Deprimert. And thats it. Hjelp.

[Henriette1365380130]

Løpt hjem. Prøvd å løpe fra tårene, fra ropene, som egentlig ikke er tilstede. Ganske full, ganske likegyldig. Redd, skjelven, nervøs. Why me? kjenner saltvann farge kinnene mine mørke av mascaratårer. Alt er falskt. Finnes det i det hele tatt virkelighet enda? jeg er mislykket. En 16 år gammel jente, som allerede har prøvd å ta livet sitt utallige ganger, som forsvinner fra seg selv ved hjelp av dop. Noe så patetisk, ville jeg sagt i en alder av 12 år, og vært mye mer voksen enn det jeg er i dag. I hvertfall mer moden. K's choise - not an addict fyller holdet mitt . Jeg får vondt. Jeg passer inn i sangen. Jeg fryser. Har fått masse dritt slengt i tryneti dag. Om hvor dårlig jeg er i skoleteateret. jeg vil slutte, men jeg kan ikke. For da blir sjefene sure. Det er ikke frivillig, som de sier. Frivillig, hvis man vil ha en hel skole etter seg. Jeg vet jeg ikke fikser det, jeg vet det ikke går. Hvorfor kan de ikke la meg slutte? jeg vil slutte på skolen. hvorfor går jeg der at all? jeg lærer i grunn ingenting. Det eneste jeg tenker på er når jeg kommer hjem, om hvordan jeg skal legge meg i sengen. Hvordan jeg skal dø. Jeg takler ikke å ha en person som sjefer over meg. Jeg takler ikke den konstante mageknipen. Jeg takler ikke tårene, jeg takler ikke blodet som renner over armene mine lenger. Kanskje er dette et desperat rop om hjelp, siden jeg er full som faen, og har lite fornuft tilstede.

Jeg vil vekk fra mennesker. Isoleres. Leve et liv utenom livet. Jeg vil være død, men jeg er for redd. For redd til å kutte så dypt at sener og muskler blir skåret over. For nysgjerrig. Jeg klarer ikke å snakke med levende mennesker om hva jeg føler, jeg vet ikke engang om jeg vil. Hva vil de si? jeg tror ikke 1000 psykologtimer ville hjulpet meg, for jeg klarer ikke å ta samtaler inn. Det blir til at jeg sitter der med mine egne tanker og glaner. jeg tar det ikke inn. jeg lar dem snakek, så går jeg. Så er de fornøyde.. Medisiner, vil det hjelp meg? nei, jeg hadde sikkert bare tatt en slags overdose. Nå hører jeg hodet mitt rote rundt i ingenting. Jeg hører meg selv prate til meg selv, og jeg innser at jeg vil ha hjelp. På en eller annen måte.

Men hvordan?

[hotti1974]

Kjenner meg så utrolig godt igjen i innlegget ditt...med ett unntak:jeg drikker ikke og bruker ikke dop. Men jeg har prøvd.....

Du beskriver dine tanker om ingenting...om tårene...mine tårer renner mens jeg leser innlegget ditt...som du sier:en 12 åring ville vært mer voksen og logisk enn det jeg er..og jeg er 28!

Du skriver om samtalene dine der du lar de snakke og så er de fornøyde...så utrolig sant...

Jeg vil også dø....men jeg vil også leve.....

Leve for å ikke gå glipp av alt jeg håper skal bli livet mitt.....

Men også dø...for å slippe vonde tanker,tårene,klumpen i magen,angsten og følelsen av total ubrukelighet...

Noen ganger er det vanskelig å puste,bare gråter og gråter...skyver unna tankene...vil ikke kjenne på det vanskelige...det er for vondt....

Noen sier jeg må tenke på de som har det verre enn meg....men ingen har det verre når jeg har det vondt.Da er det jeg som føler,gråter og vil dø.Det er meg,og ingen annen da! Hvordan kan jeg tenke på all elendighet når jeg er så langt nede? Det legger jo bare mer dårlig samvittighet og negativitet over meg.

Du skal vite det,Henriette,at jeg føler det på samme måte og vet hvor vanskelig og sårt ting kan være....

Men vi er jo mennesker vi også!

[Dreggen]

har du prøvd icq, eller andre chatkanaler?? det funker for meg når jeg har det som værst, en glimrende mulighet til å få snakket ut om ting.

jeg stiller meg gjerne til disposisjon )

mitt icqnr. er 54158930

[hershel1365380410]

Du trenger definitivt noen å snakke med. Proffesjonell hjelp er det du trenger! Du skal vite det at det utrolig nok hjelper å prate med en psykiater. Da kan du få løst opp i tankene dine som ser ut til å ha floket seg sammen.

Jeg trodde ikke at det skulle hjelpe å snakke med noen. Det var før jeg hadde prøvd. Kunne ikke tenke meg at det skulle hjelpe. Kunne ikke se for meg hvordan det skulle kunne få ting bedre. Men nå tenker jeg annerledes. Etter å ha gått til psykiater fast en gang i uken i flere år har jeg erfart at DET HJELPER. Det er det eneste som er fast i livet mitt, og det føles veldig fint. Jeg har vært utrolig heldig å fått en psykiater som absolutt forstår meg. Og det sier ikke så rent lite ettersom det kan være en h....... jobb iblant.

Se om ikke du kan få en psykiater du også. Han/hun kan kanskje hjelpe deg med å få andre til å forstå hvordan du har det. Forstå at du ikke skal bli tvunget til noe som faktisk kan være skadelig for deg.

Jo fortere du får hjelp jo bedre kan livet ditt bli. Gå til legen og be han/hun gi deg en henvisning til psykolog/psykiater.

Du SKAL IKKE ha det så vondt som du har det nå. Du trenger noen til å støtte deg!

Klem fra meg!

[Henriette1365380130]

Du trenger definitivt noen å snakke med. Proffesjonell hjelp er det du trenger! Du skal vite det at det utrolig nok hjelper å prate med en psykiater. Da kan du få løst opp i tankene dine som ser ut til å ha floket seg sammen.

Jeg trodde ikke at det skulle hjelpe å snakke med noen. Det var før jeg hadde prøvd. Kunne ikke tenke meg at det skulle hjelpe. Kunne ikke se for meg hvordan det skulle kunne få ting bedre. Men nå tenker jeg annerledes. Etter å ha gått til psykiater fast en gang i uken i flere år har jeg erfart at DET HJELPER. Det er det eneste som er fast i livet mitt, og det føles veldig fint. Jeg har vært utrolig heldig å fått en psykiater som absolutt forstår meg. Og det sier ikke så rent lite ettersom det kan være en h....... jobb iblant.

Se om ikke du kan få en psykiater du også. Han/hun kan kanskje hjelpe deg med å få andre til å forstå hvordan du har det. Forstå at du ikke skal bli tvunget til noe som faktisk kan være skadelig for deg.

Jo fortere du får hjelp jo bedre kan livet ditt bli. Gå til legen og be han/hun gi deg en henvisning til psykolog/psykiater.

Du SKAL IKKE ha det så vondt som du har det nå. Du trenger noen til å støtte deg!

Klem fra meg!

tusen takk for klem og hyggelig innlegg.. jeg har prøvd å gå til psykolog, "går" der enda, men blir til at jeg bare avbestiller og avbestiller timer.. For jeg føler at de bare ser rart på meg, at de sitter der av tvang. For det er jo det de gjør? De sitter der og glaner rart på meg, og får masse penger. Kanskje jeg er uheldig med de jeg har. Ja, jeg har faktisk to. To tuppete damer som fniser og fniser støtt og stadig. Kanskje jeg skal få byttet. Takk for forslaget :)

[Henriette1365380130]

Kjenner meg så utrolig godt igjen i innlegget ditt...med ett unntak:jeg drikker ikke og bruker ikke dop. Men jeg har prøvd.....

Du beskriver dine tanker om ingenting...om tårene...mine tårer renner mens jeg leser innlegget ditt...som du sier:en 12 åring ville vært mer voksen og logisk enn det jeg er..og jeg er 28!

Du skriver om samtalene dine der du lar de snakke og så er de fornøyde...så utrolig sant...

Jeg vil også dø....men jeg vil også leve.....

Leve for å ikke gå glipp av alt jeg håper skal bli livet mitt.....

Men også dø...for å slippe vonde tanker,tårene,klumpen i magen,angsten og følelsen av total ubrukelighet...

Noen ganger er det vanskelig å puste,bare gråter og gråter...skyver unna tankene...vil ikke kjenne på det vanskelige...det er for vondt....

Noen sier jeg må tenke på de som har det verre enn meg....men ingen har det verre når jeg har det vondt.Da er det jeg som føler,gråter og vil dø.Det er meg,og ingen annen da! Hvordan kan jeg tenke på all elendighet når jeg er så langt nede? Det legger jo bare mer dårlig samvittighet og negativitet over meg.

Du skal vite det,Henriette,at jeg føler det på samme måte og vet hvor vanskelig og sårt ting kan være....

Men vi er jo mennesker vi også!

jeg er "glad" jeg ikke er alene, samtidig som det er trist. Og du har rett, når man først er nede, er det vanskelig å tenke at folk har det verre. Det hjelper ikke meg å tenke på andres smerte

jeg håper det går bedre med deg, mange tanker fra meg til deg, i hvertfall. Og en klem, om du vil ha