Ensom

[Gjest skytt]

Hei

Er 34 år, og har vært deprimert i snart ett år. Har noen selvmordsforsøk bak meg, og har hatt samtaler med psykolog og psykiater i denne perioden. Nå har jeg selv valgt og slutte med tabletter og er nå fri for disse.

Plutselig har jeg fått det over meg til tider at jeg er så ensom. Kan sitte på jobb og føler meg helt alene, og har bare lyst til og ta en overdose.

Ellers har jeg familie, men må til tider forsvinne inn i et annet rom for og få være litt alene, noe som jeg også føler behov for.

Kan noen fortelle meg om dette er vanlig?

Har også den siste tiden blitt litt fæl til og ty til alkohol, om det er helg eller ukedag. Kan noen gi meg et råd på dette? Eller fortelle hvorfor jeg gjør det.

Hilsen en fortvilet

3 barns mor

[toti]

Hei Skytt; Har lest innlegget ditt. Jeg vil først anbefale deg å kutte helt ut med å drikke i tide og utide. Dette gjør at problemene dine bare vil øke til uante høyder.

Tenk på hva barna dine betyr for deg og ser på deg som støttepilaren i sitt liv.Dersom du har ensomhet i din livssituasjon vil jeg anbefale å få snakke ut om dette med dine nærmeste. Du skriver at du har familie men ikke om du mener en mann i hjemmet. Dersom det er tilfellet bør du snakke med ham,for det er den værste ensomheten,forøvrig bør du snakke med resten av familien også.Det hjelper.

Dessuten kan du begynne å gå spaserturer,komme deg ut blandt folk.Bruk dette forumet til å holde deg selv og oss oppdatert,lykke til. Klem fra også en skytt!

[hershel1365380410]

Jeg har det på samme måte som du. Til tider føler jeg meg utrolig ensom selv om også jeg har familie. Det er rart, for selv om jeg føler meg ensom så ønsker jeg også å være alene. Det er ikke slik alltid, for det er tider da jeg skulle ønske at jeg hadde venner og folk som jeg kunne være sammen med å ha det fint sammen med. Ensomhet kan være grusomt. Og det hjelper absolutt ikke å se hvor sosiale andre mennesker kan være.

Jeg vet ikke hvor vanlig dette er, men jeg ser for meg at det er ganske utbredt blandt folk som lider av psykiske lidelser. Det kan være innmari vanskelig å være sammen med andre når hodet ikke henger helt med! Når jeg er deprimert velger jeg å være ensom og ikke ha kontakt med andre mennesker. Da trekker jeg meg inn i skallet mitt og slipper ingen andre inn. Men jeg skulle ønske at jeg kunne ha en venn som jeg kunne dele tanker med, både positive og negative.

Selv om du er ensom synes jeg at du skulle ta litt hensyn til barna dine ved ikke å drikke. Barn merker det veldig fort og blir lett redde. Det skal ikke så mye til før barn merker at du er forandret og det kan virke veldig skremmende på dem. Ikke drikk når barna dine er tilstede. Prøv å finne andre måter å lindre dine vonde følelser på. Noe som ikke går ut over dem. Vær litt snill med deg selv også selv om du har det vondt.

[Gjest appendix]

Å være ensom vil vel si at en ikke har anledning til å skaffe seg selskap selv om en ønsker det.

Hvis en har mulighet til å være sammen med andre, men velger å være alene, er en ikke ensom. En trives bare i eget selskap.

Jeg har det slik i perioder. Nå er jeg i en 'tenkefase' og jeg blir sliten av å hele tiden forholde meg til andre. Trives alene. Jeg sitter heller alene hjemme enn å ringe en venninne eller noen i familien. Av eget valg. Men det er godt å vite at jeg har mange jeg kan ringe til hvis jeg _vil_.

I andre perioder er jeg sosialt aktiv, ordner jentefester, ber på lunsj, avtaler kafebesøk osv. Men nå foretrekker jeg å gå på kafe alene, shoppe alene osv.

Av og til tar jeg kontakt med folk bare for at andre ikke skal oppfatte meg som en enstøing og miste lysten til å ha noe med meg å gjøre.

Jeg treffer andre damer seks kvelder hver måned via syforening og diverse foreninger. Det er mer enn nok for meg. Da trenger jeg i tillegg til de jeg bor sammen med, bare å prate litt med folk på butikken eller gatelangs når jeg går tur.

Tror det er et sunnhetstegn at en liker seg 'alene med seg selv'!

Men kanskje du følte at du ikke hadde noen å kontakte. Husker ikke helt ordlyden i innlegget ditt. Da er å melde seg inn i foreninger tingen. Da forplikter du deg ikke så personlig og det blir ikke så slitsomt og så vanskelig å utebli av og til. Du må by mer på deg selv når du er bare sammen med et eller et par mennesker, og det har ikke jeg bestandig ork til.