Hvordan?

[stig666]

Hei!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv, jeg har seriøse problemer og det forårsaker konflikter som jeg ikke greier å håndtere i samlivet.

Jeg prøver og prøver å gjøre det bedre, men det dukker stadig opp nye ting..jeg er så frustrert og lei meg..

I forholdet mitt lager jeg så mange problemer ut av ingenting, men det er så vanskelig å gjøre noe med det når det gjør så vondt i magen og jeg kjenner jeg blir helt ør i hodet.. det må ut, og det går så klart utover dama. Jeg lager scener i fylla og strekker stadig strikken lenger( igår tror jeg den røk) jeg har extremt dårlig selvtillit og en selvfølelse som ligger helt i kjeller'n..men jeg går til psykolog, dette pga av kjip barndom. Men det er tydligvis ikke nok, jeg må gjøre noe mere, har du/dere noen forslag til hva? Selvtillits -kurs, etc?!

Alt jeg vet er at jeg ikke klarer å leve med meg selv sånn jeg er nå..og det klarer nok ingen andre å gjøre med meg heller. Igår la jeg egget, jeg skjelte dama mi ut etter noter, bare fordi jeg følte meg avvist og at hun kjedet seg med meg når vi var ute..bare fordi jeg TRODDE(fucked up) og jeg tråkket oxo igår over en strek jeg alltid har syns vært viktig, nemlig respekt..jeg kalte henne ei jævla fitte. problemet mit er at jeg ikke klarer å kontrolere meg selv når jeg havner i disse situasjonene, klarer ikke å holde hodet kaldt og tenke meg om 2 ganger.. Og i dag sitter jeg med den kjipeste følelesen jeg noengang har hatt..jeg er helt feil, hva er galt med meg??? Jeg er bare 23 år, men jeg tror ikke jeg orker 23 år til med meg selv sånn jeg er..Hva gjør jeg??

[Gjest deMona]

Stig, jeg vet hvordan du har det, tror jeg, jeg kjnner meg igjen i det du forteller. Dessuten er det noen av de tingene du beskriver som jeg kjennner igjen fra min tidligere kjæreste.. Jeg vil veldig gjerne diskutere dette med deg.

deMona

[elise-linnea]

Stig, jeg vet hvordan du har det, tror jeg, jeg kjnner meg igjen i det du forteller. Dessuten er det noen av de tingene du beskriver som jeg kjennner igjen fra min tidligere kjæreste.. Jeg vil veldig gjerne diskutere dette med deg.

deMona

Kanskje du skulle vurdere å leve alene, til du har fått bearbeidet det du opplevde som barn og fått bygd opp selvtilliten gjennom noen år i terapi?

[stig666]

Stig, jeg vet hvordan du har det, tror jeg, jeg kjnner meg igjen i det du forteller. Dessuten er det noen av de tingene du beskriver som jeg kjennner igjen fra min tidligere kjæreste.. Jeg vil veldig gjerne diskutere dette med deg.

deMona

Hei!

Hvordan kjenner du deg igjen? Har du det på samme måte selv?

Jeg skal komme igjenom det oxo vettu, men det er så jævla hardt bare..aner ikke råd.

Kjempehyggelig at du svarte:-)

[stig666]

Kanskje du skulle vurdere å leve alene, til du har fått bearbeidet det du opplevde som barn og fått bygd opp selvtilliten gjennom noen år i terapi?

Hei.

Det er oppe til vurdering det oxo, men jeg vet egentlig ikke hva som er gått med å ta halen mellom bena å løpe..

Dvs jeg må jo klare å takle dette her..og da må jeg vel kanskje ha disse prøvelsene i hverdagen min hele tiden..vet ikke jeg.

[Gjest deMona]

Hei!

Hvordan kjenner du deg igjen? Har du det på samme måte selv?

Jeg skal komme igjenom det oxo vettu, men det er så jævla hardt bare..aner ikke råd.

Kjempehyggelig at du svarte:-)

Jeg kjenner meg ijgen både fordi jeg har liknende utbrudd selv, som jeg har kommet fram til at er grunnet min ekstremt dårlige selvtillit, men også fordi jeg har blitt behandlet dårlig av en person (også mest i fylla) som absolutt ikke mente det, men som bare ikke klarte å la være. Det er vel derfor jeg fikk så dårlig selvtillitt... Litt vanskelig å forklare, men jeg syntes det var interessant å høre din historie...

[stig666]

Jeg kjenner meg ijgen både fordi jeg har liknende utbrudd selv, som jeg har kommet fram til at er grunnet min ekstremt dårlige selvtillit, men også fordi jeg har blitt behandlet dårlig av en person (også mest i fylla) som absolutt ikke mente det, men som bare ikke klarte å la være. Det er vel derfor jeg fikk så dårlig selvtillitt... Litt vanskelig å forklare, men jeg syntes det var interessant å høre din historie...

Godt å høre at andre oxo sliter med det samme, selvom jeg ikke unner noen å ha det sånn..for det er jo et sant helvete!

Syns synd på deg som har vært sammen med en som meg..det gjør jeg virkelig:-(

Jeg vet ihvertfall hvorfor selvtilliten min suger så inn i granskauen..dårlige foreldre, en mor som drakk,slo litt..etc og en far som aldri viste at han brydde seg annt enn når han skulle fortelle meg ting jeg ikke dugde til.

Problemene tårnet seg for alvor opp for meg de to siste ukene, dama dro til syden og jeg trodde jeg skulle takle det bra..noe jeg ikke gjorde, men jeg syns heller ikke hun gjorde det noe bedre for meg..det gikk 2 dager, da ringte hun meg å fortalte at hun hadde dårlig samvittighet, (og du kan tro at den muren jeg hadde bygget opp ble greit revet ned) hun hadde blitt dratt opp på scenen av en stripper, hjulpet han med klæra og tatt han på balla, mot hennes vilje(ihvertfall det hun sa) og at det var det ekkleste hun hadde vært med på(og det tror jeg faktisk på, og er ferdig med det) MEN resten av uka ble et mareritt, jeg verken sov eller spiste, bare hadde det vondt, og hun festet videre, fortalte meg litt om dem som prøvde seg osv, som gjorde det bedre NOT.

