å kutte seg

[helga1365380152]

jeg driver å kutter meg veldig ofte på armene for å få tankene til så forsvinne for en liten stund. Er nesten blitt avhengig..liker å se på alt blodet som fosser ut.. men vil så gjerne slutte...er jo ikke akkurat pent med armer fulle av arr da. Noen som har noen gode råd til hvordan man skal greie å slutte med å kutte seg selv?

[Gjest et tips bare.....]

søk hjelp(kontakt fastlegen din så kan hun/han henvise deg til psykolog)!

hvis du har psykolog så fortell om det..du skal ikke behøve skade deg for å lette på tilværelsen.

[helga1365380152]

søk hjelp(kontakt fastlegen din så kan hun/han henvise deg til psykolog)!

hvis du har psykolog så fortell om det..du skal ikke behøve skade deg for å lette på tilværelsen.

heisann..takk for svar. Jeg går fast til psykolog ..tenkte jeg skulle fortelle han om kuttinga nå på ondag(neste timen min)..har bare ikke greid å fortelle det ennå.

[Gjest et tips bare....]

heisann..takk for svar. Jeg går fast til psykolog ..tenkte jeg skulle fortelle han om kuttinga nå på ondag(neste timen min)..har bare ikke greid å fortelle det ennå.

Det synes jeg du skal gjøre,helga.

Lykke til.Håper du får det bedre etterhvert.

[sprocket1365380446]

Det synes jeg du skal gjøre,helga.

Lykke til.Håper du får det bedre etterhvert.

Jeg vet ikke om det hjelper, men jeg skjønner deg godt. Har selv skadet meg i flere år, og sist endte det nesten med at jeg måtte amputere beinet. Men den gode nyheten er at jeg ikke har gjort det på dette halve året, og sjansen øker for hver dag at jeg aldri gjør det igjen. Det jeg tenker på er at ingen skal kunne frata meg barn i fremtiden fordi jeg har drevet og kuttet meg tidligere.

Det har blitt mitt holdepunkt for å la være. Håper du finner ditt holdepunkt som kan hjelpe deg!

Lykke til...

[frosken]

Man forsøker å bestemme seg - og så forsøker man å holde fast ved bestemmelsen. Minner litt om å slutte å røyke eller å slanke seg... (Nå kommer nok noen til å bli provoserte...)

Det vanskeligste er å ta bestemmelsen om å slutte!

[Gjest plaster]

Jeg vet ikke om det hjelper, men jeg skjønner deg godt. Har selv skadet meg i flere år, og sist endte det nesten med at jeg måtte amputere beinet. Men den gode nyheten er at jeg ikke har gjort det på dette halve året, og sjansen øker for hver dag at jeg aldri gjør det igjen. Det jeg tenker på er at ingen skal kunne frata meg barn i fremtiden fordi jeg har drevet og kuttet meg tidligere.

Det har blitt mitt holdepunkt for å la være. Håper du finner ditt holdepunkt som kan hjelpe deg!

Lykke til...

Hvis det å kutte seg betyr at man ikke får ha barn, så slutter i hvert fall jeg å kutte meg. Merkelig at psykiateren eller legen min ikke har nevnt det for meg!?!?

[Gjest plaster]

Min erfaring er at psykiateren ikke bryr seg noe særlig om selvskadingen min. Nå er mine kutt ikke så dype, og det ser ut som om jeg må kutte dypt for å få en skikkelig reaksjon. Men det er ikke hans reaksjon jeg er ute etter, selffølgelig (men det hadde kanskje hjulpet om han hadde skremt meg litt med at det kan få farlige ettervirkninger), det er for å få ut alt det vonde på en måte. Så mitt eneste råd er at du forteller de rundt deg hvordan du har det. Selv klarer jeg ikke det, men det kan jo hende du er flinkere enn meg. Lykke til!

[sprocket1365380446]

Hvis det å kutte seg betyr at man ikke får ha barn, så slutter i hvert fall jeg å kutte meg. Merkelig at psykiateren eller legen min ikke har nevnt det for meg!?!?

Jeg vet ikke om det er sånn, men jeg stoler ikke på barnevernet fordi jeg har værrt under deres omsorg sjøl og kjenner lusa på gangen. De vil alltid bruke det de kan mot en. Så ikke skad deg på flere år før du velger å få barn og gjør det aldri mer.

[helga1365380152]

Min erfaring er at psykiateren ikke bryr seg noe særlig om selvskadingen min. Nå er mine kutt ikke så dype, og det ser ut som om jeg må kutte dypt for å få en skikkelig reaksjon. Men det er ikke hans reaksjon jeg er ute etter, selffølgelig (men det hadde kanskje hjulpet om han hadde skremt meg litt med at det kan få farlige ettervirkninger), det er for å få ut alt det vonde på en måte. Så mitt eneste råd er at du forteller de rundt deg hvordan du har det. Selv klarer jeg ikke det, men det kan jo hende du er flinkere enn meg. Lykke til!

hei hei... Jeg greier heller ikke å fortelle til folk hvordan jeg har det..hverken til typen, legen, psykologen eller noen. Er kun ei venninne som vet hvordan jeg har det og som jeg kan snakke med om disse tinga for hun har vært gjennom akkurat det samme.

