Personlighetsforstyrrelser

[huldra22]

Jeg har fått diagnosen personlighetsforstyrrelser, og har lest at den beste behandlingen er psykoterapi. Det jer lurer på er, hva er dette? Hva er forskjellen på psykoterapi og annen terapi?

[Gjest ikke undertegnet]

Psykoterapi er samtalebehandling.

Hva du mener med 'annen terapi' er ikke godt å vite.

Terapi er vel et vidt begrep.

De fleste mener å gå til samtalebehandling når de sier 'gå i terapi'.

[soleil]

Det fins ulike typer personlighetsforstyrrelser.

http://www.nettpsykologene.no/personlig.htm

Psykoterapi er det samme som samtalebehandling. Du snakker sammen med behandleren din.

[Gjest Miss Saigon]

Det finnes flere former for terapi. Dialektiskterapi, kognitiv terapi, kroppsterapi, også finnes det en til terapiform som jeg ikke husker i farta....

[huldra22]

Psykoterapi er samtalebehandling.

Hva du mener med 'annen terapi' er ikke godt å vite.

Terapi er vel et vidt begrep.

De fleste mener å gå til samtalebehandling når de sier 'gå i terapi'.

Ja, jeg mente vel egentlig samtale terapi... men jeg har liksom forstått det at psykoterapi er en annen form for samtaleterapi eller noe.. kansje bare jeg som roter?

[En_Mamma]

Ja, jeg mente vel egentlig samtale terapi... men jeg har liksom forstått det at psykoterapi er en annen form for samtaleterapi eller noe.. kansje bare jeg som roter?

Kanskje du mener psykoanalyse?

[huldra22]

Kanskje du mener psykoanalyse?

Nei.. er ikke det jeg mener... Sto psykoterapi *s*

[Gjest ikke undertegnet]

Ja, jeg mente vel egentlig samtale terapi... men jeg har liksom forstått det at psykoterapi er en annen form for samtaleterapi eller noe.. kansje bare jeg som roter?

Noen tenker kanskje på psykoterapi som litt 'dypere'.En begynner med barndommen og søker forklaring på dine problemer i det som har skjedd deg tidligere i livet.

En del behandlere har gått bort fra den formen. De mener barndommens virkning er overvurdert i mange tilfeller.

Kognitiv terapi er vel nyere. Da tar en tak i de problemene du har her og nå, og søker å løse dem ved å se på dem fra flere vinkler og sette opp forskjellige mulige reaksjonsmønstre som du kan prøve ut og trene på.

Min psykiater (ex-) brukte psykoterapi. Lærte jo en del av å snakke om barndommen, men jeg fikk en del å tenke på, som jeg ikke ville fått ellers, som plager meg av og til. Så det gv litt og tok litt, hvis du skjønner.

Nå har jeg psykolog. Han er nok mer kognitiv inspirert. Når jeg forteller om 'feil' reaksjoner, så pleier han å forklare hvorfor det ikke er så merkelig at jeg reagerer slik, utifra det han vet om meg. Dt gir meg selvtillitt. 'Jeg er da ikke helt rar'. Så snakker vi om hvordan jeg istedet kan reagere. Jeg føler meg sett, og alt føles ikke så håpløst lenger.

Psykiateren møtte meg på samme problemene med at jeg måtte ikke reagere slik fordi det slet meg ut. Men han gav meg ikke noe hjelp til å komme fram til _hva_ jeg måtte gjøre. At det _var_ et problem behøvde han jo ikke fortelle meg, det var jo derfor jeg bestilte time hos han i utgangspunktet.

Jeg oppfattet han første som 'lite flink' i mitt tilfelle. Men det er jo han som er kjent som den 'beste' her i byen, så det var vel kan hende noe med kjemien oss i mellom som ikke stemte også. Jeg syntes han hadde mange 'dustete' meninger, og jeg jattet ikke med han for å si det slik. Det tror jeg ikke han likte. Det er jo mer behagelig med pasienter som er litt mer lydige og takknemlige enn det jeg er. Som sagt så nyter han stor respekt i lokalmiljøet, så han er vel blitt litt for godt vant med at folk ser opp til han og snakker han etter munnen. Sånt er patetisk og det tåler ikke jeg vet du. Hehe.