Dagen hun kom hjem, ååå som jeg gruet meg, tenkte på "hold deg sammen stig" tenk før du spør" stol på henne".og jeg greide å holde meg en stund, lot vær å mase..men så klart jeg klarte til slutt ikke å dy meg, etter my om og men snakket vi om det, hun fortalt meg om dem hun hadde møtt og sånne ting, jeg ble sjalu..

Fortalt meg om en gutt som hadde prøvd seg på henne hele uken, og hvor bra selvtillit hun hadde hatt der nede og ikke hatt her,(sikkert pga meg)oxo greide hun å prestere å si hun hade tatt bilde sammen med han, det syns jeg er over min smerteterskel..og unødvendig!

Hadde jeg vært i syden å gjort det samme, hadde jeg ikke fortalt om bildet og jeg hadde kastet det med en gang jeg hadde fremkalt filmen, men gjør hun det..nei. og jeg hadde heller ikke fortalt om jenta som sjekket meg opp som verst heller. Hensyn kaller jeg det.jeg ypper ikke til bråk.

Måtte bare få det ut..:-)

Hvor gammel er du? Er du i et sånn forhold nå? Vurdert å gjøre noe med den selvtilliten din? Stig

[Gjest deMona]

Godt å høre at andre oxo sliter med det samme, selvom jeg ikke unner noen å ha det sånn..for det er jo et sant helvete!

Syns synd på deg som har vært sammen med en som meg..det gjør jeg virkelig:-(

Jeg vet ihvertfall hvorfor selvtilliten min suger så inn i granskauen..dårlige foreldre, en mor som drakk,slo litt..etc og en far som aldri viste at han brydde seg annt enn når han skulle fortelle meg ting jeg ikke dugde til.

Problemene tårnet seg for alvor opp for meg de to siste ukene, dama dro til syden og jeg trodde jeg skulle takle det bra..noe jeg ikke gjorde, men jeg syns heller ikke hun gjorde det noe bedre for meg..det gikk 2 dager, da ringte hun meg å fortalte at hun hadde dårlig samvittighet, (og du kan tro at den muren jeg hadde bygget opp ble greit revet ned) hun hadde blitt dratt opp på scenen av en stripper, hjulpet han med klæra og tatt han på balla, mot hennes vilje(ihvertfall det hun sa) og at det var det ekkleste hun hadde vært med på(og det tror jeg faktisk på, og er ferdig med det) MEN resten av uka ble et mareritt, jeg verken sov eller spiste, bare hadde det vondt, og hun festet videre, fortalte meg litt om dem som prøvde seg osv, som gjorde det bedre NOT.

Dagen hun kom hjem, ååå som jeg gruet meg, tenkte på "hold deg sammen stig" tenk før du spør" stol på henne".og jeg greide å holde meg en stund, lot vær å mase..men så klart jeg klarte til slutt ikke å dy meg, etter my om og men snakket vi om det, hun fortalt meg om dem hun hadde møtt og sånne ting, jeg ble sjalu..

Fortalt meg om en gutt som hadde prøvd seg på henne hele uken, og hvor bra selvtillit hun hadde hatt der nede og ikke hatt her,(sikkert pga meg)oxo greide hun å prestere å si hun hade tatt bilde sammen med han, det syns jeg er over min smerteterskel..og unødvendig!

Hadde jeg vært i syden å gjort det samme, hadde jeg ikke fortalt om bildet og jeg hadde kastet det med en gang jeg hadde fremkalt filmen, men gjør hun det..nei. og jeg hadde heller ikke fortalt om jenta som sjekket meg opp som verst heller. Hensyn kaller jeg det.jeg ypper ikke til bråk.

Måtte bare få det ut..:-)

Hvor gammel er du? Er du i et sånn forhold nå? Vurdert å gjøre noe med den selvtilliten din? Stig

Hei Stig.

Jeg skjønner vldig godt hvordan du følte deg da jenta di var i syden. Men husk på en ting: Det at hun er ærlig mot deg skal du ta som et stort kompliment, det betyr at hun stoler på deg, at hun er glad i deg og at hun ikke vil lyve for deg. Sannsynligvis betyr dette også at hun ikke skjuler noe for deg. Når hun hadde sjansen til å ha det gøy med andre gutter i syden, men valgte å la være betyr dette at hun er knyttet til deg og at hun gjør alt for å være trofast. Meg som jente kan fortelle deg at det er veldig lett å la seg friste, det kan være VELDIG vanskelig å si nei til pågående gutter i solen, men hun klarte det og det betyr at du har en flott jente som bryr seg mye om deg. Det må du ikke ødelegge.

Det er vondt å høre at du har en vanskelig barndom bak deg. Det har ikke jeg, jeg har vokst opp i en trygg familie med mye frihet til å tenke selv og masse oppbacking. Likevel har jeg utviklet mange av de samme problemene som deg. Det startet med at jeg hadde en kjæreste som var muslim, han drakk utrolig mye (hel-flaske med whisky på en kveld osv) og trykket meg ned for hver minste ting jeg gjorde.Han var vanvittig sjalu, stolte aldri på meg, og hadde raserianfall som liknet noe fra en annen verden, jeg var livredd for han, han var vanvittig aggressiv og grusom noen ganger, men bare i fylla, og dagen etterpå gråt han og sa at han aldri skulle gjøre det igjen, og jeg trodde på han, gang på gang på gang. Det må sies at jeg tror han var mye verre enn deg, men det var litt av samme greia. Han kunne ikke kontrollere seg og lot det gå utover meg. Tilslutt måtte jeg rømme fra landet (vi bodde i utlandet) jeg flyttet hjem til Norge og sa at jeg bare skulle ta en eksamen og komme tilbake. Nå har jeg bodd hjemme i tre år. Det har vært tre utrolig vanskelige år, der jeg har måttet bearbeide alt som skjedde med meg.

