sprekker ekteskapet?

[Gjest lobo]

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 3 år. Vi har giftet oss, og har et barn på 1 år. Ting skjedde veldig fort med oss, men alt føltes så naturlig og riktig, så vi lurte ikke mye på det.

Nå sitter jeg her og lurer på om det er i ferd med å sprekke.

Jeg er veldig glad i mannen min, men innser at lidenskapen er borte mine følelser har endret seg. Jeg ser på ham mer som en god venn. Jeg vet at han elsker meg over alt og han er verdens snilleste. Jeg ser faktisk for meg å kunne leve livet sammen med ham, og jeg skulle ønske at jeg elsket ham på den riktige måten, men jeg klarer ikke å føle den store kjærligheten. Dette er ikke noe "nytt", jeg har innsett det over en tid, men har nesten fortrengt det og prøvd å late som ingenting. Men det går jo selvfølgelig ikke. Vi har sex kanskje 1 gang i mnd. og jeg føler at det er helt feil hver gang. Jeg føler meg så råtten ovenfor mannen min, som jeg unner det beste i verden.

Jeg føler meg som verdens største taper. Det hadde kanskje ikke vært så vanskelig var det bare oss. Men vi har et barn som fortjener to foreldre som kunne holde sammen. Jeg er selv skilsmissebarn, og er så redd for at det skal få noen neg. konsekvenser for barnet vårt hvis vi skiller lag.

Jeg er ikke i tvil om at vi ville klare å finne beste løsning på omsorg og slike ting, men jeg gråter bare ved tanken på å rive opp. Jeg tror ikke jeg klarer å leve sånn som dette. Har ikke motet meg opp til å si noe til mannen min, -vet ikke om jeg skal. Bør jeg?

Hjelp meg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?

[Gjest lobo]

Jeg har vært sammen med mannen min i snart 3 år. Vi har giftet oss, og har et barn på 1 år. Ting skjedde veldig fort med oss, men alt føltes så naturlig og riktig, så vi lurte ikke mye på det.

Nå sitter jeg her og lurer på om det er i ferd med å sprekke.

Jeg er veldig glad i mannen min, men innser at lidenskapen er borte mine følelser har endret seg. Jeg ser på ham mer som en god venn. Jeg vet at han elsker meg over alt og han er verdens snilleste. Jeg ser faktisk for meg å kunne leve livet sammen med ham, og jeg skulle ønske at jeg elsket ham på den riktige måten, men jeg klarer ikke å føle den store kjærligheten. Dette er ikke noe "nytt", jeg har innsett det over en tid, men har nesten fortrengt det og prøvd å late som ingenting. Men det går jo selvfølgelig ikke. Vi har sex kanskje 1 gang i mnd. og jeg føler at det er helt feil hver gang. Jeg føler meg så råtten ovenfor mannen min, som jeg unner det beste i verden.

Jeg føler meg som verdens største taper. Det hadde kanskje ikke vært så vanskelig var det bare oss. Men vi har et barn som fortjener to foreldre som kunne holde sammen. Jeg er selv skilsmissebarn, og er så redd for at det skal få noen neg. konsekvenser for barnet vårt hvis vi skiller lag.

Jeg er ikke i tvil om at vi ville klare å finne beste løsning på omsorg og slike ting, men jeg gråter bare ved tanken på å rive opp. Jeg tror ikke jeg klarer å leve sånn som dette. Har ikke motet meg opp til å si noe til mannen min, -vet ikke om jeg skal. Bør jeg?

Hjelp meg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?

[Gjest delayman]

Dessverre så har nok forholdet deres alle de symptomene eller indikasjonene som tilsier at et brudd er nær forestående, og når barnet er så lite, så er det mye lettere enn det blir hvis dere venter noen år.

Lykke til!

[Gjest delayman]

Dessverre så har nok forholdet deres alle de symptomene eller indikasjonene som tilsier at et brudd er nær forestående, og når barnet er så lite, så er det mye lettere enn det blir hvis dere venter noen år.

Lykke til!

