Til frosken (3)

[Mimmy]

Ja, det kunne kanskje være en mulighet å få en person til å hjelpe meg, det var jo det som psykologen min skulle ordne, men som hun ikke har ordnet enda. Men jeg vet ikke om det med ansvarsgruppe, det tror jeg kanskje ville fungere dårlig, i hvert fall hvis jeg skal beholde den jobben jeg har. Noe av det ligger kanskje i jobbens natur. Jeg er litt usikker på lovgivning rundt dette.

[carma]

Hei.

Hvorfor skriver du ikke bare svar i den tråden som opprinnelig ble startet i stedet for å starte en ny tråd hver gang?

[Mimmy]

Hei.

Hvorfor skriver du ikke bare svar i den tråden som opprinnelig ble startet i stedet for å starte en ny tråd hver gang?

Jeg glemte meg antakeligvis, fordi jeg ville svare noen anonymt, og senere glemte å forandre nicket tilbake til det nicket jeg egentlig bruker. Beklager så mye.

[Mimmy]

Hei.

Hvorfor skriver du ikke bare svar i den tråden som opprinnelig ble startet i stedet for å starte en ny tråd hver gang?

Beklager, misforsto spørsmålet, jeg trodde det gjaldt nick. Ja, jeg skulle kanskje bruke samme tråden hver gang....

[Gjest appendix]

Under innlegga kan du klikke på 'Svar på dette innlegget' så havner svaret ditt der det hører hjemme!

Sannsynligvis klikker du nesten konsekvent på 'Skriv ny' når du svarer. Da lager du ny tråd, og folk får ikke helt sammenhengen pga at de ikke umiddelbart skjønenr hva du svarer på!

Du er ikke den eneste med nybegynnerproblemer!

[frosken]

I mange kommuner de fortsatt i oppstartfasen når det gjelder ansvarsgrupper og individuelle planer for voksne. Men en anvarsgruppe grenger ikke å bestå av mange personer - et eksempel kan være legen din+psykologen+psykiatrisk sykepleier i kommunen+en fra aetat. En av disse vil i såfall ha hovedansvar for koordinere de tiltak man kommer frem til. Det er heller ikke vanlig at ansvarsgruppene har møte ofte - kun f.eks. hver 3mnd. Men det er en måte å sikre seg at ting ikke bare blir glemt - eller at ingenting skjer...

Hvis psykologen ikke snart kommer igang, synes jeg du skal snakke med legen din også slik at vedkommende evt. kan mase litt på psykologen.

[En_Mamma]

Hvis man har en god Individuell Plan er det ofte ikke nødvendig med ansvarsgruppemøter, da kan "fagfolkene" treffe hverandre som de vil og koordinere seg, dine ønsker er jo da nedfelt i planen og det er koordinators oppgave å holde deg orientert.

[Mimmy]

I mange kommuner de fortsatt i oppstartfasen når det gjelder ansvarsgrupper og individuelle planer for voksne. Men en anvarsgruppe grenger ikke å bestå av mange personer - et eksempel kan være legen din+psykologen+psykiatrisk sykepleier i kommunen+en fra aetat. En av disse vil i såfall ha hovedansvar for koordinere de tiltak man kommer frem til. Det er heller ikke vanlig at ansvarsgruppene har møte ofte - kun f.eks. hver 3mnd. Men det er en måte å sikre seg at ting ikke bare blir glemt - eller at ingenting skjer...

Hvis psykologen ikke snart kommer igang, synes jeg du skal snakke med legen din også slik at vedkommende evt. kan mase litt på psykologen.

Jeg er så "velsignet", jeg, med en lege som er svært forståelsesfull og svært medfølende og SVÆRT treg.

Men når hun først gjør noe, så gjør hun det forsåvidt godt, så jeg må ta skikkelig mot til meg å spørre neste gang om det med habiliteringsteam eller ansvarsgruppe. Men jeg er så redd for at motet svikter, og hva gjør jeg da? Jeg har opplevd det så ofte før også, at motet svikter når jeg skal spørre om ting som er viktige for meg. Og spør jeg, så klarer jeg ikke å få med meg alt det jeg har tenkt å spørre om, bare deler av det. Det er jo nettopp derfor at jeg trenger et menneske som kan spørre for meg, et menneske som jeg kan føle fullstendig tillit til. Jeg kunne "bruke" mannen min, men er redd for at jeg kom til å bli veldig flau med ham tilstede på møter med det offentlige, fordi man nødvendigvis må berøre områder som jeg syns er veldig vanskelige, og som jeg skammer meg veldig for. Jeg tror jeg kommer til å føle meg veldig blottstilt.