[helga1365380152]

Jeg vet ikke om det er sånn, men jeg stoler ikke på barnevernet fordi jeg har værrt under deres omsorg sjøl og kjenner lusa på gangen. De vil alltid bruke det de kan mot en. Så ikke skad deg på flere år før du velger å få barn og gjør det aldri mer.

hmm..skulle tro man kunne finne på mange gode unnskyldninger for en skadet arm...så tror ikke det skulle være noen hindring i å beholde barna sine.

[snufseguri]

Jeg vet ikke om det er sånn, men jeg stoler ikke på barnevernet fordi jeg har værrt under deres omsorg sjøl og kjenner lusa på gangen. De vil alltid bruke det de kan mot en. Så ikke skad deg på flere år før du velger å få barn og gjør det aldri mer.

Ja, hadde det bare vært så enkelt å slutte. Heldigvis er det bare meg selv jeg lar det gå utover, eller som i går kveld: skapdører og vegger. Når en først er blitt så sint, så er det vanskelig å styre sine egne handlinger.

Jeg synes det er litt skummelt at alle "legene mine" vet om selvskadingen, for jeg vet jo aldri om de kommer til å bruke det mot meg senere. Men jeg synes godt de kunne ha nevnt det, hvis det var sånn at man blir betraktet som uegnet som foreldre pga. selvskading.

Uansett, jeg må skjerpe meg. Og ikke si det til noen hvis jeg ikke klarer å la være...

[snufseguri]

hei hei... Jeg greier heller ikke å fortelle til folk hvordan jeg har det..hverken til typen, legen, psykologen eller noen. Er kun ei venninne som vet hvordan jeg har det og som jeg kan snakke med om disse tinga for hun har vært gjennom akkurat det samme.

Nei, det er ikke noe særlig gøy å fortelle folk om hvordan man har det. Men hadde vi klart det, så hadde det sikkert vært lettere å kontrollere sinneutbruddene litt, og heller snakke med folk og "gråte på en skulder".

[sprocket1365380446]

Ja, hadde det bare vært så enkelt å slutte. Heldigvis er det bare meg selv jeg lar det gå utover, eller som i går kveld: skapdører og vegger. Når en først er blitt så sint, så er det vanskelig å styre sine egne handlinger.

Jeg synes det er litt skummelt at alle "legene mine" vet om selvskadingen, for jeg vet jo aldri om de kommer til å bruke det mot meg senere. Men jeg synes godt de kunne ha nevnt det, hvis det var sånn at man blir betraktet som uegnet som foreldre pga. selvskading.

Uansett, jeg må skjerpe meg. Og ikke si det til noen hvis jeg ikke klarer å la være...

jeg vil ikke høre senere at jeg er uegnet som mor, så jeg tar et tak i nakken allerede nå sånn at den dagen det skjer så vil ingen stille spørsmål ved min evne til omsorg overfor et lite individ. Jeg vet ikke om de i praksis har myndighet til å ta fra noen barna så lenge de virkelig har gjort noe med problemet og at ikke dette går ut over barna.

Hadde jeg blitt gravid for et halvt år sia da jeg enda skada meg hadde jeg tatt meg selv i nakken og slutta tvert for da hadde jeg hatt et lite menneske å leve for. Men om barnevernet hadde villet latt meg bevise det er en annen sak. Derfor tok jeg meg i nakken selv om jeg ikke var gravid og ikke er det nå heller (vanskelig uten gutt).

Jeg vet at de vil at bedring skal ha vært sett i flere år før de gir en tillit overfor ens egne barn. Ofte er dette helt riktig, men i enkelte tilfeller griper de inn der de ikke skal og omvendt.

De skulle absolutt kommet tidligere i mitt tilfelle for kanskje jeg da hadde hatt det litt bedre nå idag, men man kan jo ikke tenke på det heller. De kom ikke og ferdig med det!

Men mine barn skal ikke behøve å komme på barnehjem så jeg tar i et tak nå jeg. Og lever i sølibat frem til den dagen jeg er klar for det.

Jeg er helt sikker på at du klarer det også til slutt, men du skal ta det i ditt eget tempo.

Lykke til!

[Gjest calestia]

www.psykopp.no

eller noe sånt. let etter et arbeidshefte for selvskadere. jobb med det sammen med psyken. Du lærer mye.

[ftmffm]

www.psykopp.no

eller noe sånt. let etter et arbeidshefte for selvskadere. jobb med det sammen med psyken. Du lærer mye.

Jeg har selv jobbet med heftet og både behandleren og jeg fikk en del ut av det. Vi har begge fått et helt annet syn på selvskading etter å ha jobbet med dette heftet.

