Psykiske lidelser, psykofarmaka og graviditet

[Bonni]

Jeg skriver igjen, jeg...

Har alltid drømt om å få barn, fordi jeg er svært glad i barn, og har beholdt "barnligheten" i meg. Jeg er ikke så altfor gammel, så forsåvidt har jeg god tid, tid til at mine psykiske plager er stabilisert og jeg fungerer tilnærmet normalt. Før det vil jeg finne det uetisk å få barn. Dessuten vil barnet da antakelig bli tatt fra meg, og det ville jeg ikke ha kunnet leve med.

Saken er den, at jeg er forlovet med en som har schizofreni, men som fungerer rimelig godt, selv om noen innleggelser i året er umulig å komme utenom. Derfor synes jeg det er ekstra viktig at iallefall jeg fungerer godt og kan være en stabil voksenperson for barnet. Et barn er tross alt noe du (forhåpentligvis) har hele ditt liv, og jeg vil alltid være dette barnets mor.

Problemet er at jeg er usikker på hvorvidt det går an å fortsette å ta medisiner under en graviditet (Seroquel), eller om det blir en avveiing hva som er mest belastende for barnet - en ustabil mor eller medisintilførsel.

Er det noen halvveis "trygge" psykosemedisiner man kan skifte til dersom man blir gravid og ønsker å fullføre svangerskapet?

Har noen erfaringer med å være psykisk syk,medisinbruker, gravid, og foreldre?

Er det egoistisk av meg å ville ha barn? Eller uetisk?

Hvor sannsynlig er det at barnevernet "står på døra" noen dager etter fødselen fordi barnefaren og jeg begge har psykosediagnoser? Vi er riktignok på bedringens vei, men det er ikke like lett å "bli kvitt" wn psykiatrisk diagnose som en somatisk...

Takknemlig for innspill er

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kort svart vil jeg bestemt si at det ikke er medisinene som er den begrensende faktor eller det som skal avgjøre om dere skal ha barn eller ikke. Det er først og fremst fungeringsevnen og stabiliteten i dagliglivet.

Jeg bruker å si til mine pasienter at de ikke bør planlegge barn før de har greid seg uten innleggelse sammenhengende i minst to år.