[Mimmy]

I mange kommuner de fortsatt i oppstartfasen når det gjelder ansvarsgrupper og individuelle planer for voksne. Men en anvarsgruppe grenger ikke å bestå av mange personer - et eksempel kan være legen din+psykologen+psykiatrisk sykepleier i kommunen+en fra aetat. En av disse vil i såfall ha hovedansvar for koordinere de tiltak man kommer frem til. Det er heller ikke vanlig at ansvarsgruppene har møte ofte - kun f.eks. hver 3mnd. Men det er en måte å sikre seg at ting ikke bare blir glemt - eller at ingenting skjer...

Hvis psykologen ikke snart kommer igang, synes jeg du skal snakke med legen din også slik at vedkommende evt. kan mase litt på psykologen.

Hva foreslår du er en måte for meg til igjen få tillit til at andre mennesker som skal hjelpe meg, faktisk ønsker å hjelpe meg, når alt som skjer egentlig tyder på det motsatte. Jeg er så redd for at jeg skal klare å formidle alt jeg ønsker av hjelp, og at det allikevel ikke skjer noe da heller.

Jeg har jo allerede bedt om hjelp til noen små ting, og det har ikke skjedd noe, eller hvis det har skjedd noe, så har det skjedd så veldig sakte. Jeg plages veldig med tanken på at det er fordi de ikke liker meg, at de synes jeg er et menneske som er så lite verdt, at det er ikke noe vits å hjelpe meg med noe.

[frosken]

Hva foreslår du er en måte for meg til igjen få tillit til at andre mennesker som skal hjelpe meg, faktisk ønsker å hjelpe meg, når alt som skjer egentlig tyder på det motsatte. Jeg er så redd for at jeg skal klare å formidle alt jeg ønsker av hjelp, og at det allikevel ikke skjer noe da heller.

Jeg har jo allerede bedt om hjelp til noen små ting, og det har ikke skjedd noe, eller hvis det har skjedd noe, så har det skjedd så veldig sakte. Jeg plages veldig med tanken på at det er fordi de ikke liker meg, at de synes jeg er et menneske som er så lite verdt, at det er ikke noe vits å hjelpe meg med noe.

Tror det er viktig at du og legen din + psykologen snakker noe om hva som er en realistisk tidsramme for ulike tiltak. Det tar som regel ganske lang tid før noe skjer i helsevesenet - og mens man går og venter er det fort gjort å få følelsen av at ingen har tenkt å gjøre noe.

Du er kanskje litt utålmodig også?

Snakk med legen din og si at du trenger hjelp til å finne ut av hvordan du skal få den tilretteleggingen du trenger. Bra at du vil spørre om hvorvidt det finnes et habiliteringsteam der du bor - eller hvorvidt psykologen din har påtatt seg hele jobben med å finne ut av relevante tiltak. Det er viktig å finne ut av hvilken rolle psykologen mener hun har fremover.

[Mimmy]

Tror det er viktig at du og legen din + psykologen snakker noe om hva som er en realistisk tidsramme for ulike tiltak. Det tar som regel ganske lang tid før noe skjer i helsevesenet - og mens man går og venter er det fort gjort å få følelsen av at ingen har tenkt å gjøre noe.

Du er kanskje litt utålmodig også?

Snakk med legen din og si at du trenger hjelp til å finne ut av hvordan du skal få den tilretteleggingen du trenger. Bra at du vil spørre om hvorvidt det finnes et habiliteringsteam der du bor - eller hvorvidt psykologen din har påtatt seg hele jobben med å finne ut av relevante tiltak. Det er viktig å finne ut av hvilken rolle psykologen mener hun har fremover.

