dissosiativ stumhet...

[sprocket1365380446]

Jeg fikk denne diagnosen for noen måneder siden da jeg ikke har snakket på et halvt år. Jeg bare lurer på om det er flere som er innom doktoronline som har dette symptomet, trenger ikke være at du ikke snakker, jeg har hørt om folk som mister andre funksjoner som å gå for eksempel. Det skjer helt plutselig og kan ikke forklares som noe somatisk. Det er alvorlige psykiske traumer som ligger bak. Er det noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver og som kunne tenke seg å dele sine opplevelser og erfaringer med meg, så er jeg her ganske ofte.

Problemet mitt er å bli tatt på alvor og bli akseptert som den jeg er fordi folk mener at det bare burde vært lett nok å snakke. Feilen er at det ikke er det. Jeg er heldig som har gode venner som ikke svikter meg likevel, men ville gjerne hørt fra andre i samme situasjon.

[Gjest ikke undertegnet]

Hvis det er det som kan defineres som en 'psykisk sperre' så har je fått det når det gjelder ting jeg gjorde for mye av før. Kroppen tåler ikke NOE av det mer før den reagerer ved å svikte helt, jeg blir helt nummen og kraftløs og svimmel i hodet og må bare sette meg ned.

Det gjelder ting som å ha dårlig tid, gjøre ting til faste tider, ha flere avtaler etter hverandre pluss mange praktiske ting. Særlig stryke tøy (av en eller annen merkelig grunn), da kommer tårene før strykejernet er varmt. Presser jeg meg til å stryke det jeg skal da, kan jeg ligge resten av dagen.

Noe dritt er det! Jeg får høre ofte at jeg må jo bare ta meg sammen. Noe annet er det ikke å gjøre! Av helsepersonell også. Lurer på om de sier det til folk som har benbrudd og kreft også? 'Du, nå har du surra for lenge med den kreften der, ta deg sammen og blir frisk!'.

[sprocket1365380446]

Hvis det er det som kan defineres som en 'psykisk sperre' så har je fått det når det gjelder ting jeg gjorde for mye av før. Kroppen tåler ikke NOE av det mer før den reagerer ved å svikte helt, jeg blir helt nummen og kraftløs og svimmel i hodet og må bare sette meg ned.

Det gjelder ting som å ha dårlig tid, gjøre ting til faste tider, ha flere avtaler etter hverandre pluss mange praktiske ting. Særlig stryke tøy (av en eller annen merkelig grunn), da kommer tårene før strykejernet er varmt. Presser jeg meg til å stryke det jeg skal da, kan jeg ligge resten av dagen.

Noe dritt er det! Jeg får høre ofte at jeg må jo bare ta meg sammen. Noe annet er det ikke å gjøre! Av helsepersonell også. Lurer på om de sier det til folk som har benbrudd og kreft også? 'Du, nå har du surra for lenge med den kreften der, ta deg sammen og blir frisk!'.

Godt sagt det siste der, det med kreft og sånn. Jeg vet ikke om det er det samme. Fra før har jeg en dissosiativ lidelse og kort fortalt er det en måte å flykte på for å takle store traumatiske hendelser i barndommen. Problemet er bare at kroppen fortsetter å flykte selv mange år etter at faren er over, for eksempel fordi den fornemmer lukt eller lyd eller bilder av hendelsen mange år tidligere.

Stumheten min ble utløst av en hendelse som gjorde meg så hjelpeløs at jeg ikke klarte snakke mer, i alle fall ikke med stemmen. Jeg skriver og kommuniserer med hjelpemidler men det er også alt.

Behandleren min sier at det er ikke mitt bevisste jeg som ikke vil snakke for hadde jeg villet hadde jeg ikke kunnet gjøre det sånn uten videre. Dette er et forsvar som ikke jeg kan råde over, jeg må være trygg først.

Men å ta seg sammen? Hvor ofte har jeg ikke prøvd det da?

[frosken]

Hvis det er det som kan defineres som en 'psykisk sperre' så har je fått det når det gjelder ting jeg gjorde for mye av før. Kroppen tåler ikke NOE av det mer før den reagerer ved å svikte helt, jeg blir helt nummen og kraftløs og svimmel i hodet og må bare sette meg ned.

Det gjelder ting som å ha dårlig tid, gjøre ting til faste tider, ha flere avtaler etter hverandre pluss mange praktiske ting. Særlig stryke tøy (av en eller annen merkelig grunn), da kommer tårene før strykejernet er varmt. Presser jeg meg til å stryke det jeg skal da, kan jeg ligge resten av dagen.

Noe dritt er det! Jeg får høre ofte at jeg må jo bare ta meg sammen. Noe annet er det ikke å gjøre! Av helsepersonell også. Lurer på om de sier det til folk som har benbrudd og kreft også? 'Du, nå har du surra for lenge med den kreften der, ta deg sammen og blir frisk!'.

De med kreft og andre alvorlige sykdommer får stort sett beskjed om å klare seg som best de kan. Ofte gis de mange færre anledninger til å snakke om hvordan de har det, enn mennesker med psykiske lidelser...

[Gjest appendix]

De med kreft og andre alvorlige sykdommer får stort sett beskjed om å klare seg som best de kan. Ofte gis de mange færre anledninger til å snakke om hvordan de har det, enn mennesker med psykiske lidelser...

Ja, men det er ikke mangel på hjelp som er mitt problem. Det som er tyngst for meg er at det ikke ser ut som om helsevesenet godtar det som feiler meg (spiseforstyrrelser, angst og depresjon mm) som en sykdom. Du føler deg som en som klager uten grunn.

Har du kreft, brukket arm, en tarmlidelse, øresus, åreknuter, høyt blodtrykk mm mm, så er det opplest og vedtatt at du er syk, du er godtatt som 'trengende' pasient med en godkjent lidelse. Om du får hjelp er en annen sak.

Men det er det der med å være usynlig syk på en måte som ikke synes på prøver. DET er enerverende.

[Dorthe]

Ja, men det er ikke mangel på hjelp som er mitt problem. Det som er tyngst for meg er at det ikke ser ut som om helsevesenet godtar det som feiler meg (spiseforstyrrelser, angst og depresjon mm) som en sykdom. Du føler deg som en som klager uten grunn.

Har du kreft, brukket arm, en tarmlidelse, øresus, åreknuter, høyt blodtrykk mm mm, så er det opplest og vedtatt at du er syk, du er godtatt som 'trengende' pasient med en godkjent lidelse. Om du får hjelp er en annen sak.

Men det er det der med å være usynlig syk på en måte som ikke synes på prøver. DET er enerverende.

Helsevesenet har problemer med å godta alt som ikke synes på røntgenbilde eller blodprøver, enten det er fysisk eller psykisk.