Pasientrettigheter

[Gjest Anonymt innlegg]

Det virker på meg som om at man i psykiatrien ikke har noe som helst ansvar for pasientene sine. Jeg har vært så deprimert at jeg godt kunne tatt livet av meg, men jeg tror egentlig ikke de engang har vurdert den muligheten, til tross for at jeg har vært ærlig og sagt at jeg har hatt slike tanker. Enten det, eller at de rett og slett ikke bryr seg om det, fordi jeg ikke er verdt noe som menneske.

Det er slik jeg mer eller mindre har tenkt, at ingen bryr seg om det. Det har vært flere ganger som jeg har vært nære ved å gjøre det også, men så har jeg ombestemt meg.

Jeg har syntes at jeg er så mye til bry for andre, at det hadde vært like bra om jeg ikke levde.

[frosken]

Det er vondt å ha det sånn - men hva kunne behandleren din gjort annerledes?

[Gjest Anonymt innlegg]

Det er vondt å ha det sånn - men hva kunne behandleren din gjort annerledes?

Han/hun kunne ha sett at jeg var så sliten som jeg var, og sørget for at jeg fikk hjelp enten i form av flere terapitimer, avlastning hjemme, et eller annet opplegg på dagtid som gjorde at livskvaliteten min økte, noen som hjalp meg i forhold til ganske omfattende angst jeg har, utover den kognitive terapien som jeg også har gjennomgått, og som har gitt gode resultater i forhold til angst. Men jeg er fremdeles veldig sliten, så jeg kunne fremdeles trengt noen form for hjelp eller tilrettelegging, noe jeg altså har blitt lovt (i desember) at jeg skulle få hjelp til, men som det fremdeles ikke har skjedd noe, og jeg er sliten av å bare møte veggen hver gang jeg spør om noe. Jeg er i fullt arbeid (sysselsatt), noe som jeg må være pga at jeg har lang reisetid til jobben, og angst slik at jeg ikke kan bruke buss eller bil, dette er noe jeg har prøvd å jobbe med, men det har vist seg umulig å bli kvitt. Jeg er avhengig av å sitte på med mannen min, som også er i full jobb. Jeg sliter veldig sosialt, og det jeg aller mest kunne trengt, var ganske enkelt et sted å være helt alene i løpet av dagen, noe som jeg har forstått ikke er en helt uvanlig problemstilling når du har en diagnose sånn som min.

[thinkerbell]

Han/hun kunne ha sett at jeg var så sliten som jeg var, og sørget for at jeg fikk hjelp enten i form av flere terapitimer, avlastning hjemme, et eller annet opplegg på dagtid som gjorde at livskvaliteten min økte, noen som hjalp meg i forhold til ganske omfattende angst jeg har, utover den kognitive terapien som jeg også har gjennomgått, og som har gitt gode resultater i forhold til angst. Men jeg er fremdeles veldig sliten, så jeg kunne fremdeles trengt noen form for hjelp eller tilrettelegging, noe jeg altså har blitt lovt (i desember) at jeg skulle få hjelp til, men som det fremdeles ikke har skjedd noe, og jeg er sliten av å bare møte veggen hver gang jeg spør om noe. Jeg er i fullt arbeid (sysselsatt), noe som jeg må være pga at jeg har lang reisetid til jobben, og angst slik at jeg ikke kan bruke buss eller bil, dette er noe jeg har prøvd å jobbe med, men det har vist seg umulig å bli kvitt. Jeg er avhengig av å sitte på med mannen min, som også er i full jobb. Jeg sliter veldig sosialt, og det jeg aller mest kunne trengt, var ganske enkelt et sted å være helt alene i løpet av dagen, noe som jeg har forstått ikke er en helt uvanlig problemstilling når du har en diagnose sånn som min.

Gode forslag du kommer med. Men.. hvordan kan din terapeut "se" at du er så sliten som du skriver at du er..?

[Gjest Anonymt innlegg]

Gode forslag du kommer med. Men.. hvordan kan din terapeut "se" at du er så sliten som du skriver at du er..?

Jeg har ihvertfall trodd at dette var mulig, fordi jeg har følt meg så veldig sliten at jeg trodde det måtte synes, men kanskje gjorde det ikke det allikevel...

[thinkerbell]

Jeg har ihvertfall trodd at dette var mulig, fordi jeg har følt meg så veldig sliten at jeg trodde det måtte synes, men kanskje gjorde det ikke det allikevel...

Jeg forstår deg, tro meg. Og det er vondt det der.. Man vil så inderlig at andre skal se og være der. Men det fungerer desverre ikke slik, du må vise deg...

Forsøk.. gi dem en sjanse til å hjelpe deg...

gode ønsker fra bella

[ulva]

Jeg har ihvertfall trodd at dette var mulig, fordi jeg har følt meg så veldig sliten at jeg trodde det måtte synes, men kanskje gjorde det ikke det allikevel...

Tro meg: Du kan skrive det med store røde bokstaver på en plakat og henge den rundt halsen - han kommer ikke til å se det! Du må dessverre fortelle hvordan du har det og selv komme med forslag til hva som kan hjelpe deg. Slik er det å være syk i helse-Norge! Jeg har prøvd å begå selvmord mange ganger. De fleste gangene har jeg på forhånd gitt beskjed. Jeg har allikevel verken blitt innlagt eller fått noe ekstra hjelp. Og jeg har vært KONKRET. Med planer, og alt. Glem selvmord, eller trusler om selvmord: Finn ut hva du trenger, og diskuter med din terapeut hva du kan få av hjelp!

[Mimmy]

Det er vondt å ha det sånn - men hva kunne behandleren din gjort annerledes?

Ps: jeg har det ikke sånn NÅ, det jeg skrev om var hvordan jeg hadde det før. Jeg har nok en depresjon nå også, det tar lang tid å komme seg, men gradvis tror jeg det ser lysere ut nå. Men hva kunne behandleren gjort? Som andre her også har vært inne på, så kunne han/hun opplyst mere om hvilke muligheter som finnes innenfor systemet, mer spesifikt hvilken type avlastning/hvilemuligheter som finnes (bl.annet). Fordi at mer enn noe annet, så har jeg vært og er svært sliten. Og hver dag opplever jeg å ha mindre sammenbrudd, fordi det er så slitsomt for meg å være ute blant folk hele tiden. Men det er slitsomt å være hjemme også, så det er egentlig en umulig situasjon. Vet du noe mere om hvilke muligheter en stakkarslig aspergianer kan ha for å overleve i verdenen? Spesifikt HVILEMULIGHETER.