Han er nok ikke glad i meg lenger

[Gjest i dag er jeg anonym]

Jeg og mannen min har vært sammen i 15 år. Vi har 3 barn og nr 4 på vei.

De siste tre årene har jeg vært hjemme (sykemeldt og fødselspermisjon) Jeg tar meg av alt av husarbeid og matlaging etc. Når han kommer hjem fra jobb og har spist middag, sover han på sofaen før han så tar fjernkontrollen fatt og sitter foran tv´n resten av kvelden.

Sist høst skjedde det noe i livet mitt som gjorde at jeg ble deprimert. Jeg begynte med medisin og ble bedre. Medisinen måtte jeg kutte ut fordi jeg ble gravid. Så nå går jeg her og er gravid og deprimert. Jeg er ikke sur, og jeg driver ikke å kjefter. Men jeg er mye trist og lei meg. De siste månedene har været vært sånn at jeg har vært mye innendørs (jeg kjører ikke bil) Dette fører til at jeg blir isolert og føler meg veldig ensom. Og det hjelper ikke på humøret. I gårkveld begynte jeg å gråte, ble så utrolig lei meg uten at jeg egentlig kan sette fingeren på hva som utløste det.

Da sa mannen min til meg at hvis det var sånn jeg skulle være så gidder ikke han mere, man lever bare en gang som han sa.

Hva med meg da og mitt liv? Jeg har viet hele livet mitt til mann og barn. Hvorfor kan han ikke ha forståelse for at jeg sliter med kvalme? at jeg er trøtt og sliten, og har behov for mer hvile enn ellers (uten at jeg får det)

Jeg er så utrolig fristet nå til å kaste ham på dør. Hvis han tror han får det så mye bedre uten meg, så værsågod!

Eller kanskje han allerede har noe annet i kikkerten?

[Gjest i dag er jeg anonym]

Hvis jeg er helt ærlig med meg selv, så vet jeg at jeg er sjalu på jobben hans. Ja, jeg VET at jeg er urimelig! Men han har en trivelig arbeidsplass, og det er alltid en munter stemning der blandt kollegene. Og så sitter jeg hjemme og er deppa og alene. Mannen min er en veldig utadvendt person som er vittig og munter. Han "hater" sure folk. Og jeg klarer bare ikke å være lykkelig for tiden, og dermed så føler jeg at han hater meg.