NHD: Riktig å fjerne medisiner?

[ulva]

Aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg - jeg tror jeg blir gal! Måtte seponere medisinene noe bråere enn planlagt fordi jeg plutselig fikk time til søvnregistrering. Og hva er vitsen med søvnregistrering dersom man bruker masse sterke medisiner som påvirker søvnen - tenkte jeg - og sluttet på dagen med Efexor, Rivotril og Solian. Og nå skyller alle undertrykte følelser over meg og jeg er på vei inn i enda en tung depressiv fase.

Men skal det være noen vits i å registrere søvnene, bør den vel være mest mulig "normal" for meg?

Nå sitter jeg her og føler at det kanskje var noe forhastet - jeg ringte søvnlaben og spurte dem, men de var bare opptatt av at jeg sov. Uansett hvordan. Men de mente det var en fordel om jeg sov på egenhånd. Så nå vet jeg ikke om dette bare var forferdelig dumt - og hasardiøst - fra min side. Hadde siste intox for bare tre uker siden, så jeg har ikke all verden å gå på.

Og ikke minst: Hva er vitsen med å leve, dersom det i realiteten - bak alle medisiner - er slik som dette jeg egentlig har det??? Må jeg virkelig forvente å gå på AD resten av livet? Husket ærlig talt ikke at jeg hatet meg selv så sterkt...

[frosken]

Hei ulva!

Synes det er rart at søvnlabben ikke svarte deg mer presist - og jeg synes også det er rart dersom du har sluttet uten med alle medisinene uten å diskutere det med legen din...

Mannen min har gjennomgått søvnregistrering flere ganger (primært med tanke på pustestopp samt generelt o2-opptak) og såfremt han ikke har brukt opiater har ikke medikamenter vært noe tema.

Jeg tror jeg ville tenkt omvendt av deg. Dersom du bruker medikamenter fast ville det vel være ønskelig å registrere den søvn du har med disse medikamentene. Dersom registreringen viser uregelmessigheter bør man så vurdere hvorvidt medikamentene kan være medvirkende årsak til dette - tror jeg...

Har tenkt på deg og lurt på hvordan du har det. Vil du skrive noe om det?

[soleil]

Å slutte med medisiner som dette -brått, kan oppleves både ubehagelig og skremmende.

Slikt bør gjøres under oppfølging av lege og med nedtrapping.

At du føler deg så dårlig nå kan ha med din bråstopp å gjøre, ikke nødvendigvis

depresjonen.

Når det gjelder medisiner mot psykiske lidelser så sier min fastlege denne regla hvert år, fordi han _tror_ jeg har problemer med å ta medisiner:

Noen må ta insulin - pga diabetes

Noen må ta medisiner for blodtrykket sitt

osv.

Hvis AD funker for deg, så ikke heng deg opp i at du _egentlig_ hadde vært deppa om du ikke gikk på det. Funker det så funker det, hva er da vitsen med å slutte å bruke det?

Du trenger ikke nødvendigvis bruke det resten av livet, men om du skal slutte bør det gjøres når ting i livet ditt er stabilt og du gjør det i samarbeid med legen.

[ulva]

Hei ulva!

Synes det er rart at søvnlabben ikke svarte deg mer presist - og jeg synes også det er rart dersom du har sluttet uten med alle medisinene uten å diskutere det med legen din...

Mannen min har gjennomgått søvnregistrering flere ganger (primært med tanke på pustestopp samt generelt o2-opptak) og såfremt han ikke har brukt opiater har ikke medikamenter vært noe tema.

Jeg tror jeg ville tenkt omvendt av deg. Dersom du bruker medikamenter fast ville det vel være ønskelig å registrere den søvn du har med disse medikamentene. Dersom registreringen viser uregelmessigheter bør man så vurdere hvorvidt medikamentene kan være medvirkende årsak til dette - tror jeg...

Har tenkt på deg og lurt på hvordan du har det. Vil du skrive noe om det?

Jeg har hatt problemer med søvn hele livet - så jeg vil virkelig vite hva som egentlig skjer der oppe i hodet mitt når jeg sover. Ikke med medisiner: Det trenger jeg ikke, for det merker jeg. Ja, det var et merkelig svar. Men jeg fikk jo bare snakke med en tekniker...