Nå er jeg i et nytt forhold, vi har vært sammen i litt over ett år, og han har begynt å merke at jeg har mer problemer med meg selv enn det man skulle tro når man møter meg..

Jeg får liknende utbrudd selv nå. Ikke i fylla, for alkohol er min verste fiende etter at jeg rømte fra det helvetet. Men jeg får det gjerne når HAN drikker, og det er det som er vanskelig.. Jeg sriker og sparker, gråter i mange mange timer, sier helt usannsynlig syke ting til min stakkars kjæreste som ikke har gjort noen ting galt, han blir forvirra og lei seg, sint osv, så skal jeg unnskylde meg i flere timer, føler meg helt dust fordi jeg har laget så mye oppstyr, griner enda mer, krangler, skriker osv. Etterpå føler jeg meg helt JÆVLIG, ser på meg selv som om jeg har blitt helt gal osv.

Jeg har ikke selvtillitt.

I DET HELE TATT. Men det er mest i forholdet til mine aller nærmeste. Min kjærste, min mor, min far og min bror og mine to beste venninner. Når det gjelder andre, på jobben, bekjente og fremmede, er jeg selvsikker (kanskje det bare er en maske) og har stort sett ingen store problemer. Er det sånn for deg også?

Det er vondt og jævelig alt dette her, og mest vanskelig er det kanskje å bli misforstått hele tiden fordi man liksom ikke har kontroll over seg selv.. Jeg kunne også kanskje trengt et selvtillitskurs... OG HJELP.. jeg har ikke vært hos noen om dette. Jeg snakket med legen min om utbruddene mine, han ble veldig bekymret og henviste meg til psykiatrisk poliklinikk. Men søknaden ble avvist. Da mistet jeg motet, og har ikke gjort noe etter dette..... JEg er 21 år, forresten, Stig.

M

[stig666]

Hei Stig.

Jeg skjønner vldig godt hvordan du følte deg da jenta di var i syden. Men husk på en ting: Det at hun er ærlig mot deg skal du ta som et stort kompliment, det betyr at hun stoler på deg, at hun er glad i deg og at hun ikke vil lyve for deg. Sannsynligvis betyr dette også at hun ikke skjuler noe for deg. Når hun hadde sjansen til å ha det gøy med andre gutter i syden, men valgte å la være betyr dette at hun er knyttet til deg og at hun gjør alt for å være trofast. Meg som jente kan fortelle deg at det er veldig lett å la seg friste, det kan være VELDIG vanskelig å si nei til pågående gutter i solen, men hun klarte det og det betyr at du har en flott jente som bryr seg mye om deg. Det må du ikke ødelegge.

Det er vondt å høre at du har en vanskelig barndom bak deg. Det har ikke jeg, jeg har vokst opp i en trygg familie med mye frihet til å tenke selv og masse oppbacking. Likevel har jeg utviklet mange av de samme problemene som deg. Det startet med at jeg hadde en kjæreste som var muslim, han drakk utrolig mye (hel-flaske med whisky på en kveld osv) og trykket meg ned for hver minste ting jeg gjorde.Han var vanvittig sjalu, stolte aldri på meg, og hadde raserianfall som liknet noe fra en annen verden, jeg var livredd for han, han var vanvittig aggressiv og grusom noen ganger, men bare i fylla, og dagen etterpå gråt han og sa at han aldri skulle gjøre det igjen, og jeg trodde på han, gang på gang på gang. Det må sies at jeg tror han var mye verre enn deg, men det var litt av samme greia. Han kunne ikke kontrollere seg og lot det gå utover meg. Tilslutt måtte jeg rømme fra landet (vi bodde i utlandet) jeg flyttet hjem til Norge og sa at jeg bare skulle ta en eksamen og komme tilbake. Nå har jeg bodd hjemme i tre år. Det har vært tre utrolig vanskelige år, der jeg har måttet bearbeide alt som skjedde med meg.

Nå er jeg i et nytt forhold, vi har vært sammen i litt over ett år, og han har begynt å merke at jeg har mer problemer med meg selv enn det man skulle tro når man møter meg..

Jeg får liknende utbrudd selv nå. Ikke i fylla, for alkohol er min verste fiende etter at jeg rømte fra det helvetet. Men jeg får det gjerne når HAN drikker, og det er det som er vanskelig.. Jeg sriker og sparker, gråter i mange mange timer, sier helt usannsynlig syke ting til min stakkars kjæreste som ikke har gjort noen ting galt, han blir forvirra og lei seg, sint osv, så skal jeg unnskylde meg i flere timer, føler meg helt dust fordi jeg har laget så mye oppstyr, griner enda mer, krangler, skriker osv. Etterpå føler jeg meg helt JÆVLIG, ser på meg selv som om jeg har blitt helt gal osv.

Jeg har ikke selvtillitt.

I DET HELE TATT. Men det er mest i forholdet til mine aller nærmeste. Min kjærste, min mor, min far og min bror og mine to beste venninner. Når det gjelder andre, på jobben, bekjente og fremmede, er jeg selvsikker (kanskje det bare er en maske) og har stort sett ingen store problemer. Er det sånn for deg også?

Det er vondt og jævelig alt dette her, og mest vanskelig er det kanskje å bli misforstått hele tiden fordi man liksom ikke har kontroll over seg selv.. Jeg kunne også kanskje trengt et selvtillitskurs... OG HJELP.. jeg har ikke vært hos noen om dette. Jeg snakket med legen min om utbruddene mine, han ble veldig bekymret og henviste meg til psykiatrisk poliklinikk. Men søknaden ble avvist. Da mistet jeg motet, og har ikke gjort noe etter dette..... JEg er 21 år, forresten, Stig.

M

Hei igjen Mona.

For å begynne med det første..ærligheten, den kan lett misforståes, jeg ser på det som en måte hun prøver å si til meg at" det er andre som vil ha meg så vær glad for at du har meg"(det samme sier psykologen min)

men desverre gir ikke de tingene der meg noe mer selvtillit, selvom det kanskje er det hun prøver på..

