depresjon eller ?

[Gjest ikke undertegnet]

Problemet gjelder min mor som er 70 år og hvordan jeg skal takle henne. Hun har alltid vært lunete, men ikke så ille som nå.. Fra så langt tilbake jeg kan huske, har hun benyttet enhver anledning når hun har hatt meg på tomannshånd (antar jeg kan ha vært ca 5 år gammel) til å rakke ned på min far og hans familie. (De er fortsatt gift med hverandre. underlig nok). Det er ikke så mye på hva de har sagt eller gjort, men på deres personligheter. Etterhvert så har jeg forstått at det ikke er noe i veien hverken med min far eller familien hans. I ettertid har jeg skjønt at dette har vært helt galt , og bruke et lite barn på en måten.

Meg betrakter hun som dum, enda jeg har en bra ansett jobb og har klart meg bra hele livet, og snart er jeg 50. Jeg mangler imidlertid høgskoleutdanning, noe min bror har. Derfor: Jeg er dum, og han er klok, slik er det bare. Hun tåler ikke at jeg har venninner, da faller det oppgulp og spydige bemerkninger om dem. (antagelig er hun sjalu) Galt er det at hun får besøk av noen, og galt er det motsatt.Etterhvert så forstår jeg at de svært skjelden har besøk av noen.

Den siste tiden har jeg som regel gått derfra i sinne når jeg har vært der. Verst er hun som sagt når jeg har henne på tomannshånd, da begynner hun med bakvaskingen av min far. Sist hun begynte sa jeg klart og tydelig i fra at dette ville jeg ikke høre på lenger. Da gulpet hun opp at "hun visste jo at jeg alltid hadde tatt parti" Parti for hva ? Og viss jeg virkelig hadde begynt å jatte med henne, da hadde jeg vel tatt parti? Nå er det så ille at jeg lurer på om jeg blir nødt til å bryte all kontakt med henne. Jeg har en sønn og hun er faktisk ganske snill med ham, men jeg har fått høre igjen gjennom ham at bestemoren har sagt at jeg er dum (jeg strøk riktignok i et fag på skolen for 30 år siden og det forteller hun altså til min sønn) Gjett om han benytter seg av det når det er noe han vil oppnå? Men jeg ønsker jo ikke å ødelegge hans forhold til besteforeldrene.

Faren min godtar stilletiene hennes oppførsel.

Det er helt nytteløst å få henne til å søke hjelp. Det er alle andre det er noe i veien med. Som en bemerkning som kom om at "hun hadde sluttet med å gå ut , fordi det var så mange rare folk ute". Og det er klart hun er syk, en slik bemerkning kommer ikke fra en frisk person. Problemet mitt er hvordan jeg skal takle henne. Det er heller ingen vits i å snakke med min bror, han er "oraklet i delfi" i hennes øyne og har nok heller aldri opplevd henne på denne måten. På den andre siden så ville han heller aldri ha godtatt en slik nedrakking av min far, slik hun driver på til meg.

Det virker som hun prøver å ha skikkelig taket på meg i et og alt og jeg vet rett o g slett ikke hvordan jeg skal sette grensen. Noen som har et forslag?

[Gjest tod]

Hvis mora di har vært sånn i alle år er det vel kanskje heller snakk om en personlighetsforstyrrelse enn en depresjon?

Høres jo ikke ut som noen særlig hyggelig situasjon uansett. Kanskje du kunne forsøke å sette grenser ved å forklare mora di hvordan hun får deg til å føle deg og at hun ikke kan forvente at du ønsker å ha kontakt med henne når hun er sånn? I så fall må du jo ta konsekvensene av dette å la være å besøke henne - i hvert fall for en periode - hvis hun ikke tar hensyn til dette.

[Gjest ikke undertegnet]

Hvis mora di har vært sånn i alle år er det vel kanskje heller snakk om en personlighetsforstyrrelse enn en depresjon?

Høres jo ikke ut som noen særlig hyggelig situasjon uansett. Kanskje du kunne forsøke å sette grenser ved å forklare mora di hvordan hun får deg til å føle deg og at hun ikke kan forvente at du ønsker å ha kontakt med henne når hun er sånn? I så fall må du jo ta konsekvensene av dette å la være å besøke henne - i hvert fall for en periode - hvis hun ikke tar hensyn til dette.

Ja, det er nettopp dette jeg er kommet til selv også. Sist jeg var der så sa jeg i fra (atter en gang), men det som er så synd er at det vanligvis bare blir kjefting utav det.Nå har jeg ikke vært der på 1 uke, ikke snakket med henne i tlf. heller. Min far har både ringt og vært på besøk (vi bor ganske tett), uten at min mor ble nevnt med et ord

Det kan godt være at det er en personlighetsforstyrrelse, men jeg tror kanskje at det kan være en depresjon i tillegg, som har kommet nå de siste årene. Før var hun ihvertfall ute blant folk, men nå har hun stengt seg helt inne. Eneste gangene hun er ute er tidlig på morran, før andre har begynt å gå ut, hvor hun hjemsøker spilleautomatene. antagelig ligger også en del av problemet der, for hun vil ikke innrømme at hun har et problem. Dette er nok sammensatt, men ettersom det bare er "alle andre" det er noe galt med, har jeg gitt opp å få henne til å søke hjelp. Jeg må bare beskytte meg selv for ikke å bli helt ødelagt av henne. Jeg er kommet til den erkjennelsen etterhvert.

[happy1365380345]

Jøss dette hørtes jo kjent ut, dessverre. Jeg har en far i samme kategorien. Jeg har i alle kjempet for å få hans aksept. Noe som selvfølgelig var svært bortkastet energi og gjorde meg syk i tillegg.

Jeg skulle gjerne hatt en far som støttet meg, som var omsorgsfull og brøy seg om barnebarnet sitt. Men han er ikke slik. Og hvis han mot all formodning bryr seg om, så ville han aldri vise det.

Så et ønske er et ønske, og jeg må forholde meg til virkeligheten. Dvs vi har sporadisk kontakt, slik at han ikke kommer i posisjon til å kunne såre meg eller mine.

Det gjør allikevel vondt, men nå er jeg voksen og kan velge vekk sure oppstøt og andre leie ting.

Det er et ekstremt vanskelig valg, og mange ganger kommer den ekle følelsen frem om at jeg gjør galt.

Da trøster jeg meg så godt jeg kan med at jeg har i hvertfall akseptert at han er som han er, og jeg kan ikke endre på det.

Dvs jeg legger meg ikke opp i livet hans, og han får heller ikke komme nær nok til å kunne såre meg mer enn selve situasjonen vi har havnet i, gjør.