Jeg vil vite hva som skjer nevrologisk når jeg har så voldsomme, hyppige drømmer og mareritt, når jeg sover så urolig at jeg havner på gulvet og mannen min blir gul og blå. Eller jeg våkner av at jeg slår meg. Eller får en ny periode med nesten sammenhengende søvnparalyser. Eller ligger i halvsøvne og hallusinerer voldsomt. Eller raver rundt midt i trafikken fordi jeg sovnet mens jeg var ute og gikk...Så kan vi vurdere hva slags medisiner jeg trenger etter det.

Jeg må uansett bruke Efexor, som forkorter REM-søvn, og jeg var brukbart fornøyd med Rivotril, som gjorde søvnen dypere og mer varig, samt kortere REM-søvn. Men jeg fikk ikke Rivotril tidligere, p.g.a. selvmordsfare. Nå fikk jeg endelig overtalt psykiateren min, som med hjertet i halsen skrev ut medisinen ettersom den kanskje kunne hjelpe meg til å få mer overskudd.

Hvordan jeg har det? Ja, det er jommen et godt spørsmål! Det er bare tre uker siden sist gang jeg forsøkte å ta livet av meg, men jeg står på mitt: Det er jo ikke det at jeg faktisk VIL dø, men jeg orker bare ikke å ha det slik som dette. Kanskje en litt klumsete måte å si ifra på... Så nå prøver vi å finne ut hvordan jeg kan få det bedre, hvordan vi kan løse noen av problemene med medisiner og behandling. For vi klarer ikke å fjerne de underliggende problemene, det er helt klart!

Derfor endelig søvnutredning, selv om jeg alt har en to-tre diagnoser, bl.a. forsinket søvnfase-syndrom. Vi kommer også til å prøve elektrosjokk. Jeg har jo tidligere ikke ønsket det, kanskje særlig fordi mannen min var så imot det, men nå har vi gitt opp begge to. Her er det tydeligvis bare å prøve ALT! Solian må jeg slutte med fordi det gav meg forhøyede prolaktin-verdier, og det var det eneste anti-psykotika jeg tålte. Østrogenet er fortsatt et mysterium, men det kan skyldes p-sprøyten. Alle utredninger ender med det samme resultatet: Alt er ikke som det skal, men det er ikke unormalt heller. Hypofysen min var visst litt rar..men innenfor normalen. Så dermed vet de ikke...

Egentlig kan jeg ikke si at jeg har det ille - alle gjør så godt de kan for å hjelpe meg. Problemet er at jeg bare ikke er i samme verden som dere! Jeg er merket for livet, jeg føler det som om jeg står med ett bein i to verdener. Jeg har resignert og innsett at jeg ikke klarer meg uten medisiner; det er kanskje positivt iogmed at jeg er i ferd med å innrømme at noe er galt. Men det er også deprimerende å være så avhengig av AD!

Nei, dette ble langt... Håper allikevel du orker å svare. Trenger litt ekstra støtte akkurat nå. Alt virker så uoverkommelig tungt.

[ulva]

Å slutte med medisiner som dette -brått, kan oppleves både ubehagelig og skremmende.

Slikt bør gjøres under oppfølging av lege og med nedtrapping.

At du føler deg så dårlig nå kan ha med din bråstopp å gjøre, ikke nødvendigvis

depresjonen.

Når det gjelder medisiner mot psykiske lidelser så sier min fastlege denne regla hvert år, fordi han _tror_ jeg har problemer med å ta medisiner:

Noen må ta insulin - pga diabetes

Noen må ta medisiner for blodtrykket sitt

osv.

Hvis AD funker for deg, så ikke heng deg opp i at du _egentlig_ hadde vært deppa om du ikke gikk på det. Funker det så funker det, hva er da vitsen med å slutte å bruke det?

Du trenger ikke nødvendigvis bruke det resten av livet, men om du skal slutte bør det gjøres når ting i livet ditt er stabilt og du gjør det i samarbeid med legen.

Sist gang brukte jeg mer enn tre måneder. Det endte med det samme. Jo, det skyldes faktisk min tunge, underliggende depresjon!

Jeg ville jo normalt ikke sluttet slik som dette, og jeg trodde jo at det kom til å ta tid å få time, slik at jeg kunne bruke tid på å seponere...Vet at det er vanvidd! Men nødvendig?

Og ja, jeg trenger AD. Men hva er egentlig min livsverdi dersom jeg må være neddopet og sløvet for å tåle livet mitt?