Og når det gjelder å avise gutter i solen, og at hun ikke lar seg friste,,greit, jeg burde kanskje tat det positivt, men jeg gjør ikke det, jeg ser på alle andre som noe som er bedre enn meg, utseendemessig, penismessig(har veldig trøbbel der, virker som jeg har lagt all min selvtillit i cm) og personelighetsmessig..dvs alt:-(, bare tanke på at hun har vært fristet sender meg rett i boksen..men jeg greier fint å resonere meg fram til at det er helt normalt at mennesker blir fristet.

Det jeg savner i mitt forhold er fålelsen av å bli møtt av den jeg er sammen med, at hun kan sette seg inn i min situasjon, prøve bare å tenke litt igjennom, hun går i forsvar med en gang..(det kan være et resultat av maset mitt, det skjønner jeg) hun gruer seg sikkert til å fortelle meg ting,,,men hun skal ha for at hun orker!

Men uansett, jeg føler bare ikke at hun ser ting fra mitt perspektiv, at hun skal ture fram akkurat som hun vil fordi hun vet for hennes del at det ikke betyr noe..men det vet jo ikke jeg. Jeg savner å høre " jeg forstår, jeg hadde nok syns/reagert på samme måte selv" bare å høre " jeg forstår" er så godt..når man mener det da!

Hun oxo er en sjalu person, så jeg syns hun burde vite litt mer hva hun gjør, men hun sier at jo mer sjalu jeg er, jo mindre blir hun..så der fikk jeg den.

Hun ble sjalu for et bilde jeg hadde, av tre jenter som jeg kjente 3 år før jeg møtte henne, det kunne hun bli sur for, men at jeg blir sur fordi hun har tatt bilder sammen med andre gutter i syden mens vi er sammen..det er ikke lov..litt vekt forskjell der syns jeg, syns ikke du?

Det gjør meg vondt at du har hatt det så kjipt, så tidlig i livet i forhold, og jeg syns dt er vondt at det har fått sånne konsekvenser. MEN jeg tenker at dem alltid har ligget der hos deg jeg da, og at forholdet ditt med en sånn fyr bare utløste det..Jeg er ikke på langt nær så ille som han, det er jeg ikke. Det eneste jeg egentlig vil er å føle meg sett og litt mer forstått(som jeg sa istad).

Masken vet jeg alt om..sammen med familien min oppfører jeg meg ganske kald..sur..og jeg viser gankse tydlig at jeg gir blanke f..i dem, synd å si det, for moren min prøver virkelig å gjøre det godt igjen, men hvordan gjør man noe sånt godt igjen... Den eneste jeg bryr meg om er søsteren min og bestemoren min, pappa litt..(vet ikke hvorfor, tror jeg bare syns synd på han av en eller annen grunn,kanskje fordi han er svak person) I jobb situasjon VAR jeg veldig selvsikker,(føler ikke at jeg er det nå lenger)og jeg virker nok som en selvsikker person, på by'n får jeg ofte høre jeg virker overlegen og klyse, selvom jeg føler inne i meg at jeg ikke er det..jeg utstråler nok " ikke kom innpå meg". Men som deg, blandt venner og kjære føler jeg meg som en 5 åring som vil ligge i fosterstilling og få omsorg. rart..

Syns det er synd du fikk avslag på søknaden din, men det er en måte du kan få det på, si du har hatt rusproblemer(har du det forresten?).Jeg har hatt det, 3 år med amfetamin og annet klin. Jeg begynnte først hos en psykolog uten statlig støtte for jeg orket ikke stå i kø, men det koster flesk 550 pr 45 min. Men her om dagen gikk jeg til legen og sa jeg trengte en rekvisisjon fordi jeg skal trappe opp til 2 timer i uken og at det ble for dyrt. fortalte om hvordan det stod til og at jeg hadde hatt rusproblemer før,at og hva jeg trengte! Også sa jeg at hvis det ikke holdt skulle jeg ta meg en tur på gata, kjøpe meg amfetamin og komme tilbake igjen rusa.det var kanskje litt teit, men det funket.

Så det kan du gjøre:-)

Du må prøve å se den røde tråden i hva som får deg til å reagere så sterkt Mona, også må du prøve å tenke deg om 2 ganger, om det er din usikkerhet om deg selv som gjør at det gjør vondt, eller om det er noe kjæresten din gjør. Det er viktig å gjøre, men det er ikke lett..spesielt når det blåser som verst!

Det er også viktig å si ifra når det er noe som plager deg, men istede for å gå til angrep må du(og jeg) prøve å heller si hvordan det føles, hva det gjør med deg. Jeg er veldig preget av psykologien, jeg vil gjerne snakke om alt, noe min kjære ikke setter så høyt, hun er heller den som vil dytte ting litt under teppet og prøve å glemme det. Det irriterer meg! Viktig å få sagt hva man føler, men det kan sikkert bli for mye, jeg overdriver og jeg vet det..Og da begynner mange av kranglene med at jeg sier hva jeg føler og hvorfor også føler sikkert hun at hun må forsvare seg, istede for å prøve å føle med å fortelle meg at " jeg syns det er kjipt du føler det sånn, MEN sånn her er det.." etc Det er mye jobb å fikse noe sånt, men vil man så går det, det er jeg sikker på!

Det er ihvertfall hyggelig å diskutere det her med deg!

Stig

[Gjest deMona]

Hei igjen Mona.

For å begynne med det første..ærligheten, den kan lett misforståes, jeg ser på det som en måte hun prøver å si til meg at" det er andre som vil ha meg så vær glad for at du har meg"(det samme sier psykologen min)

men desverre gir ikke de tingene der meg noe mer selvtillit, selvom det kanskje er det hun prøver på..

