hvorfor gidder jeg i det hele tatt å prøve?

[Gjest viola]

Jeg er en jente som tydeligvis blir mislikt av alle. Har opplevd mobbing og utfrysing i ungdomstiden og det preger meg enda. Har ekstremt lav selvtillitt og det koster meg mye å ta iniativet til kontakt med andre. Jeg engster meg så fryktelig og blir så dypt såret ved hver avvisning jeg får selv om jeg burde kanskje være vant til det. En jente jeg såvidt kjenner hadde planlagt å gå ut så hadde bestevenninnen plutselig meldt avbud. Dum som jeg var sa jeg at jeg også kanskje skulle gå ut så vi kunne jo dra sammen. Det hele endte med at hun borforklarte seg med at vi heller kunne ta det en annen helg. Så har jeg også en venninne jeg av og til har foreslått å gjøre ting sammen med. En periode trefftes vi ofte men så har hun vært litt avvisende i det siste . Hun har sagt at hun sliter med sine ting og at det er grunnen. Men min dårlig selvtillitt gjør selvsagt at jeg tar det som nok en bekreftelse på at jeg er dum og teit og at det er noe galt med meg. Jeg virker absolutt ikke desperat. Heller motsatt , jeg er livredd for å virke påtrengende så jeg er alltid litt tilbaketrukket..

noen som har noen råd til hvordan jeg kan bli flinkere til det sosiale.

[mcdoo]

Heia viola!

Jeg syns ikke du er teit om det kan være til noen trøst... Syns du er koselig jeg.

De som fryser venner ut er ikke virkelige venner. Du fortjener noen bedre og det vil nok komme noen bedre også. Bare vent å se... Det med venner er sånn som kan forandre seg plutselig - tro meg. Hadde 3-4 venner for et år siden jeg, nå er vi en gjeng på nesten 20. Så det kommer når du minst venter det...

Vet ikke om dette var til hjelp, men jeg håper at det hjalp litt hvertfall...

God klem (om du vil ha),

[sprocket1365380446]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er også en sjel som aller helst bare vil sitte innerst i et hjørne for da slipper folk å se meg.

Jeg har alltid vært utenfor i klassen, mye pga problemene hjemme og det preger meg nå i voksen alder. Voksen og voksen, jeg føler meg enda som den lille jenta som er i fare for å bli tråkket ned av alle andre.

Og jeg er ekstremt redd for å bli sviktet og forlatt av de jeg er mest glad i, jeg er avhengig av dem for uten dem er jeg ensom og alene og livet er bare vondt.

Folk har forlatt meg i tur og orden, og jeg tror alltid at nye jeg møter også gjør det.

Jeg klarer meg rimelig bra i hverdagen men føler meg ofte veldig ensom.

Ofte har jeg ligget og grått på senga om kvelden fordi ingen i klassen har merket meg den dagen og hvis jeg har spurt om noe har ingen giddet å svare.

Slike ting er vonde å takle, og jeg tror du vet alt om det. Jeg skjønner deg så innmari godt at jeg nesten griner over tastaturet. Hvorfor er det sånn at noen av oss ganske enkelt ikke passer inn blant andre folk?

Du skriver at det koster deg utrolig mye å ta kontakt med folk og det gjør meg vondt for jeg hadde håpet at ingen andre enn meg behøvde å føle det sånn.

Jeg er noen ganger redd for å skrive innlegg her fordi jeg er redd alle her ser tvers gjennom meg og at de da vil hate meg og ikke gidde å svare på innleggene mine eller snakke med meg her. Jeg er også redd for å bli kritisert om kjente leser dette og kjenner meg igjen. Jeg håper ikke det.

Jeg klarer ikke å bli sett for om noen ser rett på meg og stiller meg spørsmål så er det det samme som at jeg stjeler oppmerksomhet og anerkjennelse som jeg ikke fortjener og ikke skulle hatt.

Jeg vet ikke om du føler det slik, men jeg spør meg om akkurat det samme.

Hvorfor gidder jeg i det hele tatt å prøve?