Har deprimert mor..

[Gjest PetiteMoi]

Eg er 19 år, og mora mi har vert deprimert i over 3 år. Ho har vert innlagt på to institusjoner fire ganger. Eg har aldri blitt kontakta av noen av dei som har med behandlingen hennes å gjøre. Leste noe i bladet Psykisk Helse at det var viktig at barna blei "tatt med". Har det ikkje så lett pga dette, sliter mykje. Har to voksne(rådgiver på skolen og helsesøster) som eg snakker med. Dei er til stor hjelp for meg når ting ikkje går så greit, men det er jo begrensa kva dei kan hjelpe meg med.. Rådgiveren tok kontakt med psykologen til mora mi, men ho sa ho ikkje kunne snakke med meg.. Er eg uviktig? Føler meg sånn.. Har det noe å sei at eg er over 18? Artikler eg leser på internett handler om BARN som utsettes for omsorgsvikt pga psykisk sjuke foreldre, men det er jo ikkje det dette dreier seg om! er stor nok til å ta vare på meg sjøl, men trenger mamman min likevel.. Ho kan virke litt fraverande.. Opptatt av seg sjøl.. Då ho var innlagt fekk eg masse ekstra på skuldrene.. Trenger råd til kva eg kan gjøre! Orker ikkje sitte og se på lenger..

[willow]

jeg har ingen konkrete svar å komme med, ville bare gi deg min støtte og varme tanke. håper virkelig at du blir inkludert mer enn du er nå.du er jo tross alt en pårørende, og datteren hennes. jeg skulle ønske jeg hadde hatt kontakt med min mors behandler på noe tidspunkt. men det er en helt annen historie igjen. jeg synes du har en naturlig rett til å få vite hva det er som skjer...og da del i din mors behandling.

[elise-linnea]

jeg har ingen konkrete svar å komme med, ville bare gi deg min støtte og varme tanke. håper virkelig at du blir inkludert mer enn du er nå.du er jo tross alt en pårørende, og datteren hennes. jeg skulle ønske jeg hadde hatt kontakt med min mors behandler på noe tidspunkt. men det er en helt annen historie igjen. jeg synes du har en naturlig rett til å få vite hva det er som skjer...og da del i din mors behandling.

Det beste du kan gjøre for moren din, er å ta godt vare på deg selv. At du ikke blir involvert i behandlingen, er vel ikke så rart? Jeg mener, moren din er et voksent menneske som tilfeldigvis ble rammet av sykdom. Syns ikke det er så rart at hun ikke vil involvere deg i sine innerste tanker?

Jeg vet ikke helt hva du mener du kan bidra med, men la moren din beholde så mye stolthet og verdighet, som hun ellers ville blitt behandlet med. La henne forstå at du savner henne og ikke la henne gi slipp på ansvaret hun har som voksen. Som deprimert er det lett å bli selvsentrert, som du helt riktig beskriver. Ikke vær redd for å snakke om det som opptar deg, det har hun ikke vondt av.