Og når det gjelder å avise gutter i solen, og at hun ikke lar seg friste,,greit, jeg burde kanskje tat det positivt, men jeg gjør ikke det, jeg ser på alle andre som noe som er bedre enn meg, utseendemessig, penismessig(har veldig trøbbel der, virker som jeg har lagt all min selvtillit i cm) og personelighetsmessig..dvs alt:-(, bare tanke på at hun har vært fristet sender meg rett i boksen..men jeg greier fint å resonere meg fram til at det er helt normalt at mennesker blir fristet.

Det jeg savner i mitt forhold er fålelsen av å bli møtt av den jeg er sammen med, at hun kan sette seg inn i min situasjon, prøve bare å tenke litt igjennom, hun går i forsvar med en gang..(det kan være et resultat av maset mitt, det skjønner jeg) hun gruer seg sikkert til å fortelle meg ting,,,men hun skal ha for at hun orker!

Men uansett, jeg føler bare ikke at hun ser ting fra mitt perspektiv, at hun skal ture fram akkurat som hun vil fordi hun vet for hennes del at det ikke betyr noe..men det vet jo ikke jeg. Jeg savner å høre " jeg forstår, jeg hadde nok syns/reagert på samme måte selv" bare å høre " jeg forstår" er så godt..når man mener det da!

Hun oxo er en sjalu person, så jeg syns hun burde vite litt mer hva hun gjør, men hun sier at jo mer sjalu jeg er, jo mindre blir hun..så der fikk jeg den.

Hun ble sjalu for et bilde jeg hadde, av tre jenter som jeg kjente 3 år før jeg møtte henne, det kunne hun bli sur for, men at jeg blir sur fordi hun har tatt bilder sammen med andre gutter i syden mens vi er sammen..det er ikke lov..litt vekt forskjell der syns jeg, syns ikke du?

Det gjør meg vondt at du har hatt det så kjipt, så tidlig i livet i forhold, og jeg syns dt er vondt at det har fått sånne konsekvenser. MEN jeg tenker at dem alltid har ligget der hos deg jeg da, og at forholdet ditt med en sånn fyr bare utløste det..Jeg er ikke på langt nær så ille som han, det er jeg ikke. Det eneste jeg egentlig vil er å føle meg sett og litt mer forstått(som jeg sa istad).

Masken vet jeg alt om..sammen med familien min oppfører jeg meg ganske kald..sur..og jeg viser gankse tydlig at jeg gir blanke f..i dem, synd å si det, for moren min prøver virkelig å gjøre det godt igjen, men hvordan gjør man noe sånt godt igjen... Den eneste jeg bryr meg om er søsteren min og bestemoren min, pappa litt..(vet ikke hvorfor, tror jeg bare syns synd på han av en eller annen grunn,kanskje fordi han er svak person) I jobb situasjon VAR jeg veldig selvsikker,(føler ikke at jeg er det nå lenger)og jeg virker nok som en selvsikker person, på by'n får jeg ofte høre jeg virker overlegen og klyse, selvom jeg føler inne i meg at jeg ikke er det..jeg utstråler nok " ikke kom innpå meg". Men som deg, blandt venner og kjære føler jeg meg som en 5 åring som vil ligge i fosterstilling og få omsorg. rart..

Syns det er synd du fikk avslag på søknaden din, men det er en måte du kan få det på, si du har hatt rusproblemer(har du det forresten?).Jeg har hatt det, 3 år med amfetamin og annet klin. Jeg begynnte først hos en psykolog uten statlig støtte for jeg orket ikke stå i kø, men det koster flesk 550 pr 45 min. Men her om dagen gikk jeg til legen og sa jeg trengte en rekvisisjon fordi jeg skal trappe opp til 2 timer i uken og at det ble for dyrt. fortalte om hvordan det stod til og at jeg hadde hatt rusproblemer før,at og hva jeg trengte! Også sa jeg at hvis det ikke holdt skulle jeg ta meg en tur på gata, kjøpe meg amfetamin og komme tilbake igjen rusa.det var kanskje litt teit, men det funket.

Så det kan du gjøre:-)

Du må prøve å se den røde tråden i hva som får deg til å reagere så sterkt Mona, også må du prøve å tenke deg om 2 ganger, om det er din usikkerhet om deg selv som gjør at det gjør vondt, eller om det er noe kjæresten din gjør. Det er viktig å gjøre, men det er ikke lett..spesielt når det blåser som verst!

Det er også viktig å si ifra når det er noe som plager deg, men istede for å gå til angrep må du(og jeg) prøve å heller si hvordan det føles, hva det gjør med deg. Jeg er veldig preget av psykologien, jeg vil gjerne snakke om alt, noe min kjære ikke setter så høyt, hun er heller den som vil dytte ting litt under teppet og prøve å glemme det. Det irriterer meg! Viktig å få sagt hva man føler, men det kan sikkert bli for mye, jeg overdriver og jeg vet det..Og da begynner mange av kranglene med at jeg sier hva jeg føler og hvorfor også føler sikkert hun at hun må forsvare seg, istede for å prøve å føle med å fortelle meg at " jeg syns det er kjipt du føler det sånn, MEN sånn her er det.." etc Det er mye jobb å fikse noe sånt, men vil man så går det, det er jeg sikker på!

Det er ihvertfall hyggelig å diskutere det her med deg!

Stig

Hei igjen på deg Stig

Når du sier det på den måten, så kan jeg være enig med deg. Det er vel ikke helt riktig taktikk av din kjære å fortelle deg alle disse tingene for at du skal føle deg heldig som har henne. Kanskje hun rett og slett ikke er den rette for deg, eller føler du virkelig at hun er det? Er du redd for å bli alene uten henne (eller noen å dele ting sammen med?) Jeg er UTROLIG redd for å være alene. Jeg har klamret meg fast i alle slags gutter, bare for å være sammen med noen liksom.. Hun er i alle fall nødt til å sette seg mer inn i din situasjon. Hvis hun er typen som skyver problemene unna så kan det vel kanskje være vanskelig å få henne med på par-rådgivning eller noe sånt? Det hadde dere sikkert hatt godt av. Så hun kunne få ting forklart som du kanskje har vanskelig for å forklare henne.

Når det gjelder rus så har jeg vært borti det, ja.. Mye kola i en periode, noe pepper og masse masse hasj i mine yngre dager. Har slutta helt med alt dette nå, men nyttårsaften får jeg lov til å ha det litt "gøy"

Noen ganger blir jeg redd for at dopet har påvirket meg og at kanskje det er det som har gitt meg problemer. Det er en helt jævlig følelse, jeg hater å tenke på det..

Jeg må løpe nå, skriver mer snart!

Mona

[stig666]

Hei igjen på deg Stig

Når du sier det på den måten, så kan jeg være enig med deg. Det er vel ikke helt riktig taktikk av din kjære å fortelle deg alle disse tingene for at du skal føle deg heldig som har henne. Kanskje hun rett og slett ikke er den rette for deg, eller føler du virkelig at hun er det? Er du redd for å bli alene uten henne (eller noen å dele ting sammen med?) Jeg er UTROLIG redd for å være alene. Jeg har klamret meg fast i alle slags gutter, bare for å være sammen med noen liksom.. Hun er i alle fall nødt til å sette seg mer inn i din situasjon. Hvis hun er typen som skyver problemene unna så kan det vel kanskje være vanskelig å få henne med på par-rådgivning eller noe sånt? Det hadde dere sikkert hatt godt av. Så hun kunne få ting forklart som du kanskje har vanskelig for å forklare henne.

Når det gjelder rus så har jeg vært borti det, ja.. Mye kola i en periode, noe pepper og masse masse hasj i mine yngre dager. Har slutta helt med alt dette nå, men nyttårsaften får jeg lov til å ha det litt "gøy"

Noen ganger blir jeg redd for at dopet har påvirket meg og at kanskje det er det som har gitt meg problemer. Det er en helt jævlig følelse, jeg hater å tenke på det..

Jeg må løpe nå, skriver mer snart!

Mona

Heisann Mona!

Jeg er kjemperedd for å være alene ja..har vel egentlig gått fra den ene til den andre siden jeg var 16.

Jeg vet ikke helt om jeg tror hun er den rette, det er vel kanskje ingen som er det nå sånn som jeg/du er i hodet. jeg hadde nok ikke orket ei som var som meg jeg heller. Jeg datet ei dame som var helt gal en gang, det var det verste jeg har vært med på, hun ble sjalu og lagde scener på FØRSTE kvelden, da jeg hadde sett henne i 15 min..:-/

Og jeg stakk tvert så..

Kjempebra du har greid å kutte dopet,det er noe for jævlig dritt, men at dopet har gjort deg sånn er ikke sant, da må det ha ligget der bak alt forsvaret ditt. Men at dopet har vært med på å åpne døren er jeg ikke i tvil om.

Har du tenkt noe mer på psykolog?

Ble null alkohol i helga da men var ute.. Og hadde det kult, men denne gangen var det faktisk dama som ble litt sur fordi jeg hadde snakket med noen jenter..hun mente jeg hevnet meg, men det gjorde jeg ikke. ihvertfall tenkte jeg ikke på det da.men jeg sa til henne at hun ikke har noe hun skulle ha sagt, hun har jo gjort mer, med bilder og greier. Men der ser du, det skal alltid være andre regler når det gjelder henne , hun kan sitte sammen med en kar en hel kveld å snakke, men når jeg bruker 10 min på overfladisk piss med ei jente..da plutselig er det galt. Men som jeg sa til henne(hun hadde også vært ute), "du har flyttet på grensene mine,jeg har hørt på det du har sagt, det jeg har sett og du er fortsatt hos meg, så jeg bryr meg ikke om hvem du snakker med når du er ute" da ble det stille i den andre enden... Jeg mente så klart ikke alt jeg sa, men tenkte jeg skulle prøve en ny vri.

Og det er sant, jeg tenkte ikke på de som sjekket henne opp(og jeg vet det er endel, for hun er skikkleig attraktiv), jeg spurte ikke, gjorde ingenting, så jeg har vært flink, og jeg har blitt litt bedre:-) Man må vel bare bite tenna sammen noen ganger, og prøve å ha det godt, tror du ikke?

Har du lagd noe krøll i helga du eller?

Stig:-)

[Gjest deMona]

Heisann Mona!

Jeg er kjemperedd for å være alene ja..har vel egentlig gått fra den ene til den andre siden jeg var 16.

Jeg vet ikke helt om jeg tror hun er den rette, det er vel kanskje ingen som er det nå sånn som jeg/du er i hodet. jeg hadde nok ikke orket ei som var som meg jeg heller. Jeg datet ei dame som var helt gal en gang, det var det verste jeg har vært med på, hun ble sjalu og lagde scener på FØRSTE kvelden, da jeg hadde sett henne i 15 min..:-/

Og jeg stakk tvert så..

Kjempebra du har greid å kutte dopet,det er noe for jævlig dritt, men at dopet har gjort deg sånn er ikke sant, da må det ha ligget der bak alt forsvaret ditt. Men at dopet har vært med på å åpne døren er jeg ikke i tvil om.

Har du tenkt noe mer på psykolog?

Ble null alkohol i helga da men var ute.. Og hadde det kult, men denne gangen var det faktisk dama som ble litt sur fordi jeg hadde snakket med noen jenter..hun mente jeg hevnet meg, men det gjorde jeg ikke. ihvertfall tenkte jeg ikke på det da.men jeg sa til henne at hun ikke har noe hun skulle ha sagt, hun har jo gjort mer, med bilder og greier. Men der ser du, det skal alltid være andre regler når det gjelder henne , hun kan sitte sammen med en kar en hel kveld å snakke, men når jeg bruker 10 min på overfladisk piss med ei jente..da plutselig er det galt. Men som jeg sa til henne(hun hadde også vært ute), "du har flyttet på grensene mine,jeg har hørt på det du har sagt, det jeg har sett og du er fortsatt hos meg, så jeg bryr meg ikke om hvem du snakker med når du er ute" da ble det stille i den andre enden... Jeg mente så klart ikke alt jeg sa, men tenkte jeg skulle prøve en ny vri.

