Jeg er usynlig.....

[Gjest Pepper og salt]

Slik virker det nesten. Som om alt som har med mine behov er helt usynlig for alle rundt meg. Eneste gangen det blir synlig er hvis jeg kjefter og roper for å 'forsvare mine rettigheter'. Det er slitsomt.

Kan grunnen være at jeg _ser_ så snitt og ufarlig ut. Så folk kalkulerer med at slik _er_ jeg også. Et menneske som ikke protesterer. Som en kan behandle dårlig uten å bli straffa for det.

Får bestandig tilbakemelding på at jeg, når folk blir kjent med meg, er helt annerledes enn de trodde. De trodde jeg var forsiktit og forsagt. Men sannheten er at jeg er ei hissig kruttønne. Skjønner ikke at det kan være så usynlig.

Er jeg en ulv i fåreklær?

Noen som kjenner seg igjen?

Samme innen for helsevesenet/hjelpeapparatet. Jeg får ikke hjelp før jeg drar til noe skikkelig verbalt. Høflig fremstilling av egen problemstilling blir aldri tatt hensyn til. Derfor har jeg erfart at jeg må oppføre meg bøllete for å oppnå noe. Det liker jeg ikke så godt.

Hmmm.