[Gemini]

Hva med å gjøre et par forsøk på å finne tilbake til det som gjorde at dere falt for hverandre i utgangspunktet, til lidenskapelige følelser og alt det du mener er borte?

Kanskje har det blitt borte på veien i stress & mas og våkenetter?

Kanskje en tur til varmere breddegrader - bare dere to - en uke eller to kunne være noe? (Skaff barnevakt!)

Evt. et samlivskurs, besøk hos familierådgiver eller noe lignende?

Dere har vel egentlig ikke noe å tape ved å prøve?

[Gemini]

Hva med å gjøre et par forsøk på å finne tilbake til det som gjorde at dere falt for hverandre i utgangspunktet, til lidenskapelige følelser og alt det du mener er borte?

Kanskje har det blitt borte på veien i stress & mas og våkenetter?

Kanskje en tur til varmere breddegrader - bare dere to - en uke eller to kunne være noe? (Skaff barnevakt!)

Evt. et samlivskurs, besøk hos familierådgiver eller noe lignende?

Dere har vel egentlig ikke noe å tape ved å prøve?

[Gjest delayman]

Hva med å gjøre et par forsøk på å finne tilbake til det som gjorde at dere falt for hverandre i utgangspunktet, til lidenskapelige følelser og alt det du mener er borte?

Kanskje har det blitt borte på veien i stress & mas og våkenetter?

Kanskje en tur til varmere breddegrader - bare dere to - en uke eller to kunne være noe? (Skaff barnevakt!)

Evt. et samlivskurs, besøk hos familierådgiver eller noe lignende?

Dere har vel egentlig ikke noe å tape ved å prøve?

Du vet like godt som meg at de forslagene du kommer med, historisk sett, ikke har hatt mye effekt over tid på et labert ekteskap.

Egentlig er det VELDIG få som lykkes med slike "ytre" endringer, og jeg syns ikke man bør skape urealistiske forventninger til slike tiltak, det er å lure folk!

[Gjest delayman]

Hva med å gjøre et par forsøk på å finne tilbake til det som gjorde at dere falt for hverandre i utgangspunktet, til lidenskapelige følelser og alt det du mener er borte?

Kanskje har det blitt borte på veien i stress & mas og våkenetter?

Kanskje en tur til varmere breddegrader - bare dere to - en uke eller to kunne være noe? (Skaff barnevakt!)

Evt. et samlivskurs, besøk hos familierådgiver eller noe lignende?

Dere har vel egentlig ikke noe å tape ved å prøve?

Du vet like godt som meg at de forslagene du kommer med, historisk sett, ikke har hatt mye effekt over tid på et labert ekteskap.

Egentlig er det VELDIG få som lykkes med slike "ytre" endringer, og jeg syns ikke man bør skape urealistiske forventninger til slike tiltak, det er å lure folk!

[Gemini]

Du vet like godt som meg at de forslagene du kommer med, historisk sett, ikke har hatt mye effekt over tid på et labert ekteskap.

Egentlig er det VELDIG få som lykkes med slike "ytre" endringer, og jeg syns ikke man bør skape urealistiske forventninger til slike tiltak, det er å lure folk!

Spar meg for kommentarer som "Du vet like godt som meg at... historisk sett... " - vi har alle våre ulike erfaringer og meninger, dessuten har jeg ikke studert ekteskap generelt sett i et historisk perspektiv...

JEG synes bare man skylder seg selv og barnet/barna å gjøre litt ekstra selv om forholdet skranter. Ikke at man skal holde sammen for ENHVER pris for barnas skyld, men heller ikke gi opp ved første motbakke - som jeg synes det ser ut til at en del gjør - uten at jeg mener at det nødvendigvis er tilfelle når det gjelder lobo.