Og det er sant, jeg tenkte ikke på de som sjekket henne opp(og jeg vet det er endel, for hun er skikkleig attraktiv), jeg spurte ikke, gjorde ingenting, så jeg har vært flink, og jeg har blitt litt bedre:-) Man må vel bare bite tenna sammen noen ganger, og prøve å ha det godt, tror du ikke?

Har du lagd noe krøll i helga du eller?

Stig:-)

Så flink du er!!!!

Klapp på skuldern. Kjempebra! Nei, jeg har ikke laget noe krøll i helgen, det har gått veldig bra med meg og samboern min lenge nå. Men jeg frykter det neste anfallet, det kan komme når som helst. Ja, jeg har tenkt mer på psykolog, men som jeg har sagt tidligere så syns jeg det er vanskelig å inrømme at jeg har et problem når problemet ikke er der. Men jeg er velig glad for at jeg tok det lille skrittet å gå inn her og skrive om problemene mine, jeg synes det har funka utrolig bra. Det er en vanvittig stor hjelp å snakke med sånne som deg som også vet hvordan det er. Det er vanskelig for de rundt meg å hjelpe, for de kan ikke alltid forstå meg. Men jeg har blkitt mer bevisst på meg selv og jeg kan kanskje klare å hindre et nytt utbrudd hvis jeg jobber hardt for det. Det er så skummelt, at det skal så utrolig lite til. I helgen skulle jeg lage en kopp te til kjærsten min, og jeg helte for lite vann i koppen, så han fylte på litt mer. Da følte jeg at jeg ikke var bra nok, og ble helt ydmyk og småredd... HAn så rart på meg og smilte, skjønte ikke helt hva som foregikk oppi hodet mitt.. Jeg kunne ha begynt å gråte for det, og han ville blitt forvirra, og så kunne det ha klikka helt for meg, sånn som det gjør noen ganger.. Tenk på det, det må være noe seriøst galt med selvtillitten min,... MEn jeg klarte å skjerpe meg, heldigvis..

Jeg skal snakke med legen min på nytt, jeg lover. Jeg må gjøre det..

Lykke til videre stig.

skriv snart

M

[stig666]

Så flink du er!!!!

Klapp på skuldern. Kjempebra! Nei, jeg har ikke laget noe krøll i helgen, det har gått veldig bra med meg og samboern min lenge nå. Men jeg frykter det neste anfallet, det kan komme når som helst. Ja, jeg har tenkt mer på psykolog, men som jeg har sagt tidligere så syns jeg det er vanskelig å inrømme at jeg har et problem når problemet ikke er der. Men jeg er velig glad for at jeg tok det lille skrittet å gå inn her og skrive om problemene mine, jeg synes det har funka utrolig bra. Det er en vanvittig stor hjelp å snakke med sånne som deg som også vet hvordan det er. Det er vanskelig for de rundt meg å hjelpe, for de kan ikke alltid forstå meg. Men jeg har blkitt mer bevisst på meg selv og jeg kan kanskje klare å hindre et nytt utbrudd hvis jeg jobber hardt for det. Det er så skummelt, at det skal så utrolig lite til. I helgen skulle jeg lage en kopp te til kjærsten min, og jeg helte for lite vann i koppen, så han fylte på litt mer. Da følte jeg at jeg ikke var bra nok, og ble helt ydmyk og småredd... HAn så rart på meg og smilte, skjønte ikke helt hva som foregikk oppi hodet mitt.. Jeg kunne ha begynt å gråte for det, og han ville blitt forvirra, og så kunne det ha klikka helt for meg, sånn som det gjør noen ganger.. Tenk på det, det må være noe seriøst galt med selvtillitten min,... MEn jeg klarte å skjerpe meg, heldigvis..

Jeg skal snakke med legen min på nytt, jeg lover. Jeg må gjøre det..

Lykke til videre stig.

skriv snart

M

Takk skal du ha:-) Jeg sjønner SÅ godt hvordan du hadde det da, skikkelig oxo, sånn blir jeg selv hvis jeg feks skal lage kokte egg til min kjære, og dem ikke blir som hun vil ha..da føler jeg at jeg ikke er bra nok, som ikke greier å koke ett egg en gang, og jeg føler at en annen gutt hadde vært bedre for henne. (det virker skikkelig teit når jeg ser på det her..i ord)(vi må nesten le litt av det vel?! Men det jeg ville fram til er at jeg kan jeg reagere akkurat som deg, klikke..men ikke gråte det skjer sjeldent, selvom jeg har lyst mange ganger..

Jeg er kjempeglad for å ha møtt deg her med våres problemer, å faktisk kunne snakke med andre som føler det samme, det er en god trøst. Og det tok oxo litt tid for meg, men jeg er glad for at jeg gjorde det! veldig glad!

Var hos psykologen istad, det gikk greit der, men jeg har så vanskelig for å åpne meg noen ganger, nesten lettere her for jeg vet du ikke ser meg.

Råder deg til å ihvertfall gi psykolog en sjanse, funker det ikke for deg så gjør det det ikke.

Det er helt normalt å føle at man ikke har problemer "nok" for å gå i terapi ,men hvem bestemmer det?! Du! Jeg føler det samme selv mange ganger, kanskje jeg ikke skal gå her..jeg bare tar opp plassen for andre, sikkert noen som har hatt det verre enn meg som burde ha vært her,unnskylder det stadig vekk, og DET er veldig feil. (det sier psykologen min oxo) Det er et problem å ha det så kjipt med seg selv, erkjenn det for deg selv, for det handler om å ta vare på seg selv, ikke for andre, men for DEG selv. Vet det er vanskelig, men prøv å se på deg selv å finn ut hva du syns kan være fint med deg selv.(og hvordan du vil ha det) jeg syns du er hyggelig å taste med, og du er sikker hyggelig å snakke med, omsorgsfull( lage te til kjæresten din) du har empati, evnen til å sette seg inn i andres situasjon(det er en veldig viktig egenskap!!) De virker som du har bra mellom øra ut ifra hvordan du skriver. Som du ser er det mange ting man kan få ut av får ting, og dette har jeg "sett" uten å ha møtt deg, SÅ poenget er vel at vi må se disse tingene om oss selv, å stole på at vi er faktisk bra nok, og er det noen som er bedre enn det så er det bra for dem. (jeg greier ikke håndheve alt dette selv, men jeg prøver:-)

Det virker som for meg at det er utbruddene som du ser på som det største problemet,siden du sier det bare da du skjønner du har problemer(sånn jeg har forstått det. er det sånn?) men det er bare et produkt av hva du føler,(og hvor sterkt du føler det), det er der du må jobbe, prøve å se det som er bak er det eneste som hjelper tror jeg..