[frosken]

Jeg har hatt problemer med søvn hele livet - så jeg vil virkelig vite hva som egentlig skjer der oppe i hodet mitt når jeg sover. Ikke med medisiner: Det trenger jeg ikke, for det merker jeg. Ja, det var et merkelig svar. Men jeg fikk jo bare snakke med en tekniker...

Jeg vil vite hva som skjer nevrologisk når jeg har så voldsomme, hyppige drømmer og mareritt, når jeg sover så urolig at jeg havner på gulvet og mannen min blir gul og blå. Eller jeg våkner av at jeg slår meg. Eller får en ny periode med nesten sammenhengende søvnparalyser. Eller ligger i halvsøvne og hallusinerer voldsomt. Eller raver rundt midt i trafikken fordi jeg sovnet mens jeg var ute og gikk...Så kan vi vurdere hva slags medisiner jeg trenger etter det.

Jeg må uansett bruke Efexor, som forkorter REM-søvn, og jeg var brukbart fornøyd med Rivotril, som gjorde søvnen dypere og mer varig, samt kortere REM-søvn. Men jeg fikk ikke Rivotril tidligere, p.g.a. selvmordsfare. Nå fikk jeg endelig overtalt psykiateren min, som med hjertet i halsen skrev ut medisinen ettersom den kanskje kunne hjelpe meg til å få mer overskudd.

Hvordan jeg har det? Ja, det er jommen et godt spørsmål! Det er bare tre uker siden sist gang jeg forsøkte å ta livet av meg, men jeg står på mitt: Det er jo ikke det at jeg faktisk VIL dø, men jeg orker bare ikke å ha det slik som dette. Kanskje en litt klumsete måte å si ifra på... Så nå prøver vi å finne ut hvordan jeg kan få det bedre, hvordan vi kan løse noen av problemene med medisiner og behandling. For vi klarer ikke å fjerne de underliggende problemene, det er helt klart!

Derfor endelig søvnutredning, selv om jeg alt har en to-tre diagnoser, bl.a. forsinket søvnfase-syndrom. Vi kommer også til å prøve elektrosjokk. Jeg har jo tidligere ikke ønsket det, kanskje særlig fordi mannen min var så imot det, men nå har vi gitt opp begge to. Her er det tydeligvis bare å prøve ALT! Solian må jeg slutte med fordi det gav meg forhøyede prolaktin-verdier, og det var det eneste anti-psykotika jeg tålte. Østrogenet er fortsatt et mysterium, men det kan skyldes p-sprøyten. Alle utredninger ender med det samme resultatet: Alt er ikke som det skal, men det er ikke unormalt heller. Hypofysen min var visst litt rar..men innenfor normalen. Så dermed vet de ikke...

Egentlig kan jeg ikke si at jeg har det ille - alle gjør så godt de kan for å hjelpe meg. Problemet er at jeg bare ikke er i samme verden som dere! Jeg er merket for livet, jeg føler det som om jeg står med ett bein i to verdener. Jeg har resignert og innsett at jeg ikke klarer meg uten medisiner; det er kanskje positivt iogmed at jeg er i ferd med å innrømme at noe er galt. Men det er også deprimerende å være så avhengig av AD!

Nei, dette ble langt... Håper allikevel du orker å svare. Trenger litt ekstra støtte akkurat nå. Alt virker så uoverkommelig tungt.

Ok - kanskje det var greit å fjerne medisinene før registreringen - men neppe så brått i allefall... Synes ikke teknikeren skulle ha svart deg, men bedt legen på søvnlabben om å ringe deg.

Trist at du sliter så mye... Bra at du og psykiateren i fellesskap forsøker å finne noen lindrende løsninger - og at dere ser på ting som ikke bare handler om psykiatri. Så en gang en film om narkolepsi, og det var ganske sterkt å se hvor mye enkelte av pasientene på filmen slet. Så søvnforstyrrelser av ulikt slag kan gjøre mye med en - både i søvne og som våken...

Men kanskje må dere slå dere til ro med at dere på det nåværende tidspunktet ikke fullt ut kan få vite hvorfor du sliter så mye - og som du sier konsentrere dere om å finne løsninger på det som kan løses.

Lykke til søvnregistreringen. Håper du får sove...

[Gjest appendix]

Hva er 'intox'?

Å bråslutte med Efexor er kjempedumt. Ikke rart du har det dårlig!

