...det er så svart, jeg kjenner ingen ting lenger.

[vicca]

Jeg er sliten og lei nå. Føler at jeg lar meg selv synke sammen, og jeg hater det. Forakter meg selv som ikke stopper det.

Men hvordan kan jeg stoppe det? Jeg ser ingen lyspunkter, alt har bare tårnet seg opp.

Har øyeblikk hvor jeg er glad, men stort sett samme triste grøten, og angst som klorer meg i fillebiter. Ikke panikkangst, men jeg er mistroisk og redd for hva andre mener. Jeg klarer ikke avvisning, det skal så lite til før jeg føler at det ikke er noe bruk for meg.

Jeg er redd jeg gjør alvor av tankene mine. Men det er jo bare tanker; jeg vet jo ikke om jeg gjør noe med det. Jeg vet ikke. Og samtidig er jeg så livredd for å leve at jeg går glipp av alt som skjer rundt meg.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vil ikke legges inn, men er redd for hva som vil skje dersom jeg ikke legges inn. JEG vil kanskje inn, men jeg orker ikke, for hva vil de andre si. Jeg takler ikke å skuffe andre, jeg har jo fått så mye hjelp. Og nå tuller alt seg sammen igjen, økonomien på huet og ræva. Jeg får hjelp av øk.kons. Men jeg klarer ikke holde avtaler. Må spise og kaste opp, får ikke betalt regninger.Faen.

Kjør inni hodet, skal det aldri slutte? Skal aldri de kritiske stemmene forsvinne? Det virker ikke sånn. Hele tiden får jeg høre hvor stygg jeg er, hvor lite verdt jeg er som menneske. Jeg vet det selv, jeg er lite verdt. Jeg burde være lykkelig, men det er jeg ikke. Jeg er utakknemlig.

Men jeg gjør det ikke med vilje...

Jeg setter med andre ord stoltheten min så høyt. Høyere enn mitt eget liv.

Jeg har brukt opp så mange sjanser. Jeg har spist opp meg selv.

[ulva]

Hvorfor er det slik at vi aldri klarer å ta vår egen sykdom, vår egen lidelse på alvor?

Du må ikke tenke på hvordan du kanskje skuffer andre, men på hva DU trenger akkurat nå. Hva ville hjelpe deg i den situasjonen du er i?

Dessverre er det slik at selv vi som ikke kan ta vare på oss selv, må nettopp det i dagens helsevesen. Vit hva du vil, og finn ut hvor du får det. Hvorfor ikke innleggelse? Medisiner? Terapi? Sykemelding? Ferie? Dagavdeling?

Håper det ordner seg for deg - det er slitsomt å høre slike stemmer! Husk at de ikke bestemmer over deg!

[anonym11365380364]

vet ikke helt hva jeg skal si men..klemmer masse..ta vare på deg selv...

du er verdifull vennen....

glad i deg

meg_

[vicca]

Hvorfor er det slik at vi aldri klarer å ta vår egen sykdom, vår egen lidelse på alvor?

Du må ikke tenke på hvordan du kanskje skuffer andre, men på hva DU trenger akkurat nå. Hva ville hjelpe deg i den situasjonen du er i?

Dessverre er det slik at selv vi som ikke kan ta vare på oss selv, må nettopp det i dagens helsevesen. Vit hva du vil, og finn ut hvor du får det. Hvorfor ikke innleggelse? Medisiner? Terapi? Sykemelding? Ferie? Dagavdeling?

Håper det ordner seg for deg - det er slitsomt å høre slike stemmer! Husk at de ikke bestemmer over deg!

Tusen takk.. det var godt å logge på nå, lese oppløftende svar. Det er godt å vite at noen der ute skjønner.

Jeg tror jeg undervurderer de rundt meg. Jeg tror nok de kan takle at jeg blir dårlig igjen, men jeg synes det er så slitsomt. Starte på nytt igjen - jeg vet ikke.

Det er sikkert verdt det, det er helt sikkert verdt det. Men jeg er så sliten, orker ikke noenting.

Jeg snakket med psykologen om det, hun tar det ikke helt alvorlig. Jeg klandrer henne ikke, for jeg har hatt det sånn så mange ganger og det har jo alltid gått bra før. Men jeg er usikker og redd.

I fjor på denne tida var det mye verre enn det er nå. Da gråt jeg hele tiden, var helt uttafor. Det var verre i den forstand at jeg kjente på at det var vondt. Det som skremmer meg nå er at jeg ikke bryr meg lenger. Det spiller ingen rolle. Jeg føler meg ferdig.

Jeg har blitt så likegyldig og kald ift meg selv og mitt eget liv. Det som forvirrer meg, er at jeg ikke driter i alle andre. Bare i meg selv. Men hvordan kan jeg være sånn? Hvordan kan jeg ønske å dø fra alt og alle? Gjør det meg ond? Eller er det bare fortvilelse?

Jeg må snart bestemme meg. For jeg kan ikke gå rundt sånn. Har vært sånn så lenge, alt bare flyter. Jeg virker bedre nå, men er jeg det? Jeg hater sykdom, jeg hater det at noe inni meg gjør at jeg hater meg selv så intenst at det er ufattelig at noen i det hele tatt ønsker meg her.

Jeg har folk rundt meg som sier de er glade i meg. Når den rasjonelle delen av hjernen min fungerer vet jeg at det er sant. Men den gjør ikke bestandig det. Plutselig er alle friske tanker borte og det er bare kulde igjen. Da er det ikke sånn at jeg føler meg hatet, jeg _vet_ at jeg er hatet. Og ledd av.

Jeg takler det bare ikke.

[studinen1365380485]

Tusen takk.. det var godt å logge på nå, lese oppløftende svar. Det er godt å vite at noen der ute skjønner.

Jeg tror jeg undervurderer de rundt meg. Jeg tror nok de kan takle at jeg blir dårlig igjen, men jeg synes det er så slitsomt. Starte på nytt igjen - jeg vet ikke.

Det er sikkert verdt det, det er helt sikkert verdt det. Men jeg er så sliten, orker ikke noenting.

Jeg snakket med psykologen om det, hun tar det ikke helt alvorlig. Jeg klandrer henne ikke, for jeg har hatt det sånn så mange ganger og det har jo alltid gått bra før. Men jeg er usikker og redd.

I fjor på denne tida var det mye verre enn det er nå. Da gråt jeg hele tiden, var helt uttafor. Det var verre i den forstand at jeg kjente på at det var vondt. Det som skremmer meg nå er at jeg ikke bryr meg lenger. Det spiller ingen rolle. Jeg føler meg ferdig.

Jeg har blitt så likegyldig og kald ift meg selv og mitt eget liv. Det som forvirrer meg, er at jeg ikke driter i alle andre. Bare i meg selv. Men hvordan kan jeg være sånn? Hvordan kan jeg ønske å dø fra alt og alle? Gjør det meg ond? Eller er det bare fortvilelse?

Jeg må snart bestemme meg. For jeg kan ikke gå rundt sånn. Har vært sånn så lenge, alt bare flyter. Jeg virker bedre nå, men er jeg det? Jeg hater sykdom, jeg hater det at noe inni meg gjør at jeg hater meg selv så intenst at det er ufattelig at noen i det hele tatt ønsker meg her.

Jeg har folk rundt meg som sier de er glade i meg. Når den rasjonelle delen av hjernen min fungerer vet jeg at det er sant. Men den gjør ikke bestandig det. Plutselig er alle friske tanker borte og det er bare kulde igjen. Da er det ikke sånn at jeg føler meg hatet, jeg _vet_ at jeg er hatet. Og ledd av.

Jeg takler det bare ikke.

dette kunne godt ha vært meg som skrev for et par år tilbake... det var temmelig skummelt å lese, men det minte meg på hvor heldig jeg har vært og at den innsatsen jeg la for dagen virkelig har hatt betydning!

jeg kom i kontakt med en gestaltterapeut, og det reddet livet mitt. det tok meg 2 års behandlig - 2 dager i uka à 90 min - på det hyppigstet. jævlig tøft program, men jeg var 100% sykemeldt hele tiden. det hadde ikke fungert å være i jobb samtidig. innsatsen fra min side varierte veldig i perioder. det er tøft å skulle være "egoist" på heltid, og bare tenke på seg selv! det var knalltøft for de menneskene som holdt ut rundt meg også...

men, det er mulig :-)

i dag går jeg på medisin mot depresjon. jeg har avslutta behandlingen og er på attføring. jeg har blitt studine! og stortrives med det.

innimellom blir jeg motløs, men jeg har lært mange teknikker hos gestaltterapeuten - jeg bruker dem stadig vekk. og det virker.....

[vicca]

dette kunne godt ha vært meg som skrev for et par år tilbake... det var temmelig skummelt å lese, men det minte meg på hvor heldig jeg har vært og at den innsatsen jeg la for dagen virkelig har hatt betydning!

jeg kom i kontakt med en gestaltterapeut, og det reddet livet mitt. det tok meg 2 års behandlig - 2 dager i uka à 90 min - på det hyppigstet. jævlig tøft program, men jeg var 100% sykemeldt hele tiden. det hadde ikke fungert å være i jobb samtidig. innsatsen fra min side varierte veldig i perioder. det er tøft å skulle være "egoist" på heltid, og bare tenke på seg selv! det var knalltøft for de menneskene som holdt ut rundt meg også...

men, det er mulig :-)

i dag går jeg på medisin mot depresjon. jeg har avslutta behandlingen og er på attføring. jeg har blitt studine! og stortrives med det.

innimellom blir jeg motløs, men jeg har lært mange teknikker hos gestaltterapeuten - jeg bruker dem stadig vekk. og det virker.....

Hei, takk for svar!

Hva er gestalterapi? Ser flere her som snakker om det.. Skal søke det frem også, men fint å høre fra noen som har egenerfaring med det.

Ønsker deg en god lørdagskveld!

[studinen1365380485]

Hei, takk for svar!

Hva er gestalterapi? Ser flere her som snakker om det.. Skal søke det frem også, men fint å høre fra noen som har egenerfaring med det.

Ønsker deg en god lørdagskveld!

"mennesket har ikke en kropp, det er sin kropp, det er sjel og det er ånd" slik starter hjemmesiden til min terapeut. har man problemer på et av disse områdene vil det nødvendigvis gjøre seg gjeldende på de andre områdene også, fortsetter han...

jeg synes også siden som heter "www.3-stoler.no" brukbar. den er ikke overausa med fremmedord, og du går deg ikke bort i jungelen av sider. det ligger også noen linker inne her.

ikke for å ta motet i fra deg men heller for å forberede deg: det er en lang prosess, og det koster egeninnsats hele veien. du må på sett og vis ikke være redd for å dykke ned i din egen angst. når du tør kjenne på angsten, når du tør åpne opp for deg selv og dine behov, når du tør se innover og endre på tillærte handlignsmønstre.... livet er verdt å leve. kjærligheten til deg selv må komme i første rekke - da først har du noe å gi til andre.

Klem