Hei igjen. Ja, jeg er utålmodig, men det som er ille, er den følelsen jeg har slitt med hele tiden mens jeg har vært syk, og det er at jeg er så lite verdt som menneske både i forhold til folk som skal hjelpe meg, til slekt, familie, venner og ikke minst til ektemannen min. Og så toppet det seg skikkelig like etter at jeg fikk diagnosen. Det er så fint å kunne skrive ned ting som andre kan lese, for meg så er dette helt topp. Jeg vet jo at dette ikke erstatter noen terapi, men det er ihvertfall til voldsom støtte for meg. Kanskje jeg blir modigere. Egentlig så er jeg ganske heldig, som "bare" har angst og depresjon, og dermed egentlig trenger lite oppfølging, så snart jeg har lært meg å akseptere diagnosen, og fått tilrettelegging slik at jeg slipper å bli så sliten hele tiden.

Jeg har lest i en bok at "aspergianere" står i risikosonen for å utvikle en hel drøss av psykiatriske lidelser, sånn som f. eks. manisk - depressiv lidelse, bipolaritet, div. typer psykoser og til og med schizofreni. Selv har jeg som sagt betydelig angst. Jeg har også hatt depresjon, men jeg tror det er en del bedre nå. Det er en del bører som har blitt løftet av skuldrene mine, fordi jeg alltid har lurt på hva som var galt med meg, jeg følte meg alltid så annerledes. Jeg var en skoleflink elev, både på barneskolen og ungdomskolen, aktiv i skolemusikken og spilte piano også. Hemmende angst har jeg alltid hatt, selv som lita jente, og dette ble bare verre og verre etterhvert som jeg ble eldre. Så jeg antar jeg har en type angstlidelse. Men det er helt greit, dersom jeg bare kunne delta på ting som jeg finner glede i, sånn som konserter, kino, svømming, kunstutstillinger osv. Dette er vanskelig pr. i dag, fordi mannen min og meg ikke deler samme smak, han er sliten/deprimert, jeg har svært få venner og jeg makter ikke å gå alene. Jeg klarer ikke hverken å bruke buss eller bil, så jeg blir svært isolert. Så ja, jeg er utålmodig. Dette er ikke så svært annerledes enn å bli sittende i rullestol, og uten mulighet til å komme seg ut uten en viss hjelp. Det er et svært reelt handikapp, og som sagt så er det medfødt...

det er ikke noe jeg kan noe for.

[frosken]

Hei igjen. Ja, jeg er utålmodig, men det som er ille, er den følelsen jeg har slitt med hele tiden mens jeg har vært syk, og det er at jeg er så lite verdt som menneske både i forhold til folk som skal hjelpe meg, til slekt, familie, venner og ikke minst til ektemannen min. Og så toppet det seg skikkelig like etter at jeg fikk diagnosen. Det er så fint å kunne skrive ned ting som andre kan lese, for meg så er dette helt topp. Jeg vet jo at dette ikke erstatter noen terapi, men det er ihvertfall til voldsom støtte for meg. Kanskje jeg blir modigere. Egentlig så er jeg ganske heldig, som "bare" har angst og depresjon, og dermed egentlig trenger lite oppfølging, så snart jeg har lært meg å akseptere diagnosen, og fått tilrettelegging slik at jeg slipper å bli så sliten hele tiden.

Jeg har lest i en bok at "aspergianere" står i risikosonen for å utvikle en hel drøss av psykiatriske lidelser, sånn som f. eks. manisk - depressiv lidelse, bipolaritet, div. typer psykoser og til og med schizofreni. Selv har jeg som sagt betydelig angst. Jeg har også hatt depresjon, men jeg tror det er en del bedre nå. Det er en del bører som har blitt løftet av skuldrene mine, fordi jeg alltid har lurt på hva som var galt med meg, jeg følte meg alltid så annerledes. Jeg var en skoleflink elev, både på barneskolen og ungdomskolen, aktiv i skolemusikken og spilte piano også. Hemmende angst har jeg alltid hatt, selv som lita jente, og dette ble bare verre og verre etterhvert som jeg ble eldre. Så jeg antar jeg har en type angstlidelse. Men det er helt greit, dersom jeg bare kunne delta på ting som jeg finner glede i, sånn som konserter, kino, svømming, kunstutstillinger osv. Dette er vanskelig pr. i dag, fordi mannen min og meg ikke deler samme smak, han er sliten/deprimert, jeg har svært få venner og jeg makter ikke å gå alene. Jeg klarer ikke hverken å bruke buss eller bil, så jeg blir svært isolert. Så ja, jeg er utålmodig. Dette er ikke så svært annerledes enn å bli sittende i rullestol, og uten mulighet til å komme seg ut uten en viss hjelp. Det er et svært reelt handikapp, og som sagt så er det medfødt...

det er ikke noe jeg kan noe for.