[snufseguri]

jeg vil ikke høre senere at jeg er uegnet som mor, så jeg tar et tak i nakken allerede nå sånn at den dagen det skjer så vil ingen stille spørsmål ved min evne til omsorg overfor et lite individ. Jeg vet ikke om de i praksis har myndighet til å ta fra noen barna så lenge de virkelig har gjort noe med problemet og at ikke dette går ut over barna.

Hadde jeg blitt gravid for et halvt år sia da jeg enda skada meg hadde jeg tatt meg selv i nakken og slutta tvert for da hadde jeg hatt et lite menneske å leve for. Men om barnevernet hadde villet latt meg bevise det er en annen sak. Derfor tok jeg meg i nakken selv om jeg ikke var gravid og ikke er det nå heller (vanskelig uten gutt).

Jeg vet at de vil at bedring skal ha vært sett i flere år før de gir en tillit overfor ens egne barn. Ofte er dette helt riktig, men i enkelte tilfeller griper de inn der de ikke skal og omvendt.

De skulle absolutt kommet tidligere i mitt tilfelle for kanskje jeg da hadde hatt det litt bedre nå idag, men man kan jo ikke tenke på det heller. De kom ikke og ferdig med det!

Men mine barn skal ikke behøve å komme på barnehjem så jeg tar i et tak nå jeg. Og lever i sølibat frem til den dagen jeg er klar for det.

Jeg er helt sikker på at du klarer det også til slutt, men du skal ta det i ditt eget tempo.

Lykke til!

Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å bli en god mor. Det er jeg helt sikker på! Jeg kommer aldri i verden til å skade barna mine, vil ikke gi dem så mye som en dask på hånden. Barn skal ikke straffes på den måten av voksne, samme hvor lite dasket er.

Jeg har dessuten såpass kontroll at jeg bare lar det gå utover meg selv. Det ville ikke gitt meg noe å gyve løs på samboeren f.eks., enda mindre et barn.

Jeg kan dessuten tenke meg å jobbe med barn i framtiden, og det har jeg gjort før også. Det har gått kjempefint.

Selv om et barn gjør ugagn eller ikke hører på meg, så har jeg ingen problemer med å beherske meg. For det er ikke sånt som gjør meg sint heller. Så hvis barnevernet ville sagt at jeg kom til å bli en dårlig mor fordi jeg har skadet meg selv, så tar de skammelig feil. De bør heller konstentrere seg om de som virkelig trenger hjelp og som ikke er i stand til å forstå barna og ta godt vare gå dem.

Lykke til til deg også! Du blir helt sikkert en flott mor en gang!

[sprocket1365380446]

Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å bli en god mor. Det er jeg helt sikker på! Jeg kommer aldri i verden til å skade barna mine, vil ikke gi dem så mye som en dask på hånden. Barn skal ikke straffes på den måten av voksne, samme hvor lite dasket er.

Jeg har dessuten såpass kontroll at jeg bare lar det gå utover meg selv. Det ville ikke gitt meg noe å gyve løs på samboeren f.eks., enda mindre et barn.

Jeg kan dessuten tenke meg å jobbe med barn i framtiden, og det har jeg gjort før også. Det har gått kjempefint.

Selv om et barn gjør ugagn eller ikke hører på meg, så har jeg ingen problemer med å beherske meg. For det er ikke sånt som gjør meg sint heller. Så hvis barnevernet ville sagt at jeg kom til å bli en dårlig mor fordi jeg har skadet meg selv, så tar de skammelig feil. De bør heller konstentrere seg om de som virkelig trenger hjelp og som ikke er i stand til å forstå barna og ta godt vare gå dem.

Lykke til til deg også! Du blir helt sikkert en flott mor en gang!

slutt å snufse nå. Du blir sikkert en god mor når det blir aktuelt. Hva barnevernet gjør og hva de skulle gjort er jo to forskjellige ting. Jeg er enig med dem, men problemet er at de dessverre trekker feil konklusjoner fra tid til annen.

Ofte kan det hjelpe å flytte til en annen kommune så man får en sjanse til å starte et nytt liv sammen med evt barn.

Grunnen til det er at mange som har skada seg er godt kjent blant helsepersonell på hjemstedet (pga sying av sår og kanskje til og med innleggelser etc), og enkelte plasser går også ryktene blant naboene. Man får ingen sjanse til å vise at man har forandret seg og fått det bedre for alle forventer at en når som helst faller tilbake i gamle spor.

Men ikke ta sorgene på forskudd, gjør det med måte i alle fall. Du blir en god mor når tiden er inne og du finner sikkert dine måter å vise det på hvis verden absolutt spør og lurer. Jeg er vel litt som deg jeg for jeg vet også at jeg aldri ville skade et barn og ikke noen voksne medmennesker heller. Den eneste jeg kunne tenke meg å drepe er Osama bin Laden, men hvem vil ikke det i våre dager?!

Så tørk tårene og vit at fremtiden er (for det meste) i dine hender.