ganske drittlei nå...

[lita]

Er omsider utskrevet fra sykehuset....glad for det, men samtidig kjemperedd. Alene.....!!!

Må til psykolog, har vært der en gang, og da fikk jeg en laaaang liste med ting jeg må spise hver dag. Egentlig ganske nyttesløst, for jeg finnes ikke motivert, kommer ikke til å spise alt det. Tenker at hun sikkert ikke er noe flink, kan ikke forvente at jeg skal kunne spise så mye allerede....! Det var primærlegen min som først la meg inn,og nå har han henvist meg i alle retninger. Og jeg kjenner at JEG ER SÅ UTROLIG LEI AV DETTE!!! Fornuftige meg, hvordan er det mulig at jeg kan feile noe så teit som dette!!??!! Og hvorfor er det ingen behandlingsmuligheter som kan hjelpe meg? Til og med på sykehuset var de rådløse,ingen ville liksom helt forholde seg til meg, tror jeg!

ÆSJ!!!Tror likegodt jeg avslutter "behandlingen"...den er jo frivillig! Klarer det nok bedre selv...

Alt er liksom litt pyton i dag, kanskje det i morgen er lettere å være meg, håper det!!!

Ha en fin dag dere andre, som evt. leser dette...

[Silja]

Hei

Kjenner meg veldig godt igjen i tankegangen din. Da jeg ble skrevet ut fra sykehuset følte jeg meg også veldig alene med en gang. Plutselig var det ingen som passet på meg og fortalte meg når og hva jeg skulle spise og sånn. Det var egentlig utrolig tøft å plutselig skulle greie seg alene etter 3 uker med masing fra sykepleiere og næring fra sonden (fikk du sondeernæring?), og selv om jeg ble utrolig lei av maset på sykehuset, så må jeg innrømme at det var en viss trygghet i det liksom. De lot ikke anoreksien ta helt overhånd over meg.

Jeg vil råde deg til å ta i mot all mulig behandling du måtte bli tilbydt, og da spesielt psykologbehandling. Det er utrolig vanskelig å greie å komme seg på rett vei igjen alene. Sjansen er stor for at du bare havner tilbake på sykehuset igjen ganske snart, hvis du ikke tar i mot hjelpen. Og det har jeg erfaring på, ble innlagt tre ganger på et halvt år. Etter den siste innleggelsen som var i mars godtok jeg å få et oppfølgningstilbud, og etter det har jeg ikke vært inne igjen. Men det har vært knallhard jobbing, og uten den psykiatriske sykepleieren og masse andre "hjelpere" hadde jeg ikke hatt sjangs. Så si for all del ikke nei til hjelp, og tro at dette er noe du skal klare alene. Da er sjansene store for at det bærer rett inn på sykehuset igjen ganske snart.

Ønsker deg lykke til framover!!

Mail meg gjerne hvis du har lyst.

Vennlig hilsen

[Silja]

Hei

Kjenner meg veldig godt igjen i tankegangen din. Da jeg ble skrevet ut fra sykehuset følte jeg meg også veldig alene med en gang. Plutselig var det ingen som passet på meg og fortalte meg når og hva jeg skulle spise og sånn. Det var egentlig utrolig tøft å plutselig skulle greie seg alene etter 3 uker med masing fra sykepleiere og næring fra sonden (fikk du sondeernæring?), og selv om jeg ble utrolig lei av maset på sykehuset, så må jeg innrømme at det var en viss trygghet i det liksom. De lot ikke anoreksien ta helt overhånd over meg.