Det er mye som kan se ut til å ha blitt borte på veien, men som man kan klare å finne tilbake til, bare man setter av TID til å være kjærester, ikke bare foreldre, arbeidstakere og alle andre roller man gjerne vil bekle hele tiden. DET er nemlig en ganske klassisk felle, at barna blir satt i førsterekke, og man skal rekke så mye annet, at man rett og slett ikke får tid til å pleie forholdet. Og kjærligheten TRENGER pleie for å kunne leve... :-)

[Gemini]

Du vet like godt som meg at de forslagene du kommer med, historisk sett, ikke har hatt mye effekt over tid på et labert ekteskap.

Egentlig er det VELDIG få som lykkes med slike "ytre" endringer, og jeg syns ikke man bør skape urealistiske forventninger til slike tiltak, det er å lure folk!

Spar meg for kommentarer som "Du vet like godt som meg at... historisk sett... " - vi har alle våre ulike erfaringer og meninger, dessuten har jeg ikke studert ekteskap generelt sett i et historisk perspektiv...

JEG synes bare man skylder seg selv og barnet/barna å gjøre litt ekstra selv om forholdet skranter. Ikke at man skal holde sammen for ENHVER pris for barnas skyld, men heller ikke gi opp ved første motbakke - som jeg synes det ser ut til at en del gjør - uten at jeg mener at det nødvendigvis er tilfelle når det gjelder lobo.

Det er mye som kan se ut til å ha blitt borte på veien, men som man kan klare å finne tilbake til, bare man setter av TID til å være kjærester, ikke bare foreldre, arbeidstakere og alle andre roller man gjerne vil bekle hele tiden. DET er nemlig en ganske klassisk felle, at barna blir satt i førsterekke, og man skal rekke så mye annet, at man rett og slett ikke får tid til å pleie forholdet. Og kjærligheten TRENGER pleie for å kunne leve... :-)

[Gjest delayman]

Spar meg for kommentarer som "Du vet like godt som meg at... historisk sett... " - vi har alle våre ulike erfaringer og meninger, dessuten har jeg ikke studert ekteskap generelt sett i et historisk perspektiv...

JEG synes bare man skylder seg selv og barnet/barna å gjøre litt ekstra selv om forholdet skranter. Ikke at man skal holde sammen for ENHVER pris for barnas skyld, men heller ikke gi opp ved første motbakke - som jeg synes det ser ut til at en del gjør - uten at jeg mener at det nødvendigvis er tilfelle når det gjelder lobo.

Det er mye som kan se ut til å ha blitt borte på veien, men som man kan klare å finne tilbake til, bare man setter av TID til å være kjærester, ikke bare foreldre, arbeidstakere og alle andre roller man gjerne vil bekle hele tiden. DET er nemlig en ganske klassisk felle, at barna blir satt i førsterekke, og man skal rekke så mye annet, at man rett og slett ikke får tid til å pleie forholdet. Og kjærligheten TRENGER pleie for å kunne leve... :-)

Skilsmisser er etter min mening et sunnhetstegn i samfunnet, men det er fritt opp til deg å mene noe annet.

[Gjest delayman]

Spar meg for kommentarer som "Du vet like godt som meg at... historisk sett... " - vi har alle våre ulike erfaringer og meninger, dessuten har jeg ikke studert ekteskap generelt sett i et historisk perspektiv...

JEG synes bare man skylder seg selv og barnet/barna å gjøre litt ekstra selv om forholdet skranter. Ikke at man skal holde sammen for ENHVER pris for barnas skyld, men heller ikke gi opp ved første motbakke - som jeg synes det ser ut til at en del gjør - uten at jeg mener at det nødvendigvis er tilfelle når det gjelder lobo.

Det er mye som kan se ut til å ha blitt borte på veien, men som man kan klare å finne tilbake til, bare man setter av TID til å være kjærester, ikke bare foreldre, arbeidstakere og alle andre roller man gjerne vil bekle hele tiden. DET er nemlig en ganske klassisk felle, at barna blir satt i førsterekke, og man skal rekke så mye annet, at man rett og slett ikke får tid til å pleie forholdet. Og kjærligheten TRENGER pleie for å kunne leve... :-)

Skilsmisser er etter min mening et sunnhetstegn i samfunnet, men det er fritt opp til deg å mene noe annet.