Du har skrevet mye i det siste - om mange temaer. Jeg lurer på om du forsøker å systematisere litt det du er opptatt av, slik at du kan presentere dine behov for behandlerne dine neste gang du ser dem.

[Gemini]

Hei igjen. Ja, jeg er utålmodig, men det som er ille, er den følelsen jeg har slitt med hele tiden mens jeg har vært syk, og det er at jeg er så lite verdt som menneske både i forhold til folk som skal hjelpe meg, til slekt, familie, venner og ikke minst til ektemannen min. Og så toppet det seg skikkelig like etter at jeg fikk diagnosen. Det er så fint å kunne skrive ned ting som andre kan lese, for meg så er dette helt topp. Jeg vet jo at dette ikke erstatter noen terapi, men det er ihvertfall til voldsom støtte for meg. Kanskje jeg blir modigere. Egentlig så er jeg ganske heldig, som "bare" har angst og depresjon, og dermed egentlig trenger lite oppfølging, så snart jeg har lært meg å akseptere diagnosen, og fått tilrettelegging slik at jeg slipper å bli så sliten hele tiden.

Jeg har lest i en bok at "aspergianere" står i risikosonen for å utvikle en hel drøss av psykiatriske lidelser, sånn som f. eks. manisk - depressiv lidelse, bipolaritet, div. typer psykoser og til og med schizofreni. Selv har jeg som sagt betydelig angst. Jeg har også hatt depresjon, men jeg tror det er en del bedre nå. Det er en del bører som har blitt løftet av skuldrene mine, fordi jeg alltid har lurt på hva som var galt med meg, jeg følte meg alltid så annerledes. Jeg var en skoleflink elev, både på barneskolen og ungdomskolen, aktiv i skolemusikken og spilte piano også. Hemmende angst har jeg alltid hatt, selv som lita jente, og dette ble bare verre og verre etterhvert som jeg ble eldre. Så jeg antar jeg har en type angstlidelse. Men det er helt greit, dersom jeg bare kunne delta på ting som jeg finner glede i, sånn som konserter, kino, svømming, kunstutstillinger osv. Dette er vanskelig pr. i dag, fordi mannen min og meg ikke deler samme smak, han er sliten/deprimert, jeg har svært få venner og jeg makter ikke å gå alene. Jeg klarer ikke hverken å bruke buss eller bil, så jeg blir svært isolert. Så ja, jeg er utålmodig. Dette er ikke så svært annerledes enn å bli sittende i rullestol, og uten mulighet til å komme seg ut uten en viss hjelp. Det er et svært reelt handikapp, og som sagt så er det medfødt...

det er ikke noe jeg kan noe for.

Du kan jo forsøke å få en støttekontakt, som kan være med deg på slike aktiviteter?

Dette kan du - såvidt jeg vet - selv kontakte kommunen for å be om. I de fleste kommuner sorterer støttekontakt-tjenesten under sosialkontoret.

Lykke til! :-)

*eks-støttekontakt-hilsen*

[Gemini]

Du kan jo forsøke å få en støttekontakt, som kan være med deg på slike aktiviteter?

Dette kan du - såvidt jeg vet - selv kontakte kommunen for å be om. I de fleste kommuner sorterer støttekontakt-tjenesten under sosialkontoret.

Lykke til! :-)

*eks-støttekontakt-hilsen*

.

[Mimmy]

Du har skrevet mye i det siste - om mange temaer. Jeg lurer på om du forsøker å systematisere litt det du er opptatt av, slik at du kan presentere dine behov for behandlerne dine neste gang du ser dem.

Det jeg har gjort her, er egentlig å få en slags orden på tankene mine, slik at jeg bedre vet om hva det er jeg eventuelt kan be om hjelp til. Hodet mitt fungerer så dårlig til vanlig, jeg har ofte "ull i hodet", og det er pga sosiale "påkjenninger" som vanlige, funksjonsfriske mennesker ikke opplever. Symptomene kan kanskje ligne litt på hvordan man kan ha det under depresjon, og depresjon forverrer nok symptomene, det samme gjør angst.

