Depresjon hos barn?

[Gjest undrende_far]

Min eldste datter mottar nå hjelp fra BPU for tristhet og depresjon. Hun er 9 år. Av de kjennetegn som beskrives om depresjon, ser jeg også noen tegn hos min yngste datter. Hun er 4 år.

Spørsmål:

Kan et barn på 4 år utvikle depresjon? Eller er det andre ting som synliggjøres?

[Gjest undrende_far]

Det jeg registrerer hos min yngste datter er tristhet, kraftige reaksjoner på avvisning og når jeg sier nei, tydelige spisevegringer. Hun spiser lite men drikker en del vann. Hun virker ikke intresert i sine leker, som om hun ikke har noe forhold til dem.

[happy1365380345]

Jeg blir så forferdelig trist av innlegget ditt og når jeg tenker på situasjonen du og din ex er i, og hvordan dette nå rammer barna deres hardt.

En 9 og 4-åring som normalt sett skulle hoppet rundt glade og fornøyde og uten særlige bekymringer. Huff og huff

Dessuten synes jeg du er farlig opptatt av å diagnostisere alle rundt deg.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg blir så forferdelig trist av innlegget ditt og når jeg tenker på situasjonen du og din ex er i, og hvordan dette nå rammer barna deres hardt.

En 9 og 4-åring som normalt sett skulle hoppet rundt glade og fornøyde og uten særlige bekymringer. Huff og huff

Dessuten synes jeg du er farlig opptatt av å diagnostisere alle rundt deg.

Enig med happy, jeg ble også fryktelig, fryktelig lei meg da jeg leste dette. Barn på 4 og 9 år skal ha det godt leke og sprette. Vokse og trives.

Håper virkelig undrende far får hjelp til barna sine.

De beste ønsker fra en far til en annen.

[Gjest ikke undertegnet]

Enig med happy, jeg ble også fryktelig, fryktelig lei meg da jeg leste dette. Barn på 4 og 9 år skal ha det godt leke og sprette. Vokse og trives.

Håper virkelig undrende far får hjelp til barna sine.

De beste ønsker fra en far til en annen.

!!!

[Gjest undrende_far]

Jeg blir så forferdelig trist av innlegget ditt og når jeg tenker på situasjonen du og din ex er i, og hvordan dette nå rammer barna deres hardt.

En 9 og 4-åring som normalt sett skulle hoppet rundt glade og fornøyde og uten særlige bekymringer. Huff og huff

Dessuten synes jeg du er farlig opptatt av å diagnostisere alle rundt deg.

Du sier jeg diagnostiserer alle rundt meg? kanskje det virker slik? For meg er det egentlig mer viktig å få satt ord på hva som skjer, nomenklaturen er mindre viktig.

Desverre for mitt tilfelle er de diagnostiske beskrivelser som må til (om min ex) også av en slik karakter at mange vegrer seg for å benytte dem. Grunnene for det kan vel være så mange, men den i mine øyne missforståtte toleransen enkelte tilkjennegir, har de 12 siste årene lært meg jeg ikke kan ta hensyn til.

Noen væremåter kan bare ikke aksepteres. Bare den som er villig til å ofre sine egne barn for ikke å virke inntolerant kan påstå noe slikt.

Jeg har satt en grense, nå er det barnas beste som gjelder og ikke en voksens syklige problemer.

[Angela1365380318]

Det jeg registrerer hos min yngste datter er tristhet, kraftige reaksjoner på avvisning og når jeg sier nei, tydelige spisevegringer. Hun spiser lite men drikker en del vann. Hun virker ikke intresert i sine leker, som om hun ikke har noe forhold til dem.

Ikke la henne drikke for mye vann, da blir hun ikke sulten og spiser derfor ikke.

Ha klare og rene grenser, slik at hun (de) har noe å forholde seg til, gjør det helt tydelig at du er glade i dem begge og ikke kommer til å svikte dem. Forklar på forhånd, at du er like glade når du er sint på dem, men må kjefte når de gjør noe galt.