Jeg vil råde deg til å ta i mot all mulig behandling du måtte bli tilbydt, og da spesielt psykologbehandling. Det er utrolig vanskelig å greie å komme seg på rett vei igjen alene. Sjansen er stor for at du bare havner tilbake på sykehuset igjen ganske snart, hvis du ikke tar i mot hjelpen. Og det har jeg erfaring på, ble innlagt tre ganger på et halvt år. Etter den siste innleggelsen som var i mars godtok jeg å få et oppfølgningstilbud, og etter det har jeg ikke vært inne igjen. Men det har vært knallhard jobbing, og uten den psykiatriske sykepleieren og masse andre "hjelpere" hadde jeg ikke hatt sjangs. Så si for all del ikke nei til hjelp, og tro at dette er noe du skal klare alene. Da er sjansene store for at det bærer rett inn på sykehuset igjen ganske snart.

Ønsker deg lykke til framover!!

Mail meg gjerne hvis du har lyst.

Vennlig hilsen

Glemte å skrive mailadressen min hvis du vil maile....

[email protected]

(husk to streker etter Silja!)

Vennlig hilsen

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Hei

Kjenner meg veldig godt igjen i tankegangen din. Da jeg ble skrevet ut fra sykehuset følte jeg meg også veldig alene med en gang. Plutselig var det ingen som passet på meg og fortalte meg når og hva jeg skulle spise og sånn. Det var egentlig utrolig tøft å plutselig skulle greie seg alene etter 3 uker med masing fra sykepleiere og næring fra sonden (fikk du sondeernæring?), og selv om jeg ble utrolig lei av maset på sykehuset, så må jeg innrømme at det var en viss trygghet i det liksom. De lot ikke anoreksien ta helt overhånd over meg.

Jeg vil råde deg til å ta i mot all mulig behandling du måtte bli tilbydt, og da spesielt psykologbehandling. Det er utrolig vanskelig å greie å komme seg på rett vei igjen alene. Sjansen er stor for at du bare havner tilbake på sykehuset igjen ganske snart, hvis du ikke tar i mot hjelpen. Og det har jeg erfaring på, ble innlagt tre ganger på et halvt år. Etter den siste innleggelsen som var i mars godtok jeg å få et oppfølgningstilbud, og etter det har jeg ikke vært inne igjen. Men det har vært knallhard jobbing, og uten den psykiatriske sykepleieren og masse andre "hjelpere" hadde jeg ikke hatt sjangs. Så si for all del ikke nei til hjelp, og tro at dette er noe du skal klare alene. Da er sjansene store for at det bærer rett inn på sykehuset igjen ganske snart.

Ønsker deg lykke til framover!!

Mail meg gjerne hvis du har lyst.

Vennlig hilsen

Kjære Silja! Fint å høre at du får hjelp for din sf nå. Det er også godt for mange andre å få råd om å ta i mot hjelp.Det er ofte det som er problemet for mange med sf, de føler at de ikke er det verd. Du får også fram viktigheten av å ikke avslutte en behandling for tidlig, det å ha oppfølgning av fagpersoner etter et opphold på sykehus eller andre former for behandling er utrolig viktig. Jeg takker for ditt innlegg og lykke til videre !

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege

[Gjest Laila Sundgot Schneider, lege]

Kjære lita! Du er nå godt i gang med veien til å komme ut av den vanskelige og vonde sirkelen som en sf som regel fører med seg. Du har fått tilbud om psykologhjelp og jeg anbefaler på det sterkeste at du tar i mot dette tilbudet. Det er noen som klarer å bli friske uten hjelp, men de fleste trenger hjelp, og det kan ta tid og bli frisk av en sf. For mange kan det også oppleves truende å bli frisk, men det er tanker og følelser som du kan ta opp med din psykolog. Du kan også si at du synes det var vanskelig å få en slik laaang liste med ting du må spise hvar dag. Det er viktig at du er ærlig overfor din behandler slik at dere sammen kan jobbe med å fostå hvorfor du sliter slik som du gjør. Jeg håper du ikke sier nei til videre behandling og ønsker deg lykke til i ditt videre arbeide med deg selv!

Informasjon via Internett erstatter ikke en legekonsultasjon. For en sikker

vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet bør du derfor rådføre deg

med legen din.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege