kjærlighetssorg

[hotti1974]

Jeg er 28 år med ett fast forhold bak meg.Objektivt sett er jeg vel det man vil kalle "normal" Hvorfor har jeg da problemer i forhold til menn? Har alltid forelsket meg dypt og langvarig...men vet at jeg "kveler"min utkårede. Blir så utrolig intens..og er veldig sjalu,noe som er veldig vondt. Jeg føler meg som en tenåring,ser ikke andre enn "ham".Som oftest vil de ikke ha meg,blir da deprimert og lei meg og dyrker sorgen.

Har nå vært innteressert i en gutt i 2 år. Vi hadde et lite forhold,men han gikk tilbake til eksen som han har et barn med. Tenkte som så at han kanskje kom tilbake,da vi etter hvert innledet forholdet på nytt. Etter 2 år fikk jeg plutselig beskjed om at han hadde kjøpt hus sammen med kjæresten,og det bare 3 dager etter at vi hadde vært "sammen".Jeg forstår såpass at jeg har blitt lurt og utnyttet,men dette hjelper ikke på følelsene. Vi jobber sammen og ser hverandre hver dag.Han er en gutt av få ord...sier ikke mye...men tenker desto mer. Er vel d andre vil kalle "utspekkulert" Men uansett vil han ikke slippe meg,han vil ha i pose og sekk.Det hører med til historien at jeg er veldig "dumsnill",har lett for å tro på folk,uten å stille spørsmålstegn ved noe. Jeg vet alt som er feil i forholdet vårt,hvis det kan kalles det,men ser ikke muligheten til å gjøre noe med det.Dyrker kjærlighetssorgen og driver folk rundt meg til vannvidd med sutring og tårer over "ham"

Noen som har et godt råd til meg? Hva gjør jeg? Vil finne tilbake til den glade og positive jenta jeg engang var.

Hva gjør jeg for å klare å tenke annerledes,når jeg føler at jeg bare har energi til å tenke negativt? Tenker meg bare lengre og lengre ned...er jeg ikke noe verd? Er jeg for tjukk?Er jeg ikke verd å elske? Når blir det min tur til å finne en som er glad i meg tilbake? Selv syns jeg det høres ut som en unge som ikke får viljen sin....men jeg er 28 år og skal etter sigende være voksen av meg.Når jeg bør tenke positivt,tenker jeg heller negativt fordi det ikke tar like mye energi. Lar være å se fakta i øynene,fordi det er bedre inni meg å tenke på at det kanskje blir oss likevel.Det blir jo ikke det!!

Hva skal jeg gjøre? Trenger hjelp....

[toti]

Hei hotti, Jeg har lest ditt innlegg og forstår din fortvilelse og fustrasjon.Jeg er også oppe i liknende situasjon og kjenner meg selv igjen. Det første jeg må si er at det er ingen ting i veien med deg,det som er dumt med personer som oss er at vi har et stort hjerte som ikke alle takler,det blir rett og slett for mye følelser og ærlighet. Jeg har det også på den måten at jeg blir så opptatt av mine følelser at jeg støter vekk personen jeg er glad i med mas.Dessuten mister jeg konsentrasjonen til de gjøremål jeg skal og må gjøre,og da blir fellen så enda større.Det tipset jeg kan gi deg i ditt tilfelle slik du beskriver er for det første at du kutter ham ut.Han skor seg på dine følelser og har full kontroll over deg og er ikke snill.Min filosofi etter og ha vært gjennom en del forhold, er at forhold blir en kamp mellom viljer. Og dette blir større og større hvis en kommer skjevt ut. Den trøsten jeg kan gi deg og meg er at det er flere som er oppe i liknende situasjoner. Og man klarer alltid og finne lyset i tunnelen,det tar bare litt tid Vi får holde hverandre oppdatert.Dersom du går inn på samliv,vil du finne et innlegg om min situasjon,under fortvilet,hva skal jeg gjøre.Du må kanskje lete litt da det er gammelt innlegg. Stå på!

[Gjest appendix]

Hvis du trenger hjelp så burde du jo oppsøke hjelp. Psykolog feks.

Du har noen personlighetstrekk som du sliter med. Det trenger du hjelp over lenger tid til å få snudd.

Er selv godtroende, naiv, dumsnill, konfliktsky (så sant jeg ikke starter konflikten selv) osv. Men har fått god hjelp ved å prate med profesjonelle. Ikke like lett å innrømme sine feil og avsløre sine dårlige sider til venninner, familie eller bekjente. Det blir mer som å tape ansikt. Når en blir sikrere på seg selv, kan en lettere vise svakhet også overfro kjente.