Har jeg gjort noe dumt nå?

[Gjest for anledningen; miss piggy.]

Jeg er en jente på 28 som har slitt med til tider alvorlige depresjoner de siste 6-8 årene. Bodde sentralt på østlandet inn til for halvannet år siden og fikk god behandling i psykiatrien der. Så flyttet jeg tilbake til hjemstedet mitt på en annen kant av landet, et lite sted med 4000 innbyggere.

Problemet mitt ligger i at jeg antagelig sluttet for tidlig i behandlingen. Jeg følte meg frisk da jeg sluttet og flyttet, men det har kommet "sigende" på meg igjen. Jeg fikk ikke mer hjelp fra trygdekontoret i kommunen jeg flyttet til, og måtte ut i jobb igjen for å klare meg økonomisk og merket snart at jeg ikke skulle ha vært i jobb, ble mer og mer deprimert ut over høsten i fjor og nå er det helt jævlig.

Dette er som sagt et lite sted med et legekontor med gjennomtrekk. Det er bare en "fast" lege, de andre er vikarer for vikarer for turnuskandidater osv. Jeg har han ene faste som fastlege, men der er det jo fire ukers ventetid. All kommunikasjon foregår på telefon, og han skriver ut sykemelding, men det er også det eneste. Nå skulle han sende en hasterekvisisjon til den kommunale psykologen sa han, men det er flere måneder siden og jeg har ikke hørt noe mer.

Jeg begynner å bli litt redd for at jeg gjorde noe dumt når jeg flyttet fra østlandet. Det virket som om psykiatrien der "virket". Jeg følte meg ivaretatt der. Her er det akkurat som om det ikke er noe "system på rotet.."

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, følte bare for å skrive litt, for jeg er litt frustrert for tiden. Jeg blir bare gående sykemeldt uten at noe mer blir gjort, og er redd for at det kan gå galt. Har gode dager og VELDIG dårlige dager, og begynner rett og slett å bli litt redd meg selv.

Hva er deres erfaringer med psykiatrien i byer i forhold til på "landet"? Funker det ikke på små plasser??

[sprocket1365380446]

Jeg flyttet selv fra en liten by i Troms hvor jeg hadde et rimelig bra psykiatritilbud med ansvarsgruppe og dagsenter og dagavdelinger osv. til et sted langt ned på kartet, nærmere bestemt vestfold. Jeg følte meg frisk og trodde jeg skulle klare det men måtte likevel tilbake i gamle rutiner som behandling osv.

Nå sliter jeg for å få de samme tilbudene her nede for jeg har hatt en lengre periode med depresjon og selvskadingstanker (nå skal det sies at jeg IKKE har skada meg på nesten ett år).

Det jeg savner her er det jeg hadde nordpå, de samme tilbudene. Det fungerte ikke der heller til tider, de tilbudene man hadde hadde man måttet bruke mye tid å krefter på å få. I psykiatrien har de en holdning at folk under en viss alder er for unge til å få hjelp, de fatter ikke at ei jente på et par og tyve år tenker på noe annet enn gutter og fester, faktisk helt andre temaer som for eksempel å overleve i seg selv og med seg selv.

Man får ikke hjelp fordi man er for ung. Og jeg er redd for å få hjelp også fordi jeg er redd det skal bli brukt mot meg den dagen jeg har omsorg for et barn.

"Du kan ikke ta vare på ungen for du har vært dårlig tidligere og kan bli det igjen".

Jeg vet ikke om dette brevet hjelper deg noe, men det er i alle fall en utsugsvifte for meg, føler jeg.

For psykiatrien generellt har mange mangler og åpenbare feil.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror jeg kjenner norsk psykiatri rimelig godt.

Det finnes ingen generelle regler for hvor det fungerer bra og dårlig etter om det er store eller små steder. Det finnes gode opplegg i deler av enkelte storbyer og langt ute på landet. Det samme gjelder for dårlig fungering.