Hjelp til en som ikke hjelper seg selv..

[Gjest Jiva]

Hva gjør jeg når jeg per definisjon ikke er "syk" nok eller "motivert" nok til å søke innleggelse, men heller ikke har noen som helst slags evne til å søke behandling av typen "én time av gangen"?

For et halvt år siden gikk jeg til legen og fikk skrevet ut Cipramil, noe som ikke hjalp meg i det hele tatt, og nå har jeg så og si ikke sett eller snakket med andre personer enn min mor og mine søsken siden den gang. Jeg er 22 år.

Får man ikke hjelp hvis man ikke kan hjelpe seg selv? Må det virkelig slutte på denne måten?

[Gjest et tips bare...]

Hva med å prøve bestille en time hos legen og be om henvisning til psykolog..?

[frosken]

Det er ingen selvfølge at du fanges opp av noe behandlingsapparat hvis du ikke selv er motivert for behandling. De som lettest faller utenfor er vel kanskje de som har tendens til å være unnvikende i forhold til livets utfordringer. For dem blir det å søke kontakt med behandlingsapparatet og kjempe for seg selv mer enn de orker...

Hva sier familien din? Er du i jobb eller under utdannelse?

[Gjest Jiva]

Det er ingen selvfølge at du fanges opp av noe behandlingsapparat hvis du ikke selv er motivert for behandling. De som lettest faller utenfor er vel kanskje de som har tendens til å være unnvikende i forhold til livets utfordringer. For dem blir det å søke kontakt med behandlingsapparatet og kjempe for seg selv mer enn de orker...

Hva sier familien din? Er du i jobb eller under utdannelse?

Hei, takk for svar..

Jeg vet at det ikke er noen selvfølge å få hjelp når man ikke gjør noe for det selv, men det føles jo veldig fortvilet.. Jeg hadde jo vært villig til å legge meg inn, da hadde jeg virkelig MÅTTET gi litt selv også, problemet er jo at for enkelte institusjoner er jeg ikke optimistisk og motivert nok, og for de resterende er jeg ikke syk nok.

Familien min er for snille, de er så snille at det ødelegger meg. Jeg avbrøt skolen midt i 3. klasse på videregående. Siden den gang har jeg kun hatt én jobb som varte i fem måneder, inntil jeg rett og slett ikke klarte å dra på kontoret mer og måtte slutte nærmest på dagen.

Det jeg vet er at det blir vanskeligere for hver dag, og til tross for at jeg (tror jeg) har god selvinnsikt og kunnskap om denne tpe problemer, kommer jeg ikke til å redde meg selv..

[Gjest Jiva]

Hva med å prøve bestille en time hos legen og be om henvisning til psykolog..?

Jeg var hos legen, to ganger. Den første gangen fikk jeg Cipramil, den andre gangen orket jeg ikke mer, og fikk henvisning til psykolog. Henvisningen ligger fremdeles på bunnen av veska mi, jeg sendte den aldri. Dessuten er den en vits. Jeg pyntet på alt og fremstilte meg selv som mye bedre enn jeg egentlig er. Klarte ikke å blottlegge meg for en lege jeg hadde truffet én gang før..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vanligvis er "hierarkiet" i behandlingskjeden slik som dette:

Fastlege -> psykiatrisk poliklinikk -> dagavdeling -> innleggelse.

Om du er for syk til å kunne gjennomføre behandling på et nivå, må du gå til det neste. Fastlegen vil kunne hjelpe deg med å finne riktig nivå.

[Gjest Magna]

Jeg var hos legen, to ganger. Den første gangen fikk jeg Cipramil, den andre gangen orket jeg ikke mer, og fikk henvisning til psykolog. Henvisningen ligger fremdeles på bunnen av veska mi, jeg sendte den aldri. Dessuten er den en vits. Jeg pyntet på alt og fremstilte meg selv som mye bedre enn jeg egentlig er. Klarte ikke å blottlegge meg for en lege jeg hadde truffet én gang før..

Blottleggingen kan du spare til psykologen, det er ikke meningen du skal blottlegge deg ift. en lege tilfeldigvis treffer..

Målet ditt var å få henvisning, og det fikk du. Du er ikke dum.Resten er opp til deg.

Det letteste er å gi opp.

Den veien har jeg faktisk selv vurdert, men det er for skamfult ift. familie og de som faktisk bryr seg om meg.

Derfor ta kampen opp og se hva livet har å by på. Du har denne muligheten og ikke vet jeg om vi får flere (er ikke kristen).

Slutt å dull meg deg selv.

[Gjest ikke undertegnet]

Blottleggingen kan du spare til psykologen, det er ikke meningen du skal blottlegge deg ift. en lege tilfeldigvis treffer..

Målet ditt var å få henvisning, og det fikk du. Du er ikke dum.Resten er opp til deg.

Det letteste er å gi opp.

Den veien har jeg faktisk selv vurdert, men det er for skamfult ift. familie og de som faktisk bryr seg om meg.

Derfor ta kampen opp og se hva livet har å by på. Du har denne muligheten og ikke vet jeg om vi får flere (er ikke kristen).

Slutt å dull meg deg selv.

Dessverre ser vi ofte innenfor den etaten jeg jobber at folk faller ut av behandlingsopplegg fordi de er for syke til å følge opp. Vet ikke om dette gjelder deg, du høres rimelig oppegående ut.Men det er riktig at det ikke er automatisk er noen som "ser" at du er syk, hvis du ikke sier ifra omd ette selv og følger opp evt. behandlingstilbud. (med mindre det blir så alvorlig at omgivelsene dine fanger deg opp på en eller annen måte)Du kan jo be familien om hjelp til å puffe deg i vei ? Det letteste er å gi opp på kort sikt, men dessverre ikke særlig langvarig løsning.