Et lite rop om hjelp.

[flymetothemoon]

Vicca, med annet nick. For jeg er ikke hjemme og huska ikke passordet på det vanlige nicket.

Jeg vet at jeg akkurat er mye mer nedfor enn det jeg pleier å være. Derfor burde jeg kanskje latt være og skrive. Eller så er det så vikitg at jeg skriver det nå. Evig ambivalens, men jeg vet at mange skjønner hva jeg mener.

Nå beviste jeg ubevisst ett av mine aller største problemer.Jeg makter ikke å bare være; jeg skal alltid finne en masse bortforklaringer. På absolutt alt. Jeg tør ikke vise meg som den jeg er. Ikke mot noen. De får jo vite litt om meg, og jeg klarer å fortelle litt mer enn jeg gjorde før. Men de virkelige tankene, de som styrer mesteparten av meg, det klarer jeg ikke fortelle om.

Jeg vet jo, og tanken på det er soleklar for meg nå hvertfall, at jeg må bruke psykologene riktig; nemlig med å fortelle om det jeg tenker. Det er bare det, jeg vil jo. Men sykdommen hindrer meg! Jeg vet at jeg må si alt, men idet jeg har trukket pusten, og skal til å snakke... da setter kjøret i gang inni hodet mitt. Jeg forstyrres av alt mulig rart, og med ett har jeg helt glemt hva jeg skulle si. Det er som å få en blackout..

Nå er jeg klar over det. Nå sitter jeg hjemme, slapper av alene. Ingen som kan vurdere meg. Men senere, når jeg må ut blant folk; da blir jeg usikkee. Sånn er det jo hele tiden.

Jovisst øver jeg meg. Tar en tur ut iblant, tvinger meg til det. Bra med sosial trening. Men jeg gruer meg lenge i forveien og har det ikke bra mens det pågår. Da snakker jeg om å f.eks gå ut på byen, eller gå _i_byen. Å være med noen få er greit, men jeg vil heller være alene. Er redd blant få også.

Jeg trodde alt gikk bra. Og kanskje går det bra også, fremgangen det siste året har vært enorm. Hvertfall fasademessig. Der har vi det igjen. Jeg er så opptatt av å vise andre at jeg er blitt bedre, for jeg vet det forventes av meg. Jeg er jo "en sånn ressurssterk jente med muligheter til å nå langt her i livet".

Men jeg er ikke det! I hvertfall ikke før etter jeg tør å være ærlig mot meg selv; og alle de andre også.

Jeg føler meg så bevisst over tankene mine at det plager meg. For jeg vet jo at angsten er noe jeg kan jobbe med; og jeg gjør jo det. Jeg vet at det ikke er farlig å gå ut, at de fleste sikkert driter i hva jeg har på meg, hvordan jeg går, om jeg puster rart, om jeg virker merkelig og kjedelig. Jeg vet det! Men jeg klarer ikke koble inn den rasjonelle delen av meg i de gitte situasjonene! Og da gjør jeg på en måte "feil" gang på gang.

Jeg har fått høre at jeg kunne si til meg selv "slapp av, dette er et angstanfall, det er ubehagelig men det er ikke farlig". Eller noe sånt, akkurat nå glemte jeg ordlyden. Men herregud, det er jo farlig, selv om jeg også vet at det ikke er farlig! Tanken gjør meg forvirret og jeg føler meg så mislykka!!!

Nå setter det i gang, det koker i hodet mitt nå. Hvorfor skjer det, når jeg over skrev at jeg vet at jeg plages med dette, hukommelsessvikt.

*puster tungt, strekker meg etter en røyk...*

Det har vært sånn lenge, jeg hater meg selv. Jeg hater meg selv så inderlig. Jeg vil så mye, men får det jo ikke til. Fordi jeg ikke klarer å prøve.

Jeg hater kroppen min og personligheten min. Kanskje mest det siste.

Kroppsfikseringen min har gitt meg spiseproblemer. Akkurat nå er det ikke så ille, men i hodet er det fortsatt der. Det plager meg like mye, selv om det ikke er fysisk farlig lenger. Det gjør meg deprimert. Og sint på meg selv, for at jeg tenker på det i det hele tatt. Det som burde vært noe fint, noe eget og noe jeg ikke burde bekymre meg for (men hvem har et så naturlig forhold til seg selv, hvem har ikke komplekser?) - da blir det noe stygt som jeg skammer meg over.

Er det sånn at psykiske sykdommer egentlig på en måte er ekstremiteter av såkalt " normale menneskelige egenskaper"? Jeg er veldig lite faglig belest om dette temaet, jeg bare føler og tenker selv. Hvis noen kan fortelle meg mer om det blir jeg veldig glad.

