Ødeleggende dobbeltspill...hjelp!

[ulva]

Jeg blir så fortvilet! Orker ikke mer! Hvordan i all verden skal jeg få psykiateren min til å forstå hvordan jeg har det? At jeg er livredd for å bli gal! Har prøvd gang på gang, har fylt ut utallige skjemaer, gått igjennom dusinvise intervjuer. Hver gang blir han overrasket over resultatene, som peker i retning av schizofreni og beslektede lidelser. Men likevel ser han ikke hvordan jeg sliter med vrangforestillinger, paranoia, tankekjør og andre tankeforstyrrelser. Jeg virker bare for normal!

Er det ikke ironisk? Har vært livredd for å bli stemplet som psykotisk eller schizofren, så jeg har strittet med alle piggene hver gang han tok det opp - samtidig vil jeg han skal vite hvordan jeg faktisk har det. At det er verre enn han tror. Dette har vært et gjengangstema hos oss - og jeg har kommet et lite stykke hver gang.

Men nå fikser jeg ikke mer! Det finnes bare en tynn, utslitt liten flekk igjen av mitt kognitive meg som kjemper mot selvmordstruslene og psykosene. Sliter meg ut på det! Føler jeg står med ett ben i hver verden, og kjemper imot suget fra den andre siden. Jeg blåser i hva han kaller det - men jeg vil han skal redde meg fra kaoset, fra utslettelsen av selve det jeg er, fra å gå i oppløsning flere ganger.

Jeg lurer meg selv, for det er min egen skyld. Har jobbet hardt for at han skal se meg som normal, er livredd for hvordan han skal reagere hvis han skjønner hvordan jeg egentlig har det. Allerede nå sier han jeg egentlig er for dårlig til å gå i terapi hos ham. Men han har for mye samvittighet til å svikte meg nå. Hva da, hvis han faktisk skjønner? Må jeg innrømme det selv også, da? At jeg er for syk til å leve det livet jeg ønsker, at jeg er for syk til å leve uten medisiner, at jeg er for syk til å gå på skolen, til å være mor, til å være noens hustru, til å klare så mye som en eneste sammenhengende dag der ute uten å bli psykotisk? Og noen lurer på hvorfor jeg er deprimert!

Jeg er alene, i min egen verden, merket til ensomhet. En eller annen gang slutter jeg kanskje å komme over for å snakke, for å se ut og til andre. En dag forsvinner jeg kanskje for godt. Han sa til meg at jeg er som en flytebrygge, som driver. At han forstår det, at han ser at jeg er farlig nær ved å slite meg og drive ut. Og han ba meg holde meg nær land, så han i det minste kunne se meg. Er redd jeg snart sliter meg, og blir borte. Hvor lenge klarer jeg å holde ut, hvordan skal jeg få ham til å se hvordan jeg har det???

[vicca]

Jeg er kanskje ikke den rette til å svare her. Men selv om du sikkert får bedre svar av noen andre, så prøver jeg meg også..

Jeg håper du klarer å holde deg inntil land. Aller mest vil jeg at du ikke lenger skal være noen flytebrygge...kanskje heller en molo?

Det er vondt. Når man driver lenger og lenger ut; å være det bevisst, men ikke klare og stoppe det. Føler vi har noe felles akkurat der..

Jeg har slåss mot schizo-diagnosen siden jeg fikk den. Jeg spilte så godt at de virkelig trodde alt var bedre. Men det var på utsiden. Mester i å manipulere. Det er bare det, at det er ikke legen som blir taperen til slutt. Det er jeg.

Kanskje er det lettere dersom vi ikke fokuserer så mye på hva de kaller sykdommen. Det er skummelt med schizofreni og de beslektede diagnosene. Men husk bare at du er så mye mer enn en diagnose.. Ikke se på det som et nederlag; det er vel bare sånn at de har klassifisert, slik at det skal være enklere å hjelpe oss..

Jeg klarer visst ikke skrive nå, skal tenke litt og skrive mer etterpå. Du har gitt meg gode råd, tusen takk for det.. Det er ofte så mye lettere å hjelpe andre enn å hjelpe seg selv...Frustrerende, ikke sant?

(Akkurat nå klarer jeg ikke akkurat å komme med noe svar, men strekker ut en hånd..)

Jeg håper virkelig at du får en god natts søvn;det er slitsomt å ha det sånn.

Varm klem fra

[Mimmy]

Først av alt: takk for de svar som du har gitt på mine innlegg. Jeg synes det er leit at du har det sånn som du har det nå. Du må forsøke å holde ut til du snakker med behandler neste gang, og kan du da øke eller forandre på medisinene dine, slik at du får det bedre? Ha det så godt som du kan!

[Gjest ikke undertegnet]

Det med flytebrygga viste vel nettopp at han så hvordan du hadde det synes jeg.

Det å kunne se hvordan du har det er ikke det samme som å kunne hjelpe deg. En må i størst mulig grad hjelpe seg selv, de andre er bare støttespillere. DERFOR må du jo fortelle akkurat hvor ille det er.

Mener å ha lest før at du har barn. Ihvertfall samboer og noen du er glad i. Kjemp videre for deres skyld om ikke for din egen. Belønninga kan komme. Alternativet er jo nettopp - ingenting. Hva skal en med det?

[ulva]

Jeg er kanskje ikke den rette til å svare her. Men selv om du sikkert får bedre svar av noen andre, så prøver jeg meg også..

Jeg håper du klarer å holde deg inntil land. Aller mest vil jeg at du ikke lenger skal være noen flytebrygge...kanskje heller en molo?

Det er vondt. Når man driver lenger og lenger ut; å være det bevisst, men ikke klare og stoppe det. Føler vi har noe felles akkurat der..

Jeg har slåss mot schizo-diagnosen siden jeg fikk den. Jeg spilte så godt at de virkelig trodde alt var bedre. Men det var på utsiden. Mester i å manipulere. Det er bare det, at det er ikke legen som blir taperen til slutt. Det er jeg.

Kanskje er det lettere dersom vi ikke fokuserer så mye på hva de kaller sykdommen. Det er skummelt med schizofreni og de beslektede diagnosene. Men husk bare at du er så mye mer enn en diagnose.. Ikke se på det som et nederlag; det er vel bare sånn at de har klassifisert, slik at det skal være enklere å hjelpe oss..

Jeg klarer visst ikke skrive nå, skal tenke litt og skrive mer etterpå. Du har gitt meg gode råd, tusen takk for det.. Det er ofte så mye lettere å hjelpe andre enn å hjelpe seg selv...Frustrerende, ikke sant?

(Akkurat nå klarer jeg ikke akkurat å komme med noe svar, men strekker ut en hånd..)

Jeg håper virkelig at du får en god natts søvn;det er slitsomt å ha det sånn.

Varm klem fra

Ja, men det er jo akkurat det: Han klarer ikke å stille noen diagnose, ikke engang etter tre år med terapi to ganger i uka og så mange intervjuer at jeg ikke lenger har noe antall... Han står bare bom fast! Jeg fyller alle kriterier til å få diagnosen schizofreni, men så synes han utifra sin erfaring at det ikke passer. Han vil ikke stille en diagnose uten at han føler seg sikker, så han konsentrerer seg om det han er sikker på: At jeg sliter med en alvorlig depresjon, og at jeg sliter med sterke dissosiative symptomer. Og det er jo i og for seg bra, men det gjør at hans fokus i behandlingen blir feil. Igjen! Ja, dette med flytebrygga er et eksempel på en gang han faktisk forstod hvor ille det var. Men problemet er at det forsvinner igjen like raskt som han har innsett det...

Og slik går det stadig: Jeg sliter meg gjennom timen med snørr og tårer, tar sjansen på å fortelle om noen av opplevelsene - han forstår et øyeblikk - og så er det glemt igjen. Og nå går jeg i kognitiv terapi hos en annen terapeut, mens han observerer, og da får jeg ikke snakket om noen av disse tingene. Vi jobber bare med depresjonen. Men jeg føler at jeg ikke klarer denne kognitive terapien fordi mitt kognitive jeg, som jeg skrev, allerede er overbelastet med å holde meg nogenlunde "normal". Så jeg har ikke krefter til noen kognitiv terapi! Ingen ressurser! Selv om jeg faktisk har stor tro på det... Og jeg har blitt markert verre etter at jeg måtte slutte med anti-psykotika igjen, fordi det gav meg forhøyede prolaktin-verdier. Og Solian var det eneste jeg tålte...

Jeg har begynt å innse hvor syk jeg faktisk er, vicca, og det skremmer meg! Jeg blir fryktelig deprimert av å skjønne akkurat det, fordi det betyr at jeg sannsynligvis må medisineres resten av livet, og dessuten aldri vil få et normalt liv. Og må akseptere en eller annen guffen diagnose.... Og det som verre er: Jeg vil ikke leve i en verden hvor ingen kan se, oppleve og erfare det samme som meg. Jeg er jo helt alene! Det gikk brått opp for meg at dette er så ille at jeg blir invalidisert av det: Jeg kan for det første aldri ha nære forhold til andre mennesker, ikke engang mannen min. Og jeg vil ikke ut av huset - er livredd for hva som kan skje, om jeg kommer til å skade meg selv eller andre. Eller om jeg kanskje ikke klarer å finne veien hjem igjen. Jeg er redd for den ydmykelsen det er å bli akutt psykotisk og virre rundt uten å kunne si et eneste fornuftig ord eller forstå noenting. Det har jeg opplevd en gang for mye... Så jeg blir hjemme.

Det er grusomt å være klar nok i lange perioder til å forstå hvor syk jeg er. Og det som kanskje er det verste, er at det blir verre med årene, ikke bedre. Så jeg gir opp. Han får det bare ikke inn, uansett hvor mange ganger jeg sier det! Har bare lyst til å få en slutt på dette, før jeg mister meg selv fullstendig i kaos og psykose...

[ulva]

Først av alt: takk for de svar som du har gitt på mine innlegg. Jeg synes det er leit at du har det sånn som du har det nå. Du må forsøke å holde ut til du snakker med behandler neste gang, og kan du da øke eller forandre på medisinene dine, slik at du får det bedre? Ha det så godt som du kan!

Takk for svar... Jo, kanskje kan vi øke dosene. Men jeg er så sensitiv, at jeg nesten ikke tåler noen psykoleptika. Skal forsøke å snakke med ham på tirsdag, men har ikke helt den store troen på noe mirakel...

[frosken]

Ja, men det er jo akkurat det: Han klarer ikke å stille noen diagnose, ikke engang etter tre år med terapi to ganger i uka og så mange intervjuer at jeg ikke lenger har noe antall... Han står bare bom fast! Jeg fyller alle kriterier til å få diagnosen schizofreni, men så synes han utifra sin erfaring at det ikke passer. Han vil ikke stille en diagnose uten at han føler seg sikker, så han konsentrerer seg om det han er sikker på: At jeg sliter med en alvorlig depresjon, og at jeg sliter med sterke dissosiative symptomer. Og det er jo i og for seg bra, men det gjør at hans fokus i behandlingen blir feil. Igjen! Ja, dette med flytebrygga er et eksempel på en gang han faktisk forstod hvor ille det var. Men problemet er at det forsvinner igjen like raskt som han har innsett det...

Og slik går det stadig: Jeg sliter meg gjennom timen med snørr og tårer, tar sjansen på å fortelle om noen av opplevelsene - han forstår et øyeblikk - og så er det glemt igjen. Og nå går jeg i kognitiv terapi hos en annen terapeut, mens han observerer, og da får jeg ikke snakket om noen av disse tingene. Vi jobber bare med depresjonen. Men jeg føler at jeg ikke klarer denne kognitive terapien fordi mitt kognitive jeg, som jeg skrev, allerede er overbelastet med å holde meg nogenlunde "normal". Så jeg har ikke krefter til noen kognitiv terapi! Ingen ressurser! Selv om jeg faktisk har stor tro på det... Og jeg har blitt markert verre etter at jeg måtte slutte med anti-psykotika igjen, fordi det gav meg forhøyede prolaktin-verdier. Og Solian var det eneste jeg tålte...

Jeg har begynt å innse hvor syk jeg faktisk er, vicca, og det skremmer meg! Jeg blir fryktelig deprimert av å skjønne akkurat det, fordi det betyr at jeg sannsynligvis må medisineres resten av livet, og dessuten aldri vil få et normalt liv. Og må akseptere en eller annen guffen diagnose.... Og det som verre er: Jeg vil ikke leve i en verden hvor ingen kan se, oppleve og erfare det samme som meg. Jeg er jo helt alene! Det gikk brått opp for meg at dette er så ille at jeg blir invalidisert av det: Jeg kan for det første aldri ha nære forhold til andre mennesker, ikke engang mannen min. Og jeg vil ikke ut av huset - er livredd for hva som kan skje, om jeg kommer til å skade meg selv eller andre. Eller om jeg kanskje ikke klarer å finne veien hjem igjen. Jeg er redd for den ydmykelsen det er å bli akutt psykotisk og virre rundt uten å kunne si et eneste fornuftig ord eller forstå noenting. Det har jeg opplevd en gang for mye... Så jeg blir hjemme.

Det er grusomt å være klar nok i lange perioder til å forstå hvor syk jeg er. Og det som kanskje er det verste, er at det blir verre med årene, ikke bedre. Så jeg gir opp. Han får det bare ikke inn, uansett hvor mange ganger jeg sier det! Har bare lyst til å få en slutt på dette, før jeg mister meg selv fullstendig i kaos og psykose...

Ulva...

Du har skrevet mye denne helgen - og jeg synes du skal ta utskrift av alt sammen og gi til psykiateren din.

Det er vondt å lese om hvordan du strever. Du har gode argumenter for hvorfor du trenger flere typer tilnærming mht terapi. Det blir feil hvis man ikke er opptatt av å finne løsninger - og det blir feil dersom løsninger er det eneste man er opptatt av. Du trenger både hjelp til å finne løsninger og samtidig emosjonell avlastning i forhold til din smerte.

Du skriver svært klart ulva. Jeg vet ikke hva som feiler deg - men synes det er viktig at du husker på at du er deg - og ikke en eller annen diagnose. Kanskje finnes det ingen diagnose som godt dekker det du sliter med? Enkelte terapeuter er jo ikke så glade i bruk av diagnoser fordi de mener det ofte kan tildekke vel så mye som avdekke...

Uansett så synes jeg du forteller at du har en behandler som gjerne vil hjelpe deg. Derfor synes jeg som sagt at du skal la han lese om dine tanker om hva som skjer - og om dine tanker om hva han gjør og sier.

Og så håper jeg du får det litt bedre igjen når medisinene dine virker for fullt...

[23456789]

Er det ikke noe de bare refererer til som "borderline"

Der man ikke er psykotisk fullt og helt, fordi man har stor "egostyrke" eller hva jeg skal kalle det??

Dette er kanskje bare vås som min x-psykolog sa til meg for å trøste meg da jeg var redd for å miste grepet helt? (jeg gjorde det ikke heldigvis, så det spiller egentlig ingen rolle om det var sant eller ikke :-))