Mobbing

[Gjest En med asperger syndrom og mange spørsmål]

Jeg ble selv mobbet en del på barneskolen, det gikk på slike ting som at jeg var treg av meg, og det til tross for at jeg alltid var skoleflink. Og jeg sto alltid på sidelinjen. De gangene jeg prøvde å ta kontakt, var ikke alltid så vellykkede, og jeg ble avvist. Det såret meg, og så var jeg litt forsiktigere neste gang. På ungdomsskolen var det bedre, da var det ikke riktig så viktig for meg å ha venner, det var viktigere å spille piano, klarinett og lese lekser. Men da jeg kom på videregående, ble mye annerledes, da var jeg interessert i å få venner igjen, og da lyktes det mye bedre også. Men jeg har ofte tenkt på om de tingene jeg ble utsatt for, virkelig var mobbing, eller at det var at jeg bare var spesielt sårbar for kommentarer.

Men jeg fortalte det aldri til noen, hverken hjemme eller på skolen, så jeg beundrer deg enormt

som har gjort dette. Og det er skikkelig dårlig gjort å ikke tro på deg, da det du trengte var trøst og medfølelse. Det å mobbe noen, det er å ta fra en person en del av verdigheten. Det de du snakket med skulle gjort, var å gi deg verdigheten tilbake. Men like fullt så er det noe som har skjedd, og du får ikke den tiden tilbake. Det er nå du lever, og det er livet du har nå som teller.

De som har mobbet deg, skal ikke få lov til å påvirke dagen din i dag. Hva angår forholdet ditt til behandleren din: det er din opplevelse av ting som er viktig, og det synes jeg det er litt rart at behandleren din ikke tar hensyn til.