Om måter å bli kvitt depresjon på

[Gjest ikke undertegnet]

Har forstått at hvis depresjonen er forårsaket av feil i hjernen, så hjelper ikke kun terapi. DA må en ha piller. Det skjønner jeg. Det er da en kroppslig sykdom som gir psykiske utslag.

Men så er det de av oss som har depresjon fremkalt av ting en har vært utsatt for. Selv så har jeg det slik. Da må jo det som hjelper være å forandre situasjonen rundt deg så godt du kan og terapi for å unngå å havne i en slik situasjon igjen (de gangene du selv kan ha noen innvirkning på det) og hjelp til å lære seg å takle livets sleivspark som du selv ikke kan forutse og forhindre (dødsfall, sykdom, tap av jobb osv).

Men jeg oppfatter det slik at legene ikke skiller på disse to typene av depresjon før de skriver ut piller. Løsningen på depresjon = piller, ferdig med det.

Jeg gikk for pilleløsningen, siden jeg ikke visste det jeg vet i dag. Føler at det har ødelagt mer enn det har hjulpet meg. Jeg ble flat i stemningsleiet, følte verken glede eller sorg, og fikk dermed heller ikke bearbeidet problemer og sorg. Men jeg fikk masse bivirkninger og la på meg tjue kg. Ble altså helsefarlig overvektig, noe som jeg fortsatt er. Dette har slitt veldig på meg.

Jeg skjønner at tanken bak at jeg skulle gå på piller, var at jeg skulle blir raskere arbeidsdyktig (tjene samfunnet). Men etter flere år er jeg fortsatt ikke det.

Kunne det ikke hende at hvis jeg fikk sørget i fred uten krykkepiller SÅ ville jeg kommet meg tilbake i arbeid etter kanskje to år. Det hadde jo samfunnet tjent på! Nå har det gått seks år.

Vet at ingen kan si at det ville gått slik. Men ingen kan heller si at det IKKE ville gått slik. Problemet er at jeg blir jo uglesett i behandlingsapparatet når jeg filosoferer over slike ting.

Er det ingen behandlere som er åpen for en slik tankegang da?

Det synes jeg egentlig er litt rart. Eller er det trygdekontoret som bestemmer at legene ikke får lov til å la pasienten få en slik sjanse?

Alle pasienter skal følge en behandlingsmal enten det passer dem eller ikke. Skjemaer skal fylles ut i korrekt rekkefølge osv. Ingen rom for individualitet.

Blir egentlig litt trist av å tenke på det. Vi er jo ingen helt like. Da må det jo bli feil når alle skal behandles likt?

Kommentarer NHD?

[Gjest tod]

Jeg tror ikke det er så enkelt at man kan dele depresjoner inn i _enten_ reine biologiske depresjon eller reint psykolgisk betinga. Som regel er det nok en god blanding, det tror jeg også de fleste leger tror. Piller vil kunne hjelpe uansett hva som er årsaken.

[Gjest ansvar for eget liv]

Som pasient har du rett til å si nei til medikamentell behandling hvis du ikke ønsker det. Selv om man er psykisk syk er man ikke viljeløs. Som pasient bør man være ganske sterk og kritisk til hva myndighetene mener er best for en. Selv har jeg valgt å greie meg uten medisiner og det går bra. Man må ta ansvar for sitt eget liv og velge det man føler er best for en selv. Det er dokumentert at trening er like bra eller bedre en antidepressiva. Hva med å begynne å mosjonere og spise sunnere? Hvis du er veldig overvektig kan du kanskje begynne å gå en liten tur hver dag eller så ofte du orker (helst over en halv time). Du kan bli medlem på et treningsstudio nær deg. Det er en god invistering selv om det kan høres dyrt ut. Det er visst noen som heter Aktiv på dagtid hvis du ikke er i jobb. De har ulike treningstilbud til folk som er uføre og arbeidsløse. Sykling og svømming er også gode alternative treningsformer som ikke er for belastende for kroppen. Når du kommer ut i frisk luft og får brukt kroppen din, samt at du tar vare på deg selv og spiser sunt, tror jeg dette vil kanskje gi deg det du trenger for å tenke meg positivt på fremtiden. Du blir sprekere og slankere og vil trives bedre med deg selv. Jeg snakker av egen erfaring. Nå skal jeg snart dra på spinning som jeg syntes er veldig gøy. Ha det!