[Gjest bebba]

Dessverre så har nok forholdet deres alle de symptomene eller indikasjonene som tilsier at et brudd er nær forestående, og når barnet er så lite, så er det mye lettere enn det blir hvis dere venter noen år.

Lykke til!

For all del, prøv først familierådgivning eller hva nå det måtte være. Du beskriver dette ekteskapet som det er mye å bygge på. Lykke til.

[Gjest bebba]

Dessverre så har nok forholdet deres alle de symptomene eller indikasjonene som tilsier at et brudd er nær forestående, og når barnet er så lite, så er det mye lettere enn det blir hvis dere venter noen år.

Lykke til!

For all del, prøv først familierådgivning eller hva nå det måtte være. Du beskriver dette ekteskapet som det er mye å bygge på. Lykke til.

[bjørn]

Ettåringen vil jeg tro er mer fleksibel og mindre bevisst hva som skjer, så skal dere skille lag er det bedre nå enn om 5 år.

Men HVORFOR?

Har du gått til en psykolog eller en terapeut for å få bedre innsikt i dine egne følelser? Du kan være bittert skuffet over et eller annet, eller kan ha følt deg presset inn i ekteskapet, du har kanskje andre seksuelle drømmer enn de du kan leve ut med mannen din osv osv.

Få nå klarhet i dette, så godt du kan, aller først! Det kan til og med være noe så enkelt som kroppslukt. Eller at du aldri har elsket mannen din, bare syntes du måtte elske ham fordi han var snill og fordi han elsket deg.

Forhåpentligvis finner du mer ut om deg selv og dine følelser. Da kan du ta dem opp med mannen din, eller dere kan sammen gå til en familierådgiver.

LA DEG IKKE lure til å tro at slik du lever nå er å ta hensyn til NOEN. Et skuespill som dette, et halvveis liv, er et svik mot deg selv, mot mannen din og mot barnet. Du er bare tro mot din egen feighet, og det er ikke mye å være stolt av.

Jeg har prøvd det i 30 år. Og jeg skammer meg dypt over hva jeg har gjort, selv om jeg nå er ute av rollespillet.

[bjørn]

Ettåringen vil jeg tro er mer fleksibel og mindre bevisst hva som skjer, så skal dere skille lag er det bedre nå enn om 5 år.

Men HVORFOR?

Har du gått til en psykolog eller en terapeut for å få bedre innsikt i dine egne følelser? Du kan være bittert skuffet over et eller annet, eller kan ha følt deg presset inn i ekteskapet, du har kanskje andre seksuelle drømmer enn de du kan leve ut med mannen din osv osv.

Få nå klarhet i dette, så godt du kan, aller først! Det kan til og med være noe så enkelt som kroppslukt. Eller at du aldri har elsket mannen din, bare syntes du måtte elske ham fordi han var snill og fordi han elsket deg.

Forhåpentligvis finner du mer ut om deg selv og dine følelser. Da kan du ta dem opp med mannen din, eller dere kan sammen gå til en familierådgiver.

LA DEG IKKE lure til å tro at slik du lever nå er å ta hensyn til NOEN. Et skuespill som dette, et halvveis liv, er et svik mot deg selv, mot mannen din og mot barnet. Du er bare tro mot din egen feighet, og det er ikke mye å være stolt av.

Jeg har prøvd det i 30 år. Og jeg skammer meg dypt over hva jeg har gjort, selv om jeg nå er ute av rollespillet.

[Gjest lobo]

Ettåringen vil jeg tro er mer fleksibel og mindre bevisst hva som skjer, så skal dere skille lag er det bedre nå enn om 5 år.

Men HVORFOR?

Har du gått til en psykolog eller en terapeut for å få bedre innsikt i dine egne følelser? Du kan være bittert skuffet over et eller annet, eller kan ha følt deg presset inn i ekteskapet, du har kanskje andre seksuelle drømmer enn de du kan leve ut med mannen din osv osv.

