags primitiv utnyttelse av lyster og behov man ikke tenker over hvorfor er der. Dette irriterer meg også grenseløst.

Kunne utdypet enda mer, men poenget er vel blitt gjort.