[Gjest ikke undertegnet]

Som pasient har du rett til å si nei til medikamentell behandling hvis du ikke ønsker det. Selv om man er psykisk syk er man ikke viljeløs. Som pasient bør man være ganske sterk og kritisk til hva myndighetene mener er best for en. Selv har jeg valgt å greie meg uten medisiner og det går bra. Man må ta ansvar for sitt eget liv og velge det man føler er best for en selv. Det er dokumentert at trening er like bra eller bedre en antidepressiva. Hva med å begynne å mosjonere og spise sunnere? Hvis du er veldig overvektig kan du kanskje begynne å gå en liten tur hver dag eller så ofte du orker (helst over en halv time). Du kan bli medlem på et treningsstudio nær deg. Det er en god invistering selv om det kan høres dyrt ut. Det er visst noen som heter Aktiv på dagtid hvis du ikke er i jobb. De har ulike treningstilbud til folk som er uføre og arbeidsløse. Sykling og svømming er også gode alternative treningsformer som ikke er for belastende for kroppen. Når du kommer ut i frisk luft og får brukt kroppen din, samt at du tar vare på deg selv og spiser sunt, tror jeg dette vil kanskje gi deg det du trenger for å tenke meg positivt på fremtiden. Du blir sprekere og slankere og vil trives bedre med deg selv. Jeg snakker av egen erfaring. Nå skal jeg snart dra på spinning som jeg syntes er veldig gøy. Ha det!

Jeg driver med alt du lister opp. Vet mye om hva jeg kan gjøre og bør gjøre. Problemet er at det kommer dårlige perioder hvor jeg (pga kroppslige begrensninger) ikke lenger kan trene på helsestudio. Heller ikke gå noe særlig tur. Så sniker depresjonen seg på pga denne forverrede situasjonen. Deretter slår spiseforstyrrelsen til. Den dårlige perioden kommer jeg så ut av mange kilo tyngre.

Hver gang kroppen bedrer seg og 'det lysner' må jeg begynne langt under der jeg var energimessig og mange kilo tyngre. Nok en gang. Så trener jeg meg opp, både kropp og psyke, og begynner å føle meg bra. Så helt utenf orvarsel begynner en dårlig kroppslig peridoe igjen. Og så er sirkelen sluttet.

Prøver å tenke positivt. Gjøre positive ting. Men det er lettest i bra perioder dessverre.

Og det med at du kan velge om du vil ha medisiner er en sannhet med modifikasjoner. jeg valgte bort medisiner og dermed forsvant sykemeldingen også. Er du avhengig av 'trygdepenger' av en eller annen art, må du være 'snill' ellers så kan du bli fratatt rettigheter.

[happy1365380345]

Hei

Har opplevd mye av det samme som deg og i likhet med deg synes jeg at SSRI-preparatene ofte er det eneste tilbudet man får.

Det finnes ikke alternativer, uten at man skal være nødt til å vente i lang kø.

Når man endelig får annen hjelp - så starter de på det samme kjøret - pilleløsningen.

Jeg stod i mot i ett år og skulle da over på rehabilitering og hadde ennå ikke fått tilbud hos psykolog. Jeg følte presset fra alle kanter. Og ja man kan si at det er bare å stå i mot, men det føles ikke slik der du sitter da. Du føler egentlig på en måte at du nekter å ta imot den hjelpen du kan få, men slik er det jo ikke. Man vil ha annen hjelp.

Jeg har forsøkt SSRI, ble sykere. Da fikk jeg hjelp!!!

I dag har jeg en kjempeflink psykriater som jeg har gått hos i 1 1/2 år og vi jobber kognitivt. Jeg tar ingen medikamenter og jobber meg gjennom hverdagen på min måte.

Det er tungt, men jeg vet at det er den eneste, og riktige måten å gjøre det på for meg

Og endelig har jeg, fordi jeg ikke tåler SSRI, sluppet presset og fått aksept på å bruke den tiden det faktisk tar for å bli bedre og mer funksjonell igjen.

[Gjest ansvar for eget liv]

Jeg driver med alt du lister opp. Vet mye om hva jeg kan gjøre og bør gjøre. Problemet er at det kommer dårlige perioder hvor jeg (pga kroppslige begrensninger) ikke lenger kan trene på helsestudio. Heller ikke gå noe særlig tur. Så sniker depresjonen seg på pga denne forverrede situasjonen. Deretter slår spiseforstyrrelsen til. Den dårlige perioden kommer jeg så ut av mange kilo tyngre.

Hver gang kroppen bedrer seg og 'det lysner' må jeg begynne langt under der jeg var energimessig og mange kilo tyngre. Nok en gang. Så trener jeg meg opp, både kropp og psyke, og begynner å føle meg bra. Så helt utenf orvarsel begynner en dårlig kroppslig peridoe igjen. Og så er sirkelen sluttet.

Prøver å tenke positivt. Gjøre positive ting. Men det er lettest i bra perioder dessverre.

Og det med at du kan velge om du vil ha medisiner er en sannhet med modifikasjoner. jeg valgte bort medisiner og dermed forsvant sykemeldingen også. Er du avhengig av 'trygdepenger' av en eller annen art, må du være 'snill' ellers så kan du bli fratatt rettigheter.

Jeg syntes det er synd at helsepersonellet gir så lett medisiner istedenfor å følge deg opp når du mest trenger det. Hvis du hadde fått ekstra hjelp i de vanskeligste periodene kunne du kanskje blitt bedre. Det virker som om leger gir så lett medisiner uten å spørre om hva pasienten trenger.