Til paul12

[Mimmy]

Hei. Jeg er ei relativt voksen dame som har (ganske nylig) fått diagnosen asperger syndrom. Jeg har en mild utgave av det, men jeg har måttet arbeide hardt med meg selv, blant annet har jeg i oppveksten vært svært distré, og det har medført orienteringsproblemer. Jeg har alltid hatt angst, noe som jeg tror alle som har asperger syndrom sliter med i mer eller mindre grad, men for meg som ikke fikk diagnosen før jeg var godt voksen, så er jeg egentlig heldig som ikke har enda større problemer enn jeg faktisk har. Jeg er dårlig til å organisere hverdagen, en skjebne som jeg har forstått deles med andre "aspergianere". Jeg tror jeg kanskje har en del følelser som er litt "rare", blant annet så har jeg lurt på om jeg ikke sørger sånn som andre mennesker, men jeg vet ikke om dette har med asperger å gjøre. Sosialt sett fungerer jeg veldig dårlig for tiden, men det har ikke alltid vært sånn. For mange år siden var jeg rødruss, og fungerte da sånn noenlunde bra sosialt, jeg var glad i å feste, og var ikke upopulær, selv om de andre nok alltid har syntes at jeg var litt spesiell, litt sær og distré. Men ikke så ille at de merket sånn veldig forskjell på meg og andre. Men tidligere hadde jeg store problemer sosialt, både på barneskolen og ungdomskolen. Jeg ble mobbet på barneskolen. Du som skal arbeide med barn og ungdom med asperger syndrom/autisme, bør vite at mobbing kan være et stort problem.

I omgang med aspergianere: vær direkte, vær tydelig, vær omhyggelig med hva du sier og måten du sier det på (aspergianere er svært følsomme, selv om det kanskje ikke virker slik). Bruk ikke dulgte hentydninger, still ikke uuttalte krav (det virker veldig stressende) og bruk ironi med forsiktighet. Hvis du skal spøke, så gjør det på en tydelig måte. Spøk aldri med en aggressiv aspergianer, og helst bør du unngå å snakke med vedkommende i så stor utstrekning det lar seg gjøre, før vedkommende har roet seg ned. Vent til vedkommende har falt til ro, da kan du prøve å snakke rolig med ham/henne. Selv har jeg alltid fått høre at jeg kan bli veldig sint, og det nytter egentlig ikke å snakke til meg før jeg har roet meg ned, og det nytter heller ikke å "kjøpe" meg. Men jeg er i utgangspunktet et svært så fredelig menneske, noe jeg tror de fleste med dette syndromet er.

Vil du vite mere, så kom gjerne med flere spørsmål.

[Gjest annen adhd-mamma]

Hei Mimmy. Jeg håper det er OK at jeg spør deg om en ting ang. Asberger.

Jeg har en sønn som har diagnosen ADHD men han skal nå utredes på nytt, jeg selv har lest mye om asberger og har en ørliten mistanke om at han har det. Dette fordi han sliter sosialt og fordi han ikke har innsikt i at andre kan bli lei seg, såret og slikt. Alt det gale som skjer med han er andres feil. F.eks. hvis han faller og slår seg så er det brorens feil selv om broren er i et annet rom. "Han fikk meg til det".

Men så har jeg blitt forklart at Asbergere tar ting veldig bokstavelig, f.eks. hvis en sier at i dag hopper vi over middagen så vil en med Asberger oppfatte det som at vi fysisk skal hoppe over middagen. Akkurat slik er ikke min sønn, men han har vansker med å forstå fleip og blir mange ganger lett fornærmet hvis jeg glemmer meg og forsøker å tulle med han.