Så det er til hjelp for meg å få systematisert tankene slik jeg kan gjøre her, og attpåtil få tilbakemeldinger dersom jeg er "på jordet". Takk igjen for alle svarene som du har gitt meg, du er en engel (med hvite vinger).

[Mimmy]

Du har skrevet mye i det siste - om mange temaer. Jeg lurer på om du forsøker å systematisere litt det du er opptatt av, slik at du kan presentere dine behov for behandlerne dine neste gang du ser dem.

Ja, det er noe av grunnen også til at jeg bruker en del tid på dette, men jeg har endelig innsett at jeg har asperger syndrom. Fram til i dag har jeg tvilt veldig mye, kanskje det kunne være noe annet, noe som lot seg kurere, men en del av det som jeg har fått svar på her, har fått meg til å innse og innrømme overfor meg selv at diagnosen stemmer. Så tusen takk. Det er mye bedre å ta den sorgen nå, enn å ta den senere. Så vet jeg at deler av mitt liv, vil aldri bli såkalt "normalt". Jeg vil alltid være litt sær. Dette er jo en funksjonshemming, den er usynlig, så jeg vil sannsynligvis slite med sosiale ting hele resten av livet. Jeg vil ha store problemer med å skaffe meg vanlige jobber, de jobbene jeg har må være tilrettelagte, slik at jeg ikke sliter meg ut. Den jobben jeg har i dag, den er ikke tilrettelagt, med det resultatet at jeg får sammenbrudd flere ganger i løpet av dagen, fordi hodet mitt er så "umulig", jeg klarer ikke å holde på oppmerksomheten og å holde fokus på arbeidsoppgavene. Det er derfor jeg er blitt anbefalt av psykologen min å søke uføretrygd, fordi det er et reelt handikap, om enn aldri så usynlig. Jeg er ikke særlig glad for å bli uføretrygdet, jeg syns det er et veldig nederlag, men jeg kan ikke fortsette å slite meg ut heller.

Men takk for alle svarene.

[Gemini]

Ja, det er noe av grunnen også til at jeg bruker en del tid på dette, men jeg har endelig innsett at jeg har asperger syndrom. Fram til i dag har jeg tvilt veldig mye, kanskje det kunne være noe annet, noe som lot seg kurere, men en del av det som jeg har fått svar på her, har fått meg til å innse og innrømme overfor meg selv at diagnosen stemmer. Så tusen takk. Det er mye bedre å ta den sorgen nå, enn å ta den senere. Så vet jeg at deler av mitt liv, vil aldri bli såkalt "normalt". Jeg vil alltid være litt sær. Dette er jo en funksjonshemming, den er usynlig, så jeg vil sannsynligvis slite med sosiale ting hele resten av livet. Jeg vil ha store problemer med å skaffe meg vanlige jobber, de jobbene jeg har må være tilrettelagte, slik at jeg ikke sliter meg ut. Den jobben jeg har i dag, den er ikke tilrettelagt, med det resultatet at jeg får sammenbrudd flere ganger i løpet av dagen, fordi hodet mitt er så "umulig", jeg klarer ikke å holde på oppmerksomheten og å holde fokus på arbeidsoppgavene. Det er derfor jeg er blitt anbefalt av psykologen min å søke uføretrygd, fordi det er et reelt handikap, om enn aldri så usynlig. Jeg er ikke særlig glad for å bli uføretrygdet, jeg syns det er et veldig nederlag, men jeg kan ikke fortsette å slite meg ut heller.

Men takk for alle svarene.

Rart at du blir anbefalt å søke uføretrygd direkte, uten å først forsøke attføring (få hjelp til å finne et annet yrke som kan passe bedre for deg, evt. utdanning om nødvendig).

Flere bedrifter har nå inngått avtale med Trygdeetaten om noe de kaller Inkluderende Arbeidsliv (og blir da en "IA-bedrift). Dette kan du lese mer om på trygdeetatens sider:

http://www.trygdeetaten.no/default.asp?strTema=arbeidsliv&path=inkluderende

Jeg forstår absolutt at en rekke yrker vil være for belastende for deg, men det kan jo være at du vil kunne fungere i et annet yrke enn det du pr idag har.