Hvis din hverdag består av å bruke disse pillene, så hjelper det vel ikke å registrere søvnmønsteret uten piller - siden du da skal begynne med pillene etterpå igjen?

Jeg er selv et antipille-menneske pga dårlige erfaringer, men hvis jeg skulle bli skikkelig dårlig psykisk, så vil jeg heller bruke piller enn å ikke ha et liv i det hele tatt.

Mine dårlige erfaringer skriver seg fra bivirkninger og seponeringsproblemer. Efexor hadde en utmerket antidepressiv og angstdempende virkning på meg. Men enda er jeg ikke _så_ dårlig at jeg vurderer livslang pillebruk. Får håpe jeg ikke kommer dit, men må jeg så må jeg. Dette -må- avhenger for meg i hvor stor grad mine psykiske vansker går ut over mine nærmeste. Blri det for tøft for dem, så begynenr jeg på pillekjøret igjen.

For å sette det på spissen så er det (i mine øyne) sikkert bedre for ugnene å ha en noenlunde oppegående mor før de flytter hjemmefra selv om hun i verste fall skulle dø av pillekomplikasjoner når hun er 60, enn å ha en psykisk ubalansert mor hele livet. I så fall ville det ikke være noen fordel for dem om jeg levde til jeg var 90.

Livet er ikke perfekt for noen. En må gjøre seine valg. Noen er født uten ben, de må bruke rullestol som hjelpemiddle. Noen er født med en sårbar psyke, de må bruke 'krykkepiller'.

Sånn er det bare!

[Gjest appendix]

Sist gang brukte jeg mer enn tre måneder. Det endte med det samme. Jo, det skyldes faktisk min tunge, underliggende depresjon!

Jeg ville jo normalt ikke sluttet slik som dette, og jeg trodde jo at det kom til å ta tid å få time, slik at jeg kunne bruke tid på å seponere...Vet at det er vanvidd! Men nødvendig?

Og ja, jeg trenger AD. Men hva er egentlig min livsverdi dersom jeg må være neddopet og sløvet for å tåle livet mitt?

Men er du neddopet og sløvet på Efexor da? Det var ikke jeg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Endringer i medisiner bør aldri skje impulsivt.

Riktig fremgangsmåte ville vært å diskutere med behandleren din og søvnlaboratoriet PÅ FORHÅND. Deretter skulle en tatt en beslutning om å fortsette eller å trappe langsomt ned.

Siden du sannsynligvis er nødt til å bruke medisiner livslangt, vil jeg tro at det er mer interessant å registrere hvordan du sover med medisiner enn uten.

Problemet her er vel ikke den konkrete situasjonen, men tendensen til generelt å handle impulsiv?

[ulva]

Endringer i medisiner bør aldri skje impulsivt.

Riktig fremgangsmåte ville vært å diskutere med behandleren din og søvnlaboratoriet PÅ FORHÅND. Deretter skulle en tatt en beslutning om å fortsette eller å trappe langsomt ned.

Siden du sannsynligvis er nødt til å bruke medisiner livslangt, vil jeg tro at det er mer interessant å registrere hvordan du sover med medisiner enn uten.

Problemet her er vel ikke den konkrete situasjonen, men tendensen til generelt å handle impulsiv?

Det hadde selvsagt vært det beste - men jeg trodde det kom til å ta mnd før jeg fikk time - ikke tre dagers varsel! Behandleren min får jeg ikke tak i, og på søvnlaboratoriet fikk jeg ikke snakke med andre enn en tekniker. Så da er det jo opp til meg -

Ja, det hadde kanskje vært riktig å ta registreringen med medisiner, dersom jeg måtte bruke dem resten av livet. Og det ser jo slik ut. Men jeg vil gjerne finne de medisinene som hjelper meg best mulig utifra hvordan søvnen min egentlig er - er det ikke lurt å stille diagnosen først, og SÅ medisinere, og ikke medisinere først og SÅ diagnosere og medisinere mer? Skjønte ikke helt den logikken, jeg da...

Skulle fryktelig gjerne ha snakket med en nevrolog på forhånd, for jeg vet jo ikke om det engang er nødvendig å seponere medisinene, for jeg vet jo ikke hva de ser etter! Men det tilbudet fikk jeg ikke. Synes ikke det var så impulsivt - men kanskje naivt i forhold til min egen situasjon. Jeg tror alltid at jeg klarer meg bedre uten medisiner enn det jeg faktisk gjør.