Også vil eg oppfordre dem til å leke, hjelp dem gjrene i gang selv, pass på at de har et minimum av sosialt nettverk rundt seg, men om de er "slitne" så ikke la de få for mye av dette. Inviter feks kusine eller tidligere bestevenner på besøk en gang i blandt og sørg for at de har det koselig sammen.

Hvet om et tilfelle av skilsmisse der barna ble overlatt til tv, etter at foreldrene skilte lag. Dette var bare for en periode, men sitter sterkt i barna enda, de har et stort behov for å underholdes og leker ikke særlig mye selv.

Selv synest eg at en avkobling ofte hjelper på tunge dager, frisk luft og sol er super medisin. Dere kan også dra i svømmehallen eller andre uten om det vanlige ting, som gjør at barna kommer seg litt ut og får tenke på noe annet.

Det er ganske naturlig at barn reagerer på en skilsmisse, la de få sørge. Men om dette ikke går over eller i allefall går ned i grad så ville eg oppsøkt hjelp- også til den minste.

Synest det er flott at du som far oppdager og bryr deg om barna dine sine problemer!

[Gjest undrende_far]

Ikke la henne drikke for mye vann, da blir hun ikke sulten og spiser derfor ikke.

Ha klare og rene grenser, slik at hun (de) har noe å forholde seg til, gjør det helt tydelig at du er glade i dem begge og ikke kommer til å svikte dem. Forklar på forhånd, at du er like glade når du er sint på dem, men må kjefte når de gjør noe galt.

Også vil eg oppfordre dem til å leke, hjelp dem gjrene i gang selv, pass på at de har et minimum av sosialt nettverk rundt seg, men om de er "slitne" så ikke la de få for mye av dette. Inviter feks kusine eller tidligere bestevenner på besøk en gang i blandt og sørg for at de har det koselig sammen.

Hvet om et tilfelle av skilsmisse der barna ble overlatt til tv, etter at foreldrene skilte lag. Dette var bare for en periode, men sitter sterkt i barna enda, de har et stort behov for å underholdes og leker ikke særlig mye selv.

Selv synest eg at en avkobling ofte hjelper på tunge dager, frisk luft og sol er super medisin. Dere kan også dra i svømmehallen eller andre uten om det vanlige ting, som gjør at barna kommer seg litt ut og får tenke på noe annet.

Det er ganske naturlig at barn reagerer på en skilsmisse, la de få sørge. Men om dette ikke går over eller i allefall går ned i grad så ville eg oppsøkt hjelp- også til den minste.

Synest det er flott at du som far oppdager og bryr deg om barna dine sine problemer!

Takk _Angela!

Jeg gjør det meste av det du beskriver. Desverre ser jeg i snitt barna bare 2-3 dager i måneden. De ble desverre flyttet til sin mor sommeren 2002! Det var da problemene startet. Deres mor har dessverre psykiske problemer og "vil ikke" se at barna har problemer som følge av hennes "omsorg". men nå er barnevernet koblet inn og det er de som har kontaktet BUP. De har vel selv sett at noe er fryktelig galt.

Nå skal jeg kanskje ha barna i vinterferien og da får jeg håpe de kan hente seg inn igjen. De savner sin 3 søster (min stedatter) som bor med meg og min kone i dag. Tror de ser frem til å være sammen alle tre!

[Angela1365380318]

Takk _Angela!

Jeg gjør det meste av det du beskriver. Desverre ser jeg i snitt barna bare 2-3 dager i måneden. De ble desverre flyttet til sin mor sommeren 2002! Det var da problemene startet. Deres mor har dessverre psykiske problemer og "vil ikke" se at barna har problemer som følge av hennes "omsorg". men nå er barnevernet koblet inn og det er de som har kontaktet BUP. De har vel selv sett at noe er fryktelig galt.

Nå skal jeg kanskje ha barna i vinterferien og da får jeg håpe de kan hente seg inn igjen. De savner sin 3 søster (min stedatter) som bor med meg og min kone i dag. Tror de ser frem til å være sammen alle tre!

Lykke til, og håper du får se barna mer fremover;-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

En fireåring kan utvikle en depresjon.

Jeg anbefaler at du rådspør deg hos behandleren til ditt andre barn. Kanskje denne også kan se på fireeåringen.