En liten teori

[Angela1365380318]

Som vi alle vet er selvmord smittsomt, altså om en kjent person tar livet sitt så gjør andre som har tenkt på det en stund det også. Det behøver ikke bare være kjente personger, medieomtale av "vanlige" folk skal også ungås så langt det lar seg gjøre heter det. (også av hensyn til pårørende)

Det eg har begynt å tenke på er, plutselig har vi hatt alle disse "familietragediene" en far dreper kone, barn og seg selv og vi har hatt flere tilfeller av dette på svært kort tid. Fagfolk er enige om at det er en psykisk ubalanse i en far som gjør noe slik (og det er det jo også hos personer som tar selvmord, fordi om det er noe helt annet)

har man a grunn til å tro at også familiedrap av denne typen også er smittsomt?

[Gjest appendix]

JEG tror det er smittsomt!

En går og har problemer. Så leser en om noen som har tatt den løsningen ut av problemene som en selv har tenkt på. Da ER det lettere å gjøre det etterpå.

Samme som kan hende i vennegjenger. Alle sliter med sine problemer. Plutselig tar ett av parene ut skilsmisse. Da er det ganske vanlig at det følger andre etter. Noen har tenkt på det, men ikke tørt ta skrittet. Så går noen foran. det er lettere å følge etter.

Noen ganger blir reaksjonene etter selvmord og mord litt sentimentalisert. Det er gråt og fine ord, tente lys og blomster, samhold blant de som er igjen. Det kan være farlig hvis det blir fremstilt for roserødt. Når en ser at andres etterlatte takler situasjonen, så er det lettere å ta et endelig skritt mot selvmord selv.

Mennesket er jo apekatter på godt og vondt. Det er samme reaksjonsmønsteret som når noen begynner å pusse opp hus i ei gate eller på et eldre byggefelt. Noen år etter har mange fulgt etter, alle se som bare har tenkt på det, og så foår det endelige puffet når naboen tar et tak. Denne gangen et puff i positiv retning.

Når det gjelder selvmord tror jeg noen burde fortelle mediene noe om hva som er bra og hva som er for mye i denne sammenheng!