Kjedsomhet, forakt og depresjon

[Cilien]

Hei - jeg har skrevet her litt før, men nå er det en stund siden. Jeg tror jeg er litt bedre nå, men samtidig så forstår jeg meg ikke på meg selv lenger. Jeg har insett at noe av det som faktisk gjør meg bedre, er å være med andre mennesker, med venner og familie. Men ofte kjeder jeg meg sånn med dem - eller føler meg så fremmed, som om alt de sier ikke når inn til meg, eller bare er....ja, kjedelig. Jeg synes at alle er overfladiske - men jeg vil jo ikke sitte og snakke om depresjonene mine hele tiden heller, det er ikke det -

Det er - jeg vet ikke, det er noe med at jeg på en måte har forandret meg i det siste, sikkert fordi jeg har hatt det så dårlig,og så føler jeg at verden skulle ha forandret seg litt også. Noe sånt.

Noe av det rareste, er at jeg føler en slags forakt for hun som var/er den beste venninnen min her jeg bor nå. Jeg føler en trang til å såre henne, på samme tid som jeg vet at hun er veldig gald i meg, og jeg er jo kjempeglad i henne også. Men av en eller annen grunn så prøver jeg å unngå henne. Det er en blanding av at jeg på den ene siden vil at hun, nettopp hun, skal SE at jeg har det vondt. Men samtidig vil jeg bare BORT fra henne.

Jeg synes at jeg oppfører meg helt forferdelig, og akjønner ikke hva jeg holder på med. Jeg ser meg selv på en måte utenfra, og jeg liker ikke det jeg ser. Jeg synes at denne fordømte DEPRESJONEN gjør meg til et egoistisk og selvopptatt menneske, og det ER jeg egentlig ikke. Men snart så forstår jeg ikke hvilken del av meg som er syk, og hva som er meg lenger. Alt blandes, og jeg husker ikke hvordan alt var før. Det har vart så lenge, og jeg føler at jeg mister meg selv - og dem jeg er glad i.