Det jeg syns gjør det verre, ihverfall i mitt forhold, er at jeg ikke føler meg møtt, at når jeg forteller(på en ordentelig måte) så blir jeg hånet av henne, sier jeg er jenta hennes(fordi jeg vil snakke når jeg har det vondt), og hun kan lett spøke når jeg prøver å være alvorlig, det er irriterende for da føler jeg meg ikke SETT og jeg vil bli sett for pokker, uten ALLTID å måtte forklare hvorfor!tror det er mye derfor jeg tenner på alle plugga, for da blir jeg nok sett tenker jeg..

Syns jenter det er rart og slitsomt når vi gutter vil snakke? jeg har fått det intrykket..

Lykke til Mona, svar meg snart:-)

[Gjest deMona]

Takk skal du ha:-) Jeg sjønner SÅ godt hvordan du hadde det da, skikkelig oxo, sånn blir jeg selv hvis jeg feks skal lage kokte egg til min kjære, og dem ikke blir som hun vil ha..da føler jeg at jeg ikke er bra nok, som ikke greier å koke ett egg en gang, og jeg føler at en annen gutt hadde vært bedre for henne. (det virker skikkelig teit når jeg ser på det her..i ord)(vi må nesten le litt av det vel?! Men det jeg ville fram til er at jeg kan jeg reagere akkurat som deg, klikke..men ikke gråte det skjer sjeldent, selvom jeg har lyst mange ganger..

Jeg er kjempeglad for å ha møtt deg her med våres problemer, å faktisk kunne snakke med andre som føler det samme, det er en god trøst. Og det tok oxo litt tid for meg, men jeg er glad for at jeg gjorde det! veldig glad!

Var hos psykologen istad, det gikk greit der, men jeg har så vanskelig for å åpne meg noen ganger, nesten lettere her for jeg vet du ikke ser meg.

Råder deg til å ihvertfall gi psykolog en sjanse, funker det ikke for deg så gjør det det ikke.

Det er helt normalt å føle at man ikke har problemer "nok" for å gå i terapi ,men hvem bestemmer det?! Du! Jeg føler det samme selv mange ganger, kanskje jeg ikke skal gå her..jeg bare tar opp plassen for andre, sikkert noen som har hatt det verre enn meg som burde ha vært her,unnskylder det stadig vekk, og DET er veldig feil. (det sier psykologen min oxo) Det er et problem å ha det så kjipt med seg selv, erkjenn det for deg selv, for det handler om å ta vare på seg selv, ikke for andre, men for DEG selv. Vet det er vanskelig, men prøv å se på deg selv å finn ut hva du syns kan være fint med deg selv.(og hvordan du vil ha det) jeg syns du er hyggelig å taste med, og du er sikker hyggelig å snakke med, omsorgsfull( lage te til kjæresten din) du har empati, evnen til å sette seg inn i andres situasjon(det er en veldig viktig egenskap!!) De virker som du har bra mellom øra ut ifra hvordan du skriver. Som du ser er det mange ting man kan få ut av får ting, og dette har jeg "sett" uten å ha møtt deg, SÅ poenget er vel at vi må se disse tingene om oss selv, å stole på at vi er faktisk bra nok, og er det noen som er bedre enn det så er det bra for dem. (jeg greier ikke håndheve alt dette selv, men jeg prøver:-)

Det virker som for meg at det er utbruddene som du ser på som det største problemet,siden du sier det bare da du skjønner du har problemer(sånn jeg har forstått det. er det sånn?) men det er bare et produkt av hva du føler,(og hvor sterkt du føler det), det er der du må jobbe, prøve å se det som er bak er det eneste som hjelper tror jeg..

Det jeg syns gjør det verre, ihverfall i mitt forhold, er at jeg ikke føler meg møtt, at når jeg forteller(på en ordentelig måte) så blir jeg hånet av henne, sier jeg er jenta hennes(fordi jeg vil snakke når jeg har det vondt), og hun kan lett spøke når jeg prøver å være alvorlig, det er irriterende for da føler jeg meg ikke SETT og jeg vil bli sett for pokker, uten ALLTID å måtte forklare hvorfor!tror det er mye derfor jeg tenner på alle plugga, for da blir jeg nok sett tenker jeg..

Syns jenter det er rart og slitsomt når vi gutter vil snakke? jeg har fått det intrykket..

Lykke til Mona, svar meg snart:-)

Stig, kan ikke jeg få en mail-adresse av deg i stedenfor, det er så knotete å skrive her.

BAre hvis du syns det er greit.

Mona

[stig666]

Stig, kan ikke jeg få en mail-adresse av deg i stedenfor, det er så knotete å skrive her.

BAre hvis du syns det er greit.

Mona

Det går bra det Mona:-) syns det er litt pez her inne selv ass..

[email protected]

[Gjest deMona]

Det går bra det Mona:-) syns det er litt pez her inne selv ass..

[email protected]

Hei jeg har sendt deg en mail, men er det riktig at det er hotmail.no og ikke .com?

Mona

[stig666]

Hei jeg har sendt deg en mail, men er det riktig at det er hotmail.no og ikke .com?

Mona

Hei mona, du må nok bruke com fordi jeg har ikke fått noe:-(