Personlighetsmessig hater jeg den delen av meg som ikke tillater meg å slappe av. Alltid redd, ikke noe reellt å være redd for, men like fordømt redd uansett. Usikker. Jeg frykter at jeg virker kjedelig, derfor blir jeg så nervøs at jeg lett blir veldig stille og sier jeg noe er det jo bare rart(eller er det bare noe jeg tror?). Og da blir jeg enda mer usikker og trekker meg lenger og lenger unna. Jeg er ingen deltaker lenger. Jeg føler meg nesten ikke som noen tilskuer engang.

Dumt? Ja. Og nei. Fornuft og følelser. Men om det er dumt, så føler jeg allikevel at det er et tegn på en styrke. Det går rundt for meg nå.

Jeg tenker mye på døden. Jeg vegret meg for å skrive dette, men kan jo pøse på nå. Dette er ingen selvmordstrussel. Ikke tenk på det. Men jeg flørter med tanken så ofte. Jeg er så redd! Redd for at det en gang skal stoppe helt opp, at jeg gjør det. Jeg vil jo bare leve, men jeg orker ikke leve sånn. Skal prøve og gjøre noe med det! Jeg skal analysere alt, ned i smådetaljer og kanskje kunne tenke at det er summen av bekymringer, store og små, som bekymrer meg. At jeg egentlig ikke _vil dø_. Det er sikkert sånn det er, men det er stunder da lengselen blir sterk. Da ser jeg liksom ikke farger lenger. Men jeg holder ut, og jeg skal fortsette med å holde ut.

Allikevel er jeg redd for at neste "anfall" skal bli for sterkt.

Men all denne tankevirksomheten rundt metoder og begravelsesplaner; det sremmer meg. Jeg kommer ikke til å skade meg selv sånn, men jeg tenker på det og er redd for det hele tiden.

Kanskje er jeg heldig, som er klar over at disse stemmene, denne angsten og disse tankene egentlig er skapt av meg selv. Men å komme ut av dette, det er jo livet mitt, det er jo sånn jeg har modellert meg selv.. Og det er sånn selv om jeg er klar over det; jeg klarer ikke tenke rasjonelt når det er sånn.

Jeg tenker på "never underestimate the individual`s ability to change the world". Med å åpne meg mer kan jeg nok ikke akkurat redde verden. Men jeg kan redde det som burde være viktig for meg: nemlig mitt liv. Min verden.

Men det er faen så vanskelig.

PS...TRISTIAN:takk for svaret på forrige innlegg..En liten melding, sånn i tilfelle du leser dette.. Ønsker deg alt godt!! Bare det beste...

[Sør]

Hei,

Hva med å ta en utskrift av det du har skrevet her (uten å endre på noe) med deg til psyk neste gangen?

Alt godt.

*klem*

[flymetothemoon]

Hei,

Hva med å ta en utskrift av det du har skrevet her (uten å endre på noe) med deg til psyk neste gangen?

Alt godt.

*klem*

Hei Sør! Joda, jeg tenkte jeg skulle skrive det, men jeg glemte det. Ellers så var det redsel for å love noe jeg ikke vil holde. Selv jeg vil. Det snurrer rundt og jeg blir rar av det.

Takk for svaret ditt, nå blir det lettere å trykke på print. Da har jo også en annen bekreftet det jeg vet er riktig: prøve og snakke...

Alt godt ønskes deg også!

vicca

[Sør]

Hei Sør! Joda, jeg tenkte jeg skulle skrive det, men jeg glemte det. Ellers så var det redsel for å love noe jeg ikke vil holde. Selv jeg vil. Det snurrer rundt og jeg blir rar av det.

Takk for svaret ditt, nå blir det lettere å trykke på print. Da har jo også en annen bekreftet det jeg vet er riktig: prøve og snakke...

Alt godt ønskes deg også!

vicca

Hei,

Skriv ut alt sammen. Hvis du ikke er klar til å snakke om det, så si "jeg har skrevet ut noe jeg skrev slik at du kan forstå meg bedre, men jeg håper du forstår at jeg ikke orker å snakke om alt dette nå. Vi må ta litt av gangen."

Det er jeg sikker på at psyk vil forstå og respektere. For jo mer psyken vet, jo bedre strategi kan utarbeides.

*klem*

[flymetothemoon]

Hei,

Skriv ut alt sammen. Hvis du ikke er klar til å snakke om det, så si "jeg har skrevet ut noe jeg skrev slik at du kan forstå meg bedre, men jeg håper du forstår at jeg ikke orker å snakke om alt dette nå. Vi må ta litt av gangen."

Det er jeg sikker på at psyk vil forstå og respektere. For jo mer psyken vet, jo bedre strategi kan utarbeides.

*klem*

Har printet ut alt, prøvde hvertfall. Ble en papirstopp og jeg skal fikse det nå.

Smart det med at jeg ta det oppdelt. Lettere å fortelle litt og så fortsette i et tempo jeg makter.

Tusen takk!