Få nå klarhet i dette, så godt du kan, aller først! Det kan til og med være noe så enkelt som kroppslukt. Eller at du aldri har elsket mannen din, bare syntes du måtte elske ham fordi han var snill og fordi han elsket deg.

Forhåpentligvis finner du mer ut om deg selv og dine følelser. Da kan du ta dem opp med mannen din, eller dere kan sammen gå til en familierådgiver.

LA DEG IKKE lure til å tro at slik du lever nå er å ta hensyn til NOEN. Et skuespill som dette, et halvveis liv, er et svik mot deg selv, mot mannen din og mot barnet. Du er bare tro mot din egen feighet, og det er ikke mye å være stolt av.

Jeg har prøvd det i 30 år. Og jeg skammer meg dypt over hva jeg har gjort, selv om jeg nå er ute av rollespillet.

Hvordan skal jeg kunne fortelle mannen min at jeg ikke elsker ham på den måten lenger???

Jeg har vel kanskje aldri gjort det. Følte bare at alt rundt oss var så riktig, og jeg ville så gjerne at dette skulle være det "store"

På en måte føles det godt å bare erkjenne dette for meg selv. Jeg er mye deprimert og føler at dette er mye medvirkende årsak.

Hvordan skal jeg ta det opp med han?

Hva skal jeg si???

[Gjest lobo]

Ettåringen vil jeg tro er mer fleksibel og mindre bevisst hva som skjer, så skal dere skille lag er det bedre nå enn om 5 år.

Men HVORFOR?

Har du gått til en psykolog eller en terapeut for å få bedre innsikt i dine egne følelser? Du kan være bittert skuffet over et eller annet, eller kan ha følt deg presset inn i ekteskapet, du har kanskje andre seksuelle drømmer enn de du kan leve ut med mannen din osv osv.

Få nå klarhet i dette, så godt du kan, aller først! Det kan til og med være noe så enkelt som kroppslukt. Eller at du aldri har elsket mannen din, bare syntes du måtte elske ham fordi han var snill og fordi han elsket deg.

Forhåpentligvis finner du mer ut om deg selv og dine følelser. Da kan du ta dem opp med mannen din, eller dere kan sammen gå til en familierådgiver.

LA DEG IKKE lure til å tro at slik du lever nå er å ta hensyn til NOEN. Et skuespill som dette, et halvveis liv, er et svik mot deg selv, mot mannen din og mot barnet. Du er bare tro mot din egen feighet, og det er ikke mye å være stolt av.

Jeg har prøvd det i 30 år. Og jeg skammer meg dypt over hva jeg har gjort, selv om jeg nå er ute av rollespillet.

Hvordan skal jeg kunne fortelle mannen min at jeg ikke elsker ham på den måten lenger???

Jeg har vel kanskje aldri gjort det. Følte bare at alt rundt oss var så riktig, og jeg ville så gjerne at dette skulle være det "store"

På en måte føles det godt å bare erkjenne dette for meg selv. Jeg er mye deprimert og føler at dette er mye medvirkende årsak.

Hvordan skal jeg ta det opp med han?

Hva skal jeg si???

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "lobo".

Jeg håper du klarer å "kvinne" deg opp til å snakke med mannen din om dine samlivsproblemer.

Jeg forstår at du er redd for å sprekke denne byllen i redsel for å avdekke et eventuelt brudd med mannen din. Men er det ikke værre å holde dette skjult?

Det kan jo hende at dere kan komme i dialog og kanskje oppklare forholdene, avdekke misforståelser og løse konfliktene. Er dere motivert for å bruke tilbud om parterapi?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "lobo".

Jeg håper du klarer å "kvinne" deg opp til å snakke med mannen din om dine samlivsproblemer.

Jeg forstår at du er redd for å sprekke denne byllen i redsel for å avdekke et eventuelt brudd med mannen din. Men er det ikke værre å holde dette skjult?

Det kan jo hende at dere kan komme i dialog og kanskje oppklare forholdene, avdekke misforståelser og løse konfliktene. Er dere motivert for å bruke tilbud om parterapi?