NHD- Jeg innvolverer meg i andres elendighet

[Gjest sliten]

Er en kvinne på snart 30 år som i flere år har slitt med å sette grenser overfor venner og spessielt familie. De henvender seg til meg med deres problemer og elendighet. De søker oppmuntring, råd og trøst. Jeg bruker temmelig mye tid på det, tror de ser på meg som en intelligent og klok person. MEN jeg har selv slitt en masse de siste åra med depresjon o.l. Disse som jeg støtter og hjelper stiller ALDRI opp for meg, tvert om... I medgangstider er jeg et "null og ingenting", men når problemer dukker opp særlig innad i familien er det meg de tyr til. Jeg får ikke en gang et julekort eller blir inkludert i familie sammenkomster! Og jeg tenker "jeg skal aldri stille opp for de mer, men så gjør jeg det allikevel..."

Har gått en god stund i psykoterapi, men jeg føler ikke at jeg finner ut av dette som er så vanskelig for meg... Jeg føler sånn forpliktelse og medfølelse i andres "tragedie" samtidig som jeg selv er fryktelig ensom, sliten og har ingen som støtter meg....

Jeg forstår ikke mine egne handlinger.. Og jeg ønsker å komme vekk fra denne "hjelper rollen"...

Takknemlig hvis du har litt tilbakemelding å komme med...

[Gjest sliten]

Er en kvinne på snart 30 år som i flere år har slitt med å sette grenser overfor venner og spessielt familie. De henvender seg til meg med deres problemer og elendighet. De søker oppmuntring, råd og trøst. Jeg bruker temmelig mye tid på det, tror de ser på meg som en intelligent og klok person. MEN jeg har selv slitt en masse de siste åra med depresjon o.l. Disse som jeg støtter og hjelper stiller ALDRI opp for meg, tvert om... I medgangstider er jeg et "null og ingenting", men når problemer dukker opp særlig innad i familien er det meg de tyr til. Jeg får ikke en gang et julekort eller blir inkludert i familie sammenkomster! Og jeg tenker "jeg skal aldri stille opp for de mer, men så gjør jeg det allikevel..."

Har gått en god stund i psykoterapi, men jeg føler ikke at jeg finner ut av dette som er så vanskelig for meg... Jeg føler sånn forpliktelse og medfølelse i andres "tragedie" samtidig som jeg selv er fryktelig ensom, sliten og har ingen som støtter meg....

Jeg forstår ikke mine egne handlinger.. Og jeg ønsker å komme vekk fra denne "hjelper rollen"...

Takknemlig hvis du har litt tilbakemelding å komme med...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvorfor er jeg som jeg er? Det er ofte temaet i lange psykoterapier. Tror ikke jeg kan svare deg, men jeg kan spørre deg.

Hvorfor gjør du det? Hvilke følelser får du om du forestiller deg at du ikke gjør det? Vil de bli sinte på deg? Le av deg? Avvise deg? Gi deg dårlig samvittighet?

Gjør du det fordi du tror og håper at de en gang vil inkludere deg om du bare gjør det ofte nok og lenge nok?

Om du synes at dette er noe du bør og må, hva er det du VIL?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvorfor er jeg som jeg er? Det er ofte temaet i lange psykoterapier. Tror ikke jeg kan svare deg, men jeg kan spørre deg.

Hvorfor gjør du det? Hvilke følelser får du om du forestiller deg at du ikke gjør det? Vil de bli sinte på deg? Le av deg? Avvise deg? Gi deg dårlig samvittighet?

Gjør du det fordi du tror og håper at de en gang vil inkludere deg om du bare gjør det ofte nok og lenge nok?

Om du synes at dette er noe du bør og må, hva er det du VIL?

[mhmm]

Hei!

Har du lest disse bøkene:

Selvaktelse:Nathaniel Branden.

Husk dine drømmer-husk deg selv:Hege Øygarden.

Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde:Robin Norwood.

Ellers er Alice Miller`s bøker om"Det selvutslettende barnet" gode i beskrivelsene av dette problemet.

Kanskje finner du ord til det du føler i deg her, ta det med til psykologen.

Ellers har jeg hørt at en kvalifisert psykolog i drømmeanalyse kan ettervært se i den symbolske oppbygging av drømmenes indre mønstre som går igjen,hvor problemet ligger.

Lykke til!!!

[mhmm]

Hei!

Har du lest disse bøkene:

Selvaktelse:Nathaniel Branden.

Husk dine drømmer-husk deg selv:Hege Øygarden.

Når kvinner ødsler sin kjærlighet på menn de gjerne vil redde:Robin Norwood.

Ellers er Alice Miller`s bøker om"Det selvutslettende barnet" gode i beskrivelsene av dette problemet.

Kanskje finner du ord til det du føler i deg her, ta det med til psykologen.

Ellers har jeg hørt at en kvalifisert psykolog i drømmeanalyse kan ettervært se i den symbolske oppbygging av drømmenes indre mønstre som går igjen,hvor problemet ligger.

Lykke til!!!