[Mimmy]

Rart at du blir anbefalt å søke uføretrygd direkte, uten å først forsøke attføring (få hjelp til å finne et annet yrke som kan passe bedre for deg, evt. utdanning om nødvendig).

Flere bedrifter har nå inngått avtale med Trygdeetaten om noe de kaller Inkluderende Arbeidsliv (og blir da en "IA-bedrift). Dette kan du lese mer om på trygdeetatens sider:

http://www.trygdeetaten.no/default.asp?strTema=arbeidsliv&path=inkluderende

Jeg forstår absolutt at en rekke yrker vil være for belastende for deg, men det kan jo være at du vil kunne fungere i et annet yrke enn det du pr idag har.

Jeg har allerede gjennomgått attføringsopplegg, og er inne i et slikt opplegg nå, selv om jeg pr. tiden har lønn, ikke attføring. Jeg er sysselsatt.

Det fungerer bare sånn noenlunde fordi jeg er så sliten. Og så er det ikke slik lenger, at uføretrygd er en permanent ordning. Jeg har ikke tenkt å sitte hjemme og tvinne tommeltotter, jeg har fremdeles tenkt å jobbe, i en tilrettelagt jobb. For øvrig takk for tipset om arbeidsopplegg i slike bedrifter du nevner.

[Mimmy]

Rart at du blir anbefalt å søke uføretrygd direkte, uten å først forsøke attføring (få hjelp til å finne et annet yrke som kan passe bedre for deg, evt. utdanning om nødvendig).

Flere bedrifter har nå inngått avtale med Trygdeetaten om noe de kaller Inkluderende Arbeidsliv (og blir da en "IA-bedrift). Dette kan du lese mer om på trygdeetatens sider:

http://www.trygdeetaten.no/default.asp?strTema=arbeidsliv&path=inkluderende

Jeg forstår absolutt at en rekke yrker vil være for belastende for deg, men det kan jo være at du vil kunne fungere i et annet yrke enn det du pr idag har.

Men jeg har bedt om å få komme i kontakt med en arbeidspsykolog eller noen andre som kan gi meg rådgivning, jeg makter ikke å finne ut av ting på egen hånd, hodet mitt fungerer så dårlig på den måten. Det er derfor jeg ikke klarer dette, og må søke uføretrygd, jeg er så veldig sliten i hverdagen, som ingen ser, fordi i ansiktet mitt synes det ikke. Det eneste de andre merker, er at jeg trekker meg vekk, at jeg plutselig faller ut i samtaler, at jeg ikke klarer å følge med når folk snakker til meg. Men dette er til gjengjeld veldig merkbart. Og det er ikke fordi jeg ikke vil, det er fordi jeg ikke kan. Hjernen min setter dagsorden, jeg har ikke kontroll på når jeg faller ut. Og de gangene jeg IKKE faller ut, så er det fordi jeg anstrenger meg maksimalt for å kunne følge med.

[Gemini]

Men jeg har bedt om å få komme i kontakt med en arbeidspsykolog eller noen andre som kan gi meg rådgivning, jeg makter ikke å finne ut av ting på egen hånd, hodet mitt fungerer så dårlig på den måten. Det er derfor jeg ikke klarer dette, og må søke uføretrygd, jeg er så veldig sliten i hverdagen, som ingen ser, fordi i ansiktet mitt synes det ikke. Det eneste de andre merker, er at jeg trekker meg vekk, at jeg plutselig faller ut i samtaler, at jeg ikke klarer å følge med når folk snakker til meg. Men dette er til gjengjeld veldig merkbart. Og det er ikke fordi jeg ikke vil, det er fordi jeg ikke kan. Hjernen min setter dagsorden, jeg har ikke kontroll på når jeg faller ut. Og de gangene jeg IKKE faller ut, så er det fordi jeg anstrenger meg maksimalt for å kunne følge med.

Hva med å skrive ut en del av dine innlegg her, evt. et mer strukturert sammendrag av de mange innleggene, som du kan gi til de som skal hjelpe deg videre. Så kan de lese igjennom i ro og mak hvordan du har det, og hva du sliter med - og ikke minst hva du føler behov for men ikke klarer gi skikkelig uttrykk for verbalt...

Bare en ide! :-)