Skal ikke terapeuten lære av pasientene?

[Gjest appendix]

Dette har sitt utspring i dette strutseinnlegget til NHD.

Jeg ser for meg et rom med mange godt utdannede, intelligente psykiatere og psykologer. De har alle lang erfaring med pasienter. Nå skal de lære av hverandre!

De diskuterer og diskuterer og blir til slutt enig eller fortsetter å være uenig om hvordan det er eller ikke er i terapirommet.

Alle disse flinke folkene som sitter på den ene siden i terapirommet under timene sitter altså og finner seg imellom ut hvordan det er å være både der OG på den andre siden, dvs den siden de ikke er selv!

Og så er de så fornøyd med seg selv for de forstår pasienten så godt. Alle landets beste profesjonelle har jo blitt enige! Så da ER det slik. Og pasienten forstår jo ikke sitt eget beste så....

Noen ganger blir jeg veldig redd for at det er akkurat slik det er.

Det ideelle ville vært at BÅDE pasienter og terapeuter diskuterte sammen og lærte av hverandre. Pasienten skulle ikke undertrykkes i diskusjonen. FOR det er ingen andre (og heller ikke terapeutene selv om de har hundrevis av år til sammen i utdannelse) som kan vite hvordan det er å være pasient.

De må høre på OSS! Og la det synke inn så de kan lære av det. Men det er vel ikke prestisjefyllt nok å gå den veien?

Det er bare de som har skoen på som kjenner hvor den trykker!!!!!!!!!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Terapeutene lærer stadig av sine pasienter i time etter time.

Mange terapeuter har gått i terapi nettopp for å kjanne pasientrollen.

[Gjest appendix]

Terapeutene lærer stadig av sine pasienter i time etter time.

Mange terapeuter har gått i terapi nettopp for å kjanne pasientrollen.

Mitt POENG var at samme hvor mange timer en student/terapeut som er psykisk frisk (eller normalt psykisk frisk) sitter i terapi, så kan vedkommende ikke lære seg til å vite eller skjønne hvordan det er å sitte i den samme stolen når en er psykisk syk, i ubalanse, deprimert osv.

Det er en umulighet, fordi å samtale dypt med andre når en er frisk blir en god form for selvutvikling. Slik oppfattes det ikke alltid hos den som er psyk. Har en ett friskt nok reaksjonsmønster så oppleves det ikke traumatisk.

Det var hele poenget.

At egenterapi er en del av utdannelsen vet vel de fleste.

[thinkerbell]

Mitt POENG var at samme hvor mange timer en student/terapeut som er psykisk frisk (eller normalt psykisk frisk) sitter i terapi, så kan vedkommende ikke lære seg til å vite eller skjønne hvordan det er å sitte i den samme stolen når en er psykisk syk, i ubalanse, deprimert osv.

Det er en umulighet, fordi å samtale dypt med andre når en er frisk blir en god form for selvutvikling. Slik oppfattes det ikke alltid hos den som er psyk. Har en ett friskt nok reaksjonsmønster så oppleves det ikke traumatisk.

Det var hele poenget.

At egenterapi er en del av utdannelsen vet vel de fleste.

Det et vesentlig poeng som jeg tror du ikke tenker på, og det er følgende..

Terapeuter ER mennesker (vel..ikke alle, men noen..). Og alle mennesker opplever sorg, ydmykelse, angst, tristhet, glede osv osv.

Alle har vi en ryggsekk som vi bærer på, fyllt med gode og vonde minner. De aller fleste terapeuter har kommet seg helskinnet gjennom livet (foreløbig i hvertfall) på tross av smertefulle opplevelser, og er i stand til å bruke disse erfaringene blandet med fagkunnskap for å guide sin pasient på rett vei.

Og selvsagt lærer de av sine pasienter... i hvertfall dem som er ydmyke nok.

[Gjest appendix]

Det et vesentlig poeng som jeg tror du ikke tenker på, og det er følgende..

Terapeuter ER mennesker (vel..ikke alle, men noen..). Og alle mennesker opplever sorg, ydmykelse, angst, tristhet, glede osv osv.

Alle har vi en ryggsekk som vi bærer på, fyllt med gode og vonde minner. De aller fleste terapeuter har kommet seg helskinnet gjennom livet (foreløbig i hvertfall) på tross av smertefulle opplevelser, og er i stand til å bruke disse erfaringene blandet med fagkunnskap for å guide sin pasient på rett vei.

Og selvsagt lærer de av sine pasienter... i hvertfall dem som er ydmyke nok.

Jeg har aldri vært i tvil om at terapeuter 'bare' er mennesker. Hva annet skulle de vært?

Derfor gjør de selvfølgelig feil som alle andre mennesker, psyke eller friske. Men hos denne yrkesgruppen (leger og lærere også inkludert) virker det som om det er mye vanskeligere (kan være mange grunner til det) å innrømme feil enn hos feks en snekker eller rørlegger.

Hovedgrunnen til det er at det er vanskelige følelser som må bearbeides når en jobber med mennesker. Jeg har opplevd mye rart både fra lærere og leger. Pga sakens natur har jeg derimot, pga utdannelsen deres, forventet MER forståelse og kontroll med egne følelser hos en psykolog/psykiater. Nettopp det minefeltet de har valgt å jobbe i, tilsier at de må finne seg i mer og tåle mer og innrømme mer.

Kanskje det største problemet rett og slett er at det er mange behandlere som burde innsett at de kanskje allikevel ikke passet til yrket og finne seg noe annet å gjøre.

I terapisituasjonen er behandleren den som har hovedansvaret for at 'reglene' blir fulgt. Noe likt at det er den voksne som må bære hovedansvaret når det er uenigheter mellom barn og foreldre. Frisk/psyk - voksen/barn. Maktbalansen er forstyrret, og det må den sterkeste være